Det er det bedste, Forbindelsen at løse mellem Heste, som trække slet isammen.Amen!

Se flere sitater

Henrik fattet i ung alder en sterk interesse for norsk historie. Det har nok sammenheng med at han fikk spennende førstehåndsberetninger fra faren, som hadde bidratt til en av de viktigste begivenhetene i norsk historie, nemlig skrivingen av den norske grunnloven i 1814. Da var Henrik bare 6 år gammel.

I 1817 flyttet Henrik til Eidsvoll, hvor dette historiske arbeidet hadde funnet sted. Wergelandsfamilien bosatte seg på prestegården, som var nærmeste nabo til stedet hvor Eidsivatinget hadde vært samlet fra 1000-tallet av. Gutten fikk nok inspirasjon fra sine umiddelbare omgivelser til å videreutvikle sin sans for historie.
Gutterommet
Henrik var mektig stolt av at faren hadde vært en av Eidsvollsmennene. Selv om det var den nye Grunnloven av 4. november (1814) og Riksakten (1815) som regulerte unionsforholdet mellom Sverige og Norge, fremholdt Henrik viktigheten av å verne om de rettigheter og det nasjonale tankegodset Mai-grunnloven hadde gitt dem. I følge søsteren Camillas erindringer var grunnloven så viktig for storebror Henrik allerede i ung alder, at han hadde et stort eksemplar av den på veggen på gutterommet i prestegården: ”Henrik beboede hjemme et Værelse, som hedte Grevens Kammer […]. Man vidste ikke, enten man var kommen ind i et Naturaliekabinet, en Eneboers Hule eller Heksemesters laboratorium […]. Midt paa Væggen et kolossalt Eksemplar af Grundloven – bevogtet af tvende Jetteskikkelser i Døledragt med Biler og Økse”.

Historisk kontinuitet og ansvar
Henrik vokste opp på historisk grunn, i og med Eidsvolls prestegård lå på Tingvoll. På denne vollen hadde de første tingmennene samlet seg allerede tidlig på 1000-tallet og håndhevet muntlig traderte lover i strider mellom ulike ætter. Tingmøtene ble alltid innledet på første dagen av den religiøse Bottolvsmessen, 17. juni. Kanskje det var derfor Henrik tidlig følte et spesielt ansvar for å ære oldtidens lovmenn, i og med 17. juni også var hans egen fødselsdag? Uansett, hadde farens virke for grunnloven også bidratt til å underbygge Henriks tro på folkets historiske evne til å styre seg selv. Den historiske kontinuiteten som kom til uttrykk i hjembygda hans, tok han til inntekt for om en sterk norsk nasjons karakter. Derfor hyllet han både titt og ofte de fortidige Eidsivatingsmennene og Eidsvollmennene i taler og ulike publikasjoner.

Grunnlovshistorikeren
I opplysningstroens ånd ga han ut to hefter av ”For Almuen” i 1834, som tar for seg Norges historie fra før vikingtid og frem til1814. Henrik mente folket måtte ta lærdom fra fortiden og stå frem som nye forbilder. Grunnloven av 1814 hadde gitt dem en mulighet til å gjøre nettopp dette ved å gi flere rettigheter. Den hadde sine røtter i norske tradisjoner og kunne derfor oppfattes som å stamme fra folket selv. Da Henrik fikk en henvendelse fra et forlag i Kiel om å skrive et verk om den norske grunnlov, lot han seg ikke be to ganger: ”Fremstillingen heraf og af dens [Grunnlovens] Tilblivelse ved Folkets egen Kraft bør ogsaa gjøre den norske Konstitution frugtbar for andre Nationer”. Den var ett eksempel til etterfølgelse! Resultatet ble tobindsverket Norges Konstitutions Historie (1841-43), som bør regnes som et pionerverk, i og med at det ikke hadde blitt gitt ut en så grundig analyse av grunnlovens forhistorie og tilblivelse tidligere. Den bygget på farens skriverier om sine egne erfaringer som Eidsvollsmann, men dekket et bredt utvalg av andre kilder.

§ 2 – jødeparagrafen
Ikke alt ved Mai-grunnloven var like hellig for Henrik. Som en mann som trodde på idealene ’frihet, likhet og brorskap’ fra den franske revolusjon, synes han det var forkastelig at enkelte skulle være utelukket fra å nå disse på grunn av sin tro. Både jøder og jesuitter var nektet inngang til Norges rike. Dersom grunnloven kom i konflikt med frihetsidealet, mente Henrik den måtte endres. Derfor begynte han en livslang kamp for å fjerne den paragrafen hans egen far hadde vært med på å skape, selv om også han delte mye av de samme idealer som sønnen. Henrik agiterte i alle medier han kjente. Allerede så tidlig som i 1832 i tidsskriftet ”For Almuen” pekte Henrik på grunnlovens åpenbare mangel gjennom diktet ”Nordmandens Katechisme”:

Jeg tror vor Grundlov bedst paa Jord,
dog ei at bedst er hvert et Ord.
Saaledes tror jeg for Exempel,
at hver bør vælge frit sit Tempel.
Han friest være bør i Tro,
thi bør forandres § 2.

Kampen for å få fjernet jødeparagrafen betydde så mye for han, at han fortsatte å agitere for den selv etter at han alvorlig syk i 1844. I årene 1842 og 1844 ga han ut henholdsvis Jøden og Jødinden, to verk som kan leses som skjønnlitterære innlegg i jødesaken. Her finner vi de velkjente diktene ”Sandhedens Armée” og ”Følg Kaldet”. Henriks arbeid bar frukter, selv om han ikke fikk høstet disse i egen levetid. Jødeparagrafen ble først fjernet i 1851, over seks år etter hans død. Grunnlovsendringen rettferdiggjorde Henriks store tro på den norske grunnloven: den er for folket og av folket – den kan forandres på, dersom den ikke lenger tjener folkets interesser.
Kilder:
Camilla Collett: I de lange nætter(1862),
http://www.dokpro.uio.no/litteratur/collett/cca1lange.txt

Odd Arvid Storsveen: "Litteratur om 1814 - en historiografi", http://www.nb.no/baser/1814/histori.html
Henrik Wergeland: Norges Konstitutions Historie (1841-43), http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WIV4/WIV4009.html

Linn Bay Gundersen, 18. desember 2007 | Skriv ut siden