Sorgens Poesi er Stumhed. Aandens Øre hører den.

Se flere sitater

Teaterstykke om Torvslaget 17. mai 1829, av Johanne Louise Groven Michaelsen etter primærkildene. Stykket har vært spilt av elever ved 5., 6. og 7. trinn ved Stenby skole i Stange.

Scene 1
FORTELLER 1: I 1814 fikk vi vår egen grunnlov og et mye mer demokratisk styresett enn de fleste land hadde den gangen. Vi var ikke lenger i union med Danmark, men vi måtte finne oss i å være i personalunion med Sverige.
FORT. 2: Norge og Sverige hadde felles konge, men ikke felles lovverk. Vi hadde også vårt eget storting som avgjorde det som skulle skje i Norge.
FORT. 1: 17. mai ble på en måte fødselsdagen til det nye Norge. Men det tok tid før det ble alminnelig å feire denne «fødselsdagen». Til å begynne med var feiringa slik som en feirer vanlige bursdager – folk lagde selskap hjemme hos seg.
FORT. 2: Men da det var ti år etter at Grunnlova hadde blitt til, syntes folk det var på tide å feire dagen skikkelig.
FORT. 3: På denne tida het den svenske kongen – som også var Norges konge, Karl Johan. Han var opprinnelig fransk, og han var ikke av kongelig ætt.
FORT. 1 Han likte ikke 17. mai-feiring, for samtidig med at eidsvollsmennene hadde erklært Grunnlova for ferdig, hadde de valgt Christian Fredrik til konge. Christian Fredrik hadde vært veldig populær til å begynne med, men soldatene syntes han var en skral hærfører, og da han måtte gi opp ut på høsten, var det nok ingen som tenkte at han kunne komme tilbake. Karl Johan trodde likevel at 17. mai var en fest for den mannen som hadde vært norsk konge i under et halvår.
FORT. 2: I 1827 holdt nordmennene også fest for 17. mai.
FORT. 1: Da ble kongen sint, og neste år var han for sikkerhets skyld i Christiania på sjølve dagen. Da var det ingen som lagde fest, for de ville ta hensyn til hans følelser, som det het.
Så gjorde kongen kanskje noe dumt, for han skrøt av nordmennene og sa at de hadde vist eksemplarisk oppførsel.
FORT. 1, 2 OG 3: Studentene ble enige om at neste år skulle det bli annerledes!
Scene 2
(Studentersamfunnet)
FORT. 2: 17. januar 1829:
ANDREAS LIND BROCH: Jeg foreslår at 17. mai skal bli en av Studentersamfunnets faste festdager!
MANGE: Jaaaa!
FORT. 2: 14 dager etter:
EN ANNEN STUDENT: Jeg stiller det forslag at denne bestemmelsen annulleres som upassende og stridende mot det sinnelag – – –
FLERTALLET: Fest på 17. mai!
STATTHOLDEREN: «Kongen har sagt at ingen deltager i 17. mai fest vil bli innstillet til å erholde noe embete eller noen befordring – – – »
FORELDRE vifter med fingeren til studentene : «Kongen har sagt at ingen deltaker i 17. mai-feiring vil få jobb!»
(Student Landmark og Andreas Lind Brock går fram)
STUDENT LANDMARK: Jeg har alltid ansett Hans Majestet for altfor opphøyet til å kunne miskjenne meg og mine kamerater i denne saken – – –
ANDREAS LIND BROCK: Jeg er overbevist om at regjeringen ikke vil følge tankegangen «La dem hate meg hvis de bare frykter meg»!
Scene 3
FORT. 1: Det kom opp en plakat om festen Studentersamfunnet skulle ha 17. mai. Politimesteren tok den ned og leverte den til sjefen for kirke- og undervisningsvesenet. Det kom opp en ny plakat. Som også ble plukka ned. En ny plakat igjen, som ble tatt ned. Neste plakat var plassert så høyt oppe at det var umulig å få den ned uten ved hjelp av trapp eller stige.
Til slutt kom den også ned.
