Som far så sønn, sier mange og peker på det nære forholdet mellom Nikolai og sønnen Henrik. Ingen av dem fikk etter hvert de stillinger de søkte, de var begge kranglevorne, de la seg begge ut med de ledende kretser innen styringsverk og media. Og Henrik levde et helt liv med farens strenge blikk på seg, på godt og vondt.

Det første brevet vi kjenner som Henrik skrev til sin far lyder slik: ” Fader, maa jeg heller komme ind i Rauns Skole. Jeg længes inderlig efter at see dig igjen. Gode Fader, vil du unde mig at komme paa Comedie, thi jeg har ikke været der meere end en gang og den gang fik jeg ikke see mer end den første Acht med Liniedans og lidt i de andre Achter og det meste af den sidste saa at jeg ikke fik seet alle de Konster Dhrr: paran og Winther gjorde, og mer har jeg ikke at skrive dig til.” (April- Mai 1814).

Dette brevet må være skrevet mens Nicolai Wergeland var på Eidsvoll for å lage Grunnloven, det viser at Henrik var svært avhengig av farens vurderinger og han trengte hans tillatelse; men det viser også at Henrik var en alminnelig gutt med lyst på sirkus og underholdning, og at han ikke alltid behøvde å dele farens og andres autoriteters dom.

Faren
Nikolai Wergeland (døpt Niels Vergeland, 1780-1848) arbeidet seg opp fra fattige kår til å bli en av Norges viktigste personer. Han var utdannet prest og adjunkt i skolen, og han var svært interessert i teater, kultur og litteratur. NW ga sin sønn boklig ballast, tørst etter kunnskap og gleden med store tankesprang, men også en hang til å legge seg ut med viktige personer og evnen til å kjempe i motgang. Uansett hva for slags galskaper Henrik hadde vært med på, kunne han alltid regne med farens trofaste støtte.

Oppdragelse
Henrik vokste opp med en far som var svært interessert i pedagogikk og barns oppdragelse, selv om han nok var en sterkere tilhenger av fri barneoppdragelse i teorien enn i praksis. Han var påvirket av Rousseaus tanker om å stimulere barnets egen virksomhet og selvopplevelse. Da Henrik ble født, forsøkte faren å omskape disse ideene i praksis i en liten bok han kalte ”Henrikopædie”. Der lyder det blant annet: ”Opdrag ikke den Lille til Ammestuen og Sophaen, men til verden.” ”Slaaer Drengen efter dig i Ansigtet, saa slaa igjen men med en rolig Mine”. Vi vet ikke hvor store friheter Henrik fikk som gutt i Kristiansand, men flere beretninger fra den selvbiografiske Hassel- Nødder, der han vandrer fritt rundt på egenhånd, tyder på at den var ganske stor. Uansett, er det mye som tyder på at Nicolai Wergeland tidlig hadde høye tanker om sin sønn. Da sønnen ikke engang var fem år, skrev faren: ”Henrik har fra sin Fødsel af været en vakker Gut. Han skjønnede meget tidlig. Røbede tidlig en stor Hukommelse, og fatter let.” Det er ikke urimelig å tenke seg at Nicolai Wergeland diktet inn mange av sine egne høye ambisjoner i sin eldstefødte sønn.

Hyppig brevveksling
Henrik skrev fortrolige brev til sin far hele livet gjennom om det gjaldt studiene, den store utenlandsturen til Frankrike og England i 1831, de juridiske stridighetene, men særlig det siste leveåret da han var syk. Nettopp på denne tiden da han skulle ha nok å bekymre seg over ved sin egen helsetilstand, er han opptatt av farens liv og helbred. Et par måneder før han dør kommer Henrik med et svært personlig livstestamente, nettopp i et brev til sin far: ” 17de Mai 1845 , Kjæreste, gode Fader, ..Mine Begreber om Guds Storhed og egen Lidenhed opfylde mig med en stærk Trøst. Jeg døer som Deist, som en Allahas opriktige Dyrker, at Ærbødighed ikke vovende at gjøre mig detaljerede Forestillinger om hva der venter hisset eller rettere hvorledes det da er indrettet. Jeg finder meget i denne verden saa skjønt (f. Ex. Den Gyldenlak, der staaer for mig, og min Kanarifugl) at min Fantasi ikke kan udbilde sig noget Skjønnere; dog troer jeg, at ogsaa i denne Henseende det andet Liv vil have Fortrin.”

Eplet faller ikke langt fra stammen
Denne store nærheten gjorde seg gjelde ikke bare privat, men også offentlig. Det var særlig på tre områder Nicolai Wergeland betydde mye for Henrik. For det første ga han råd, men også dirigeringer hver gang Henrik ikke fikk et embete eller hadde dummet seg ut offentlig. Og dette var noe som skjedde ofte. Faren støttet også hans tilnærming til unionskongen, Karl Johan. Dernest var han en god litterær støttespiller. Nicolai forsøkte seg selv som dikter, men forsto snart at sønnen langt overgikk ham på dette området. Far og sønns tanker om kunst og kritikk var langt forut for sin tid. Henrik hadde en lojal kritiker i sin far, de var begge to godt inne både i opplysningsdiktning, men ikke minst den nye romantiske litteraturen som var blitt populær i Europa. Vi vet f. eks. at de to hadde et nært samarbeide mens Henrik skrev diktverket ”Den engelske Lods.” Farens kritiske sans og sønnens sprudlende fantasi var en god kombinasjon. For det tredje støttet han Henrik patriotisme og politiske grunnholdninger mot Welhaven og embetsmannskretsen rundt ham. Far og sønn Wergeland sto for en ganske kraftig motstand mot dansk innflytelse i Norge.

Alt tyder derfor på at forholdet mellom far og sønn var en svært viktig del av Henriks liv helt til siste slutt, det er rørende å lese brevvekslingen dem imellom i de månedene Henrik lå dødsleie.

Kilder: Henrik Wergeland Samlede Skrifter V1 og V2.

Jahn Holljen Thon, 18. desember 2007 | Skriv ut siden