Boghylden er den Stige,der fører til at blive Overmandens Lige.

Se flere sitater

Henrik Wergeland var en samfunnsreformator. Han var en mann som fikk stor innflytelse, trolig i kraft av sin helt spesielle personlighet. Han gav mye av seg selv i politisk engasjement, men også følelsemessig stilte han seg åpent til skue. Han gjorde sine feiltrinn, og tok konsekvensen av dem. I ettertida var det mange representanter for ulike retninger som påberopte seg å være videreførere av det han stod for. Det som uansett blir stående, er hans tanker om den enkeltes rett til selvstendighet og frihet – grunnprinsippene fra den franske revolusjon om ”frihet, likhet og brorskap”.

Henrik Wergeland var helt klart påvirket av å være sønn av nettopp Nicolai Wergeland som selv var en innflytelsesrik mann i Norge. Se artikkelen ”Sin fars sønn”.

Folkeopplysning
Henrik Wergeland var svært opptatt av folkeopplysning, særlig for å skape et solid fundament for demokratiet. Se nærmere om dette i artikkelen ”Folkeopplyseren”.

Eget norsk språk
Et vesentlig spørsmål etter 1814 var hvordan Norge skulle forholde seg til Danmark. Skulle det fortsatt være nær kontakt slik det var flerehundreårig tradisjon for, eller skulle de rive seg løs fra dansk innflytelse? Det at Wergeland i lange tider gikk kledd i vadmel, var et ytre tegn på hvilken side han stod på. Det viste seg blant annet i at han ville reformere språket og i praksis brukte en del særnorske ord og former. Dette ble han kritisert for, og han kommer i sin artikkel ”Om norsk Sprogreformation” i 1832 inn på sitt syn. Han systematiserer begrunnelsen for at det må være en norsk språkreformasjon i tre hovedpunkter: 1) Et nasjonalt behov 2) Stilistiske grunner 3) Demokratisk behov. I praksis viser det seg i at han benytter ord han kjenner fra folkemålet for eksempel Fjøs, Gut Myr, Moro, Quel (kveld). Han ønsket en lydrett stavemåte. Dette kunne for eksempel gjøres ved å ta bort stumme eer. Grammatikken ville han også gjøre mer norsk, noe som viser seg i norske bøyningsformer som Gjenta (jenta), Kua, Slægta og i syntaksen som ”den ældste Sønnen min” (dansk ”min ældste Søn”). Det betyr en utvikling mot et eget norsk språk, men blir ikke et radikalt brudd som landsmålsforkjemperne stod for. En kan heller ikke si at Wergelands målpraksis og teorier fikk direkte følger for de norske skriftformene, men de hadde betydning når det gjelder holdningene til et eget norsk språk. Han spådde da også at Norge kom til å få sitt eget skriftspråk ”før Aarhundredet nedrødmer”. En oppsummering av Wergelands språksyn er vel at det er tuftet på selvbevissthet og tanker om funksjonalisme. Han praktiserte selv sine tanker, noe som førte til et usedvanlig rikt og nyansert ordforråd.

Velferdsarbeid
Henrik Wergeland var opptatt av fattiges kår. Han var blitt kjent med husmenn i barndommen på Eidsvoll, og ble opprørt da han hørte om en husmann som ble fratatt sitt arbeid og sin husmannsplass. Etter hvert ble han kjent med arbeidere i forstedene rundt Christiania. De bodde trangt, ofte store familier på ett rom, hadde svært harde kår der boligområdene var preget av fyll og slagsmål. Etter hvert overførte han sitt engasjement for bøndenes opplysning til engasjementet for arbeiderne. Han var blitt skuffet over bøndenes manglende støtte i Jødeparagrafsaken og mente de ikke hadde stor trang til åndsfrihet.

Hans engasjement preges av innlevelsesevne. Det han stod for, kom først og fremst til uttrykk i avisen ”For Fattigmand”. Imidlertid oppdaget han at noen ble såret av den tittelen, så han omdøpte den til ”For Arbeidsklassen” i 1840. Den kom ut hver fjortende dag. Her tar han opp mange slags emner, men den røde tråden er nok å gi gode råd til hvordan arbeiderne skal få et bedre liv. Det kan være å ha det pent og rent rundt seg, det kan være at de må ta vare på egen hygiene, eller at arbeidslønnen bør utbetales tirsdag, ikke lørdag, eller at det er farlig med ”Morgensupen”. Han er ikke motstander av barnearbeid, for eksempel iglesamling og husflidsarbeid. Og han mener at arbeiderne bør ha bedre sanger enn deres selvdiktede arbeidssanger. Dermed ble ”Nisser og Dverge” trykt i ”For Arbeidsklassen”. Det er ikke få som i jubileumsåret bør sende vennlige tanker til Henrik Wergeland. Dyrebeskyttelsen kan finne en foregangsmann i ”For Arbeidsklassen” der Wergeland tar til orde for at dyreplageriet må utryddes. Ikke minst arbeidshestene har han sympati med.

Gjennom sine artikler vekket han sympati med arbeiderne og styrket dem gjennom sitt opplysningsarbeid. Hans respekt for arbeidernes innsats kommer vakkert til uttrykk i diktet ”Den fattige Fader” fra 1837 der han sier:

”Jeg trælle vil fra graaligt Gry
til sent paa Qvel for jer.
Det er jo heller ikke meer
end Ørnen gjør, saa vild og grum
den er: [...]”.