Men selv om lærerne på universitetet var redde for hvordan det skulle gå studentene om de gjorde noe som kongen ikke likte, likte de heller ikke at politiet blanda seg inn i universitetets indre liv.
Vi må ellers huske på at den eldre generasjonen den gangen var vant med en eneveldig konge. For dem virket det studentene var enige om, mer dramatisk enn for oss. Studentene på si side lovte at de skulle holde festen sin innenfor fire vegger og ikke lage noe bråk ute.
Men den gangen hadde studentene meningsfeller blant vanlige folk. Så selv om en kunne finne innlegg i avisen som nærmest ga uttrykk for at studentene var noen farlige rebeller som satset på å ødelegge samfunnet og innføre barbari, var det mange som likte tanken på å feste for 17. mai.
I butikken til Werner var det noen 17. mai-vester til salgs. En vakker dag kom politimesteren til han og krevde at han ikke skulle sette inn annonse i avisene om disse vestene.
FORT. 3: Ryktet om dette gikk over byen som en løpild.
(Det danner seg to grupper – tre jenter lager den ene gruppa og tre gutter den andre)
KVINNE i gruppe 1: Werner får altså ikke lov til å annonsere 17 mai-vestene –
MANN i gruppe 2: Og nå kommer til og med «Constitutionen» på 17. mai – og hva så –
ANDRE I KVINNEGRUPPA: Og hva så –
MANN i gruppe 2: Ja det er jo mulig å late som om «Constitutionen» har fått en maskinskade –
MANN i gruppe 2: For da må jo «Prins Carl» komme i stedet.
(De to gruppene blander seg med hverandre)
KVINNE: Har dere hørt at Werner –
MANN: Har dere hørt at «Prins Carl» skal komme i stedet for «Constitutionen» – som liksom skal ha fått maskinskade –
KOR (av de fra gruppene som går til hver sin side): Har dere hørt om maskinskaden – – –
FORT. 1: Den gangen var dampskip noe så spesielt at folk pleide å møte opp på brygga og rope hurra. Så skulle akkurat dampbåten «Constitutionen» komme kvelden 17. mai –
FORT. 3: Og da ville folk ha påskudd til å rope hurra for noe som hadde med dagen å gjøre. For ordet Constitution betydde jo grunnlov, og når folk kom til å rope hurra denne gangen – – – så ble det jo som om de ropte hurra for Grunnlova.
FORT. 2: Alt dette og mere til gjorde at det var mange spente folk som møtte opp på brygga 17. mai 1829.
Scene 4
PÅ BRYGGA
FORT. 3: Og den dagen var den første varme og gode sommerdagen. Stille vær – som lokket mange ut på tur.
FLERE (stirrer utover): «Prins Carl» – eller «Constitutionen» – «Prins Carl» eller «Constitutionen?»
En roper: «CONSTITUTIONEN!»
HENRIK WERGELAND (utenfor scenen): Hurra for «Constitutionen»! (liten pause)
(korpset med kort fanfare – ev opninga på Hjalarljod)
MANGE: Hurra hurra hurra – Hurra for «Constitutionen»!
(Henrik Wergeland kommer)
FORT. 1: Det lå seilskip ved brygga, guttene klatret i riggen, ja, enkelte av studentene – som Georg Fredrik von Krogh, Borschenius og Henrik Wergeland fant seg også plass på skipene – Krogh ble nærmest en forsanger, han var høyest oppe. Henrik Wergeland «deltok etter evne» som han fortalte etterpå.
(Korps og publikum blir med på sangen)
Sønner av Norge
Hvor nordhavet bruser –
(hurra innimellom)
FORT. 1: Passasjerene på båten ble rodd i land, og ropinga og sangen døde bort – men det underlige var at da folk gikk fra brygga, ble det nesten som et tog oppover Tollbugata – og småguttene ropte hurra.
FORT. 2: Henrik Wergeland gikk på besøk til en venn som var sjuk.
Scene 5
FORT. 2: Men nå ble politiet redd.
(Politi og gutter som roper hurra – politiet sier «nå er det nok» – «På brygga var vi alle glade, men nå får det være nok» – noen viftar med hatt, og politiet seier: «Behold hatten på!»)
