Det er det bedste, Forbindelsen at løse mellem Heste, som trække slet isammen.Amen!

Se flere sitater

Henrik var i løpet av sitt korte liv involvert i flere rettssaker, hvor motstanderne ofte forsøkte å svartmale ham som en rebell med utsvevende livsstil. Allerede som 21-åring opplevde han sin første offentlige tiltale for usømmelig oppførsel og injurierende utsagn.

 

Disse rettssakene ga nytt liv til rykter som allerede svirret fra Henriks tid som student i Christiania. Byen var liten, og i det øvre sjikt av befolkningen kjente man ofte til andre av omtale. Rykter spredte seg raskt.
Hissigproppen
Allerede i studiedagene fikk Henrik rykte på seg for å være en hissigpropp, for å handle før han tenkte. Dersom det var opptog i gatene eller demonstrasjoner av et eller annet slag, var Henrik som regel aldri langt unna. Endte disse i uroligheter som gjorde at myndighetene valgte å gripe inn, var han ofte blant dem som ble innkalt til avhør. Politiet og de militære myndigheter var sterkt synlige i bybildet, så Henriks provoserende og utagerende oppførsel ble ofte lagt merke til. Det hjalp ikke omdømmet hans heller at han stadig brukte avisene som talerør for sin kritikk, som gjerne var rettet mot representanter fra det øvre lag. Dette resulterte i at han fikk flere motstandere blant myndigheter, medier og miljøer tilknyttet disse. Det skulle etter hvert koste ham dyrt.

 

Gardermoen-saken
Den første konflikten som endte i et rettslig oppgjør var Gardermoen-saken. Bakgrunnen for rettstvisten var at Henrik og hans venn, Fredrick Georg Lerche var invitert til frokost av en sanitetsoffiser på Gardermoen militærleir, samme dag som det skulle være en våpenøvelse og avsluttende parade i leiren. Det i utgangspunktet lystige laget, endte opp i verbalt munnhuggeri og et slagsmål mellom Wergeland og Lerche og en gruppe offiserer. Henrik mente de hadde ytret seg nedsettende om både han og hans hest. Offiserene mente Wergeland og Lerche hadde vært fulle og yppet til krangel. Episoden fikk rettslig etterspill. Da Henrik skrev en formell klage til hærens øverstkommanderende, baron og general Ferdinand Wedel-Jarlsberg, svarte sistnevnte med å forlange Henrik Wergeland stilt for retten. (Les Henriks forsvarstale i retten).

Årelange rettstvister med prokurator Praem
I rettsaken vitnet Wergelands tidligere venn og nabo, Jens Obel Praem, for første gang mot Henrik. Det skulle ikke bli den siste. Senere opptrådte han som sakfører for motpartens parti. Konflikten skulle etter hvert utvikle seg til en personlig feide og en livslang rettstvist, som tappet Henrik for økonomiske midler. Kjernen i konflikten var at Henrik stadig tok til orde for de fattige husmennene i Eidsvoll og Romerike for øvrig, som han mente prokurator Praem behandlet ytterst dårlig. Slik stilte Henrik prokuratoren i et dårlig lys, noe sistnevnte selvfølgelig likte svært dårlig. (Les mer om rettsaken i Riksarkivets oversikt over rettsdokumentene).

Tidligere meningsfeller vendte ham ryggen
De grove personkarakteristikkene som ble gitt av Henrik under rettssakene, svekket omdømmet hans ytterligere blant hans kritikere. Da Henrik mottok en kongelig to-årig gasje, var det som å helle bensin på bålet for dem. De hevdet at honoraret bare kunne være et resultat av Henriks smiger av kongen, Karl Johan. Til og med hans gamle studievenner, Ludvig Kristensen Daae (les 17. mai-kongen) og Fredrick Lerche, vendte ham ryggen etter episoden med den kongelige gasjen. I denne vanskelige situasjonen endte også Henriks fremste talerør, den radikale avisa ”Morgenbladet”, opp med å nekte ham spalteplass i over et år. Henriks berømte mottrekk var å svare ved og publisere det kjente diktet ”Mig Selv” i Christianssandsposten i 1841:

” Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen
forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig? […]”. ("Mig Selv")

Selv om dette diktet tilsynelatende vitner om Henriks gode humør og optimisme, er det ikke så usannsynlig at han etter hvert følte seg ganske så alene. Han var og ble oppfattet som en kontroversiell person hele sin levetid.

Linn Bay Gundersen, 10. desember 2007 | Skriv ut siden