Eilert Sundt, samfunnsvitenskapenes far, regnet seg som en viderefører av Wergelands arbeid. Hans grundige kartlegginger av folks levekår la grunnlaget for atskillig velferdsarbeid.

Frihet
Kampen for oppheving av jødeparagrafen i grunnloven, er vel den enkeltsaken som for mange viser at Wergeland virkelig mente noe med det han sa om individets rett og frihet. Han fikk dessverre ikke selv oppleve opphevelsen av jødeparagrafen (i 1851), men blir for ettertida stående som den som tilskyndet at jødene fikk adgang til Norge. Så er det da også jøder som i takknemlighet har reist monumentet over Wergeland på hans grav på Vår frelsers gravlund i Oslo. Imidlertid var det faktisk Henrik Wergelands far som hadde med lovutkastet der jødene utestenges fra Norge. De var en videreføring av datidas praksis. Men han ble overbevist av sin sønn, og deltok seinere i dennes engasjement. Så kan vi i ettertida spørre oss om hvorfor denne kamp for jødenes rett, men ikke for jesuittenes? Den lovbestemmelsen ble ikke opphevet før i 1956 over hundre år seinere!

Følelsenes rett
Camilla Collett, Henrik Wergelands søster, er kjent for at hun kjempet for kvinnenes rett til å vise sine følelser i forhold til valg av ektefelle. Dette slår en når en leser Henrik Wergelands ”Brev til Vedastine Malthe”, mor til Hulda Malthe som Wergeland i en periode var ulykkelig forelsket i. Her forklarer han hvorfor han har oppført seg som han har, og hvor mye Hulda betyr for ham. Dette må ha vært en kontroversiell måte å uttrykke seg på i datida, og er strengt tatt eksempel på noe av det samme som søsteren huskes for: følelsenes rett til å komme til uttrykk. Sagt med andre ord er dette å få til større åpenhet når det gjelder følelseslivet.

Henrik Wergeland ble ofte i sine handlinger styrt av sine følelser. Men han tok konsekvensen av sine handlinger. Det vakre diktet ”Smukke skyer” skrev han da han forstod at han ikke ville få det prestekallet som ville ha gjort ham i stand til å gifte seg med sin kjære på den tida, Amalie Sofie Bekkevold. Men så da han i 1838 fikk tilbud om å få statspensjon, hadde han et dilemma. Det å stå på Kongens lønningsliste, var problematisk. Han visste han ville bli utsatt for hard kritikk, fordi han i manges øyne mistet ”nasjonal ære”. Han mistet sin frie stilling, og ville ikke kunne velges til stortingsrepresentant om han hadde villet det. Likevel tok han imot - av kjærlighet til Amalie Sofie Bekkevold så de kunne få råd til å gifte seg. Han rettferdiggjorde dette ved å understreke at pengene skulle være honorar for arbeid han ville utføre i folkeopplysningens tjeneste.

Hva ble stående?
Hva ble så stående etter samfunnsreformatoren Wergeland, ikke på grunn av ham alene, men påvirket av hans engasjement? Et land med større selvbevissthet: med eget skriftspråk, med kunnskap til alle der skolen fikk stadig større plass, der folkebibliotekene begynte å komme, kort sagt folkeopplysningen ble bygd opp for å støtte demokratiet, og videre et stødigere demokrati, der frihet hersker med blant annet plass for jøder. Flere av våre store kulturpersonligheter var tydelig influert av hans tanker og produksjon, for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson, Eilert Sundt og Henrik Ibsen. Og da man i 1881 skulle avduke en statue til hans ære, ble det en veldig dragkamp om hvem som skulle få lov til å holde talen. Mange påberopte seg å videreføre hans tanker, og det på ulike sider av den politiske skalaen.

Henrik Wergeland ble lagt merke til i samtida. Han var sønn av Nicolai Wergeland, en kulturpersonlighet som hadde betydd mye på Eidsvoll i 1814, som hadde skrevet ned tanker om barneoppdragelse og diverse annet. Nicolai Wergeland tilhørte embetsstanden og en kulturelite i landet. Han og hans kone hadde dramatiseringer for venner i hjemmet, så Henrik fikk med seg mange kunstneriske impulser hjemmefra. Denne bakgrunnen og Henrik Wergelands spesielle personlighet gjorde at han fikk en særlig innflytelse, kanskje nettopp fordi han stilte sine følelser så til skue, og var så uredd i kampen for det han kjempet for. Tida var dessuten moden for slike tanker som han formidlet. Christiania var en liten by så folk visste om hverandre. Og han hadde utrolig mange formidlingskanaler. Det at han døde så ung, gav en ekstra dimensjon til arbeidet hans. Han etterlot seg en ufattelig stor produksjon i en mengde ulike sjangrer. Viktigst er likevel at han skrev praktfulle dikt.

Kilder:

Harald Beyer: Henrik Wergeland, Aschehoug 1946

Daniel Haakonsen: Wergeland Welhaven Dikt, Gyldendal 1965
Einar Lundeby og Ingvald Torvik: Språket vårt gjennom tidene, Gyldendal 1967

Henrik Wergelands skrifter, Cappelen 1958

Kari Skogen, 10. januar 2008 | Skriv ut siden