FORT. 1: Studentene drog til festen sin, men folk ellers kunne ikke helt slå seg til ro med at det ikke skjedde mer. Dessuten lå det spenning i lufta – og der kom jo både politi og stiftamtmann og kommandant – han de kalte «ungbaronen» kom, stattholderen kom, og de virket rastløse og fartet omkring slik at folk virkelig følte at noe var i gjære.
FORT. 3: Det dukket opp en fyllik, og noen hadde hatt moro med å sette en hatt som det stod «17de mai» på på hodet hans. Han på sin side syntes det var moro å kaste med hatten og rope hurra –
FORT. 1: men da han senere ble forhørt, hadde han ikke aning om hva han hadde vært med på og visste for all del ikke «hva det var for merkelig med dagen 17de mai». Han kunne sikkert ikke skrive og hadde ikke skrevet på hatten sin sjøl.
FORT. 2: Så var det noen som påstod at kavalleriet var på torget, og da regnet folk med at det skulle være en slags parade der – og så dro de dit.
Scene 6
På torget
(Folk går i tog og smågutter løper hit og dit og roper hurra – og politiet er etter dem)
WERGELAND (til en av politiet): Hør, min mann – slå ikke guttene, De hører jo at ropet hver gang blir verre – la mengden gå sin gang, så skal De se at mengden fordeler seg i gatene som går fra torget! (En annen av politiet stikker hodet fram mot Wergeland)
POLITI: Forsvarer De da opprøret, hr. Wergeland?
(Wergeland ser undrende ut og sier for seg sjøl: opprøret?)
(En mann med kokarde kommer og folk blir veldig interesserte. Noen følger etter han, andre roper hurra for hver gang han snur og har kommet et stykke bort fra dem – og da snur han igjen mot dem – – – )
POLITIMESTEREN: Nå får dere gå, ellers vil det bli brukt makt!
(mot publikum) Jeg kan ikke gjenvinne den offentlige rolighet.
FOLK: Hurra for kongen, hurra for fedrelandet, hurra for Constitutionen!
WERGELAND (til politiadjutanten): Jeg er bange for at her gjøres vel meget av saken – – –
POLITIADJUTANTEN: Å bry Dem ikke om det, Wergeland, De har gjort altfor meget ut av det – (opptog med lykter på stang og noen verdige «øvrighetspersoner» – folk følger etter og virker nysgjerrige. Fra publikum ser en snart bare lyktene, resten er dekt av mengden.)
WERGELAND (ler og sier for seg selv): Diogenes som ville finne et menneske og gikk ut med lykt ved høylys dag – – –
FOLK I FORSAMLINGA: Hva er det som foregår?
ANDRE: Han sa noe om første gang og andre gang – – –
ANDRE: Noe om ære, liv og gods?
GUTTER I YTTERKANTEN AV FLOKKEN: Hurra!
(Lyktene blir slokt og lykteprosesjonen forsvinner)
(Sju med heva «sabler» «galopperer» (med kjepphester?) inn på torget. Folk skriker og flyr til alle kanter – noen detter – m.m.)
Scene 7
Etterspill
(Bord med blekkhus og fjærpenn til venstre på scenen – Henrik Aubert sitter og skriver og leser opp det han har skrevet:)
HENRIK AUBERT: – – – farlige politiske tider! Voldsomme tider!!! Sant å si vet jeg ikke stort derom – – –
BONNEVIE (kommer inn på andre sida av scena): Med hensyn til folkemengden hersket en merkelig rolighet. Bare når politimesteren eller hans adjutant gjorde en bevegelse med deres heste henimot en kant av mengden ble de ledsaget av et svakt hurrarop fra den motsatte side – – –
HENRIK AUBERT: Vel har jeg selv vært på torvet mellem klokken 11 og 12 og sett hvorlunde jegertrops såvel tilfots som tilhest – – – har molesteret og overredet fredelige borgerfolk –
(På høyre side av scena kommer folk inn og snakker høyt og forarget:)
EN MANN: Det må da være oss tillatt å stå i fred selv om noen smågutter muntrer seg med å rope hurra av og til – – –
KVINNE: Ja, – alt dette er jo ganske vanlig –
MANN: Stiftamtmann, magistrat, politi og kommandant har ved andre leiligheter ikke bare tålt det, men vist at de har likt det –
KVINNE: Og ved kongeinntog, fødselsdager, st. Hans aften og andre ganger har det vært flere mennesker samlet –
KVINNE: Nettopp – og de har bråkt mye mer –
MANN: Ingen har tenkt at det skulle være noe ulovlig – så vi spør om den slags blir ulovlig bare fordi datoen er 17. mai – – –
HENRIK AUBERT: Uaktet alle sånne pirringer er folket forblitt rolig og ingen uorden er begått.
KVINNE: Kavalleriet red til og med overende noen av politiets assistenter – – –
KVINNE: Student Rotting fikk slag av en sabel – – –
HENRIK AUBERT: Etter ryktet skal kjøpmann Krag være beskadiget fordi han trodde seg berettiget til å stå på sin egen trapp.
KVINNE: Noen ble slått i brystet, andre i ryggen eller hodet –
MANN: En mann som hadde vært soldat og med i flere slag, sa han aldri hadde opplevd noe så urimelig som det som skjedde denne kvelden – – –
KVINNE: De som hadde vært på landtur eller i selskap, visste ingenting om hva som hadde forgått på torget – kjøpmann Sabro og kona kom gående sammen – men de ble dyttet fra hverandre – ingen skulle gå to og to!
MANN: Og hva med kjøpmann Heyerdahl og prokurator Randklev? De hadde vært hos kjøpmann Young på torget og drukket punsj, så de gikk arm i arm – men de skulle heller ikke få støtte hverandre hjemover. Kjøpmann Heyerdahl ble slått i brystet, og prokurator Randklev fikk en geværpipe inn i bakhodet.
KVINNE: At det går an – – – ja prokuratoren er syk fremdeles – – –
MANN: Men den soldaten må ha vært litt ekstra – – – ja, da han gikk løs på Kokkin også, spurte løytnant Hadeln han om han visste hva han foretok seg –
FORT. 1: Borgerne i Christiania var opprørte – og det ble nedsatt en undersøkelses-kommisjon «så meget mere som man måtte gå ut fra at begivenhetene den 17. mai gjennom overdrevne meddelelser ville vekke oppmerksomhet ikke bare i Sverige, men også i andre land – – – »
(Jacobine Aubert tar plassen til Henrik Aubert)
JACOBINE AUBERT (leser opp av brevet): Fetter Henrik var i går under forhør i komissjonen som er nedsatt og svarte på spørsmålet «om han hadde sett noen berusede» at etter hva han skjønte, måtte nok baronen ha vært det da han flere ganger på tollbodbryggen ble vár hos ham en rystende bevegelse med hodet. Dette ble dog ei innført i protokollen, men derimot ble, på hans uttrykkelige begjæring, innført hans svar på det spørsmål «hvor gammel han var», nemlig at han var seks år eldre enn konstitusjonen. Han håpet enhver kjente konstitusjonens alder, var hans ytring. Emil og flere som hadde vært der oppe, hadde moret seg kostelig ved å høre på ham.
FORT. 1: Som rimelig kan være, følte politiet seg ikke helt vel ved å få så mye aggresjon mot seg fra vanlige borgere. Når de skulle forklare seg om 17. mai, kom det derfor en del påstander om at folk hadde vært fulle – til og med en påstand om at Henrik Wergeland hadde vært det. Wergeland sendte dermed kommisjonen fire attester fra folk som hadde møtt ham den dagen og som kunne attestere at han ikke hadde vært «beskjenket.» Kjøpmann Herre som han hadde vært hos sist formulerte det slik: «Han befandt ham aldeles fri for at have nogen Ruus.»
Kommisjonens konklusjon var at 12 personer og deriblant Henrik Wergeland, skulle settes under tiltale, men til og med med datidens maktforhold i samfunnet la de til: at General Wedel burde tilkjennegies hans majestets mishag med hans overilede fremgangsmåte som anfører for den væpnede makt.
FORT. 2: 17. februar 1830 kom svaret fra kongen.
EMBETSMANN: Kongen har bestemt at all offentlig påtale i sakens anledning skal bortfalle – – – de ytterste midler har kun vært anvendt til å holde frekkheten i tømme – enhver av de emetsmenn, så vel sivile som militære som under disse tildragelser har vært i virksomhet, har kun bestrebt seg for å oppfylle sine plikter . . .
Hans Majestet Kongen nærer det håp at kun ubesindighet har foranlediget de lovstridige opptrinn, og at de individer som deltok deri, vil ha innsett sin villfarelse og ubetenksomhet.
FORT. 1: Dette fikk de brave borgere av Oslo til å reagere. I mars 1830 kom det brev til Stortinget hvor det blant annet stod:
BYBORGER: «Stortinget er den autoritet til hvilken vi nu tror å burde henvende oss i denne ikke alene for Christiania, men for hele nasjonen så viktige sak. Det kan ikke være hovedstaden likegyldig at se dens fredelige ferd gitt navn av uorden og frekkhet, eller å se seg beskyldt for å ha foretaget handlinger, der skulle stride mot landets love og offentlig velandstendighet – – –
FORT. 3: Ut fra dette brevet vedtok stortinget en adresse til kongen der de prøvde å forklare at folkets følelser for 17. mai ikke var bygd på de de kalte «opphissede lidenskapers blendverk», men hang sammen med vår historie.
FORT. 1: De klarte også å få med i denne adressa at det «ved en alminnelig folkefest» «vanskelig unngåes enkelte uordner. Uheldige politiforanstaltninger kan gi disse en så forandret karakter at de kan vorde foruroligende for den offentlige sikkerhet enskjønt de, i og for seg betraktet, gjerne er lite betydende.»
EMBETSMANN: Karl Johan svarte med at han håpte at man for ettertida «ikke ville tillade at uenighets sæd utstrøes ved å gjenkalle i minnet et tidspunkt da krig ble erklært mot Sverige og dets Konge».
FORT. 2: Han opplevde altså fremdeles at festen var rettet mot han og klarte ikke å fokusere på det vi nordmenn tenkte på: At vi i 1814 hadde tatt et langt steg bort fra det eneveldet vi hadde opplevd før, at grunnlova vår var av de mest demokratiske som da fantes – at det var stort for oss å ha vårt eget storting –
Til slutning:
FORT. 1: Som en hørte av sangene, var det snakk om «Sønner av Norge» – og selv om kvinnene kunne definere seg som en av Norges «sønner», var ikke kvinnene så veldig tydelige i sammenhengen.
Men når det gjaldt å feire 17. mai, var både kvinner og menn med. Og ikke bare voksne – det var særlig noen halvvoksne gutter som ropte hurra på torget den gangen.
Likevel var det Henrik Wergeland som tenkte på at barna også var viktige i denne sammenhengen. Det var han som laga en sang for ungene der det står: «Vi ere en nasjon VI MED, VI SMÅ – en alen lange. Et fedreland vi frydes ved, og vi vi ere mange –»
Vi ere en nasjon vi med
Vi kan si at Wergeland her sådde et frø som senere ble til barnetoget på 17. mai. Det som Bjørnson fikk i stand i 1870. Samme Bjørnson skrev forresten «Ja, vi elsker» som nokså snart ble nasjonalsangen vår og der kvinnene ikke bare er med, men blir presentert slik: «Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn – andre kunne bare gråte, men det kom igjen – »
Så selv om det kan virke passivt når det er kvinner som bare sørger over det som er vondt i samtida, kan det også så et frø – som i «tidens fylde» virker slik at vi må si at tårene deres var en innsats som «kom igjen».
Slik har 17. mai utviklet seg fra private lukkede selskap til folkefest. Og fra den første nasjonalsangen som sang om «Sønner av Norge» har vi utviklet oss til et samfunn med en nasjonalsang som uten videre snakker om «vi» og dermed favner om alle som bor i Norge.
Ja, vi elsker dette landet. (korpset)

Birgitte Kleivset, 15. mai 2008 | Skriv ut siden