Vær Snegl i Raad, en Ørn i Daad!

Se flere sitater

For Henrik Wergeland var det to årstall i den nære historien som kom til å prege hans liv og forfatterskap: 1789 og 1814. Mens det første er knyttet til verdenshistorien, er det andre særlig viktig for norsk historie. Vi skal starte med å se litt på hva disse årstallene representerer.

1789 var året for den store franske revolusjonen. Helt generelt sagt var bakgrunnen den at industrialiseringen i løpet av 1700-tallet hadde skapt en ny klasse – borgerskapet – som eide og kontrollerte store økonomiske ressurser, men som ikke hadde tilsvarende politisk innflytelse. Revolusjonens slagord, frihet, likhet og brorskap, gjenspeilte i stor grad borgerskapets krav om at eneveldet og standssamfunnet, basert på medfødte privilegier, skulle erstattes av et samfunn der alle i utgangspunktet var stilt likt. I løpet av 1700-tallet, under den såkalte opplysningstida, hadde det også vokst fram en tenkning om at den menneskelige fornuft kunne erstatte religionen som grunnlag for samfunnets organisering (se artikkelen ”Ideer i tida”).
Fra Frankrike til Europa
Det revolusjonære senteret var Frankrike, men enevoldsherskerne ellers i Europa fryktet med god grunn smitteeffekt i sine egne imperier. I Frankrike gjennomløp revolusjonen flere radikaliserende faser i åra etter1789, men i 1794 ble revolusjonslederne selv styrtet. Etter hvert steg det fram en ny ”sterk mann”, den korsikanske revolusjonsoffiseren Napoleon, som grep makta i 1799 og ledet en rekke vellykkede erobringskriger. Men fra og med felttoget i Russland vinteren 1812–13 snudde krigslykken seg, og i løpet av de neste par årene ble Napoleon nedkjempet og europakartet nytegnet. Den hellige allianse av enevoldsfyrstene i Russland, Østerrike og Preussen sto – sammen med Storbritannia – for en gjenoppretting av de tradisjonelle maktforholdene – også innad i hvert enkelt land. Nå skulle ”den naturlige orden” med herre og tjener, hersker og undersått gjenopprettes.
I dette iskalde klimaet ble det i Europas utkant i 1814 skapt en ny nasjon, riktignok dominert av en av Europas tidligere stormakter, Sverige, men med en egen forfatning inspirert av mange av de revolusjonsideene som Europas herskere så ivrig erklærte for døde og begravet.
1814. En ny stat blir til
14. januar i 1814 ble det vedtatt på stormaktsforhandlinger i Kiel at Danmark skulle miste Norge til Sverige. Det var Danmarks allianse med Napoleon i krigene som nå gikk mot slutten, som gjorde slutt på den mer enn 400 år lange forbindelsen. Kieltraktaten slo fast at Norge skulle være et eget rike, men i union med Sverige. Hvordan den nye unionen skulle utformes i praksis, var ikke avklart i detalj, og i Norge var en ikke forberedt på den nye situasjonen. I utgangspunktet fantes det ingen sterk nasjonal bevegelse, men i løpet av 1814 vokste patriotismen i takt med at rommet for delvis nasjonal selvstendighet åpnet seg. Seinhøstes, da unionen med Sverige trådte i kraft, var det derfor ikke bare et skifte av felleskonge som hadde skjedd i løpet av året. 17. mai hadde riksforsamlingen på Eidsvoll vedtatt en grunnlov som ga Norge den mest demokratiske forfatningen i Europa, og dessuten var det dannet en nasjonalforsamling – Stortinget – begge til vern mot overkjøring fra den svenske felleskongen.
Eidsvollsbygningen
Dagens Eidsvollsbygning, der Grunnloven ble laget i 1814. Foto/eier: Eidsvoll 1814.
Og et vern kunne saktens trenges. Grunnloven var omtrent det eneste avanserte som den nye juniornasjonen hadde å skilte med ved utgangen av 1814. På alle andre måter var Norge en liten og tilbakeliggende utkant i Europa. Vi var fullstendig underlegne den gamle stormakten Sverige, og vi manglet det meste av det vi forbinder med en moderne nasjon. I all hovedsak var Norge et land av fattigbønder og fiskere med driftsmåter som ikke hadde endret seg stort på flere hundre år. Vi hadde få nasjonale institusjoner, lite industri, dårlig utbygde kommunikasjoner i et tungvint land (utsendingene fra Nord-Norge nådde aldri fram til riksforsamlingen på Eidsvoll selv om samlingen varte fra til 10. april og til 20. mai) og lavt utdanningsnivå. Dessuten manglet vi noe så selvsagt som et eget skriftspråk, i tillegg til at kunst- og kulturliv var svakt utviklet. Mye av dette kom til å endre seg kraftig i løpet av 1800-tallet, men det tok tid, og det gikk tregt i starten.
Embetsmennene i spissen
I løpet av Wergelands levetid økte Norges befolkning med ca. 50 % – fra under 0,9 til over 1,3 millioner. Andelen som bodde i bymessige strøk steg likevel bare fra ca. 10 til 15 %. Byene var få og små, men vokste etter hvert raskere. Nasjonale institusjoner var det smått med, og det meste som inngår i et statsapparat, måtte bygges opp. Nasjonaløkonomien måtte sikres, noe grunnleggelsen av Norges Bank i 1816 var uttrykk for. Like blank var en med hensyn til høyere utdanning. Riktignok hadde det blitt etablert et universitet i Kristiania i 1811, men ved oppstarten i 1813 besto det av ynkelige fem professorer og 17 studenter. Ikke akkurat noe intellektuelt kraftsentrum! Det lille som fantes av adel, hadde mistet sine særretter, og samfunnets akademiske elite var svært liten – faktisk under en prosent når familiene deres regnes med. Den besto av et par tusen embetsmenn, mange av dansk opphav, med utdannelsen sin fra København. For en stor del var de spredt rundt om i landet som prester og forvaltere (sorenskrivere, fogder og amtmenn), høyere offiserer og latinskolelærere. Kristiania framsto lenge som en ytterst søvnig provinsby, for eksempel sammenlignet med den mye større og livligere handelsbyen Bergen. Men etter hvert økte hovedstadens tyngde, siden det var her statsapparatet var plassert. Som landets første riksarkivar er Wergeland selv et uttrykk for dette. Hadde han derimot fått et prestekall, som han jo prøvde på, hadde han blitt en av de mange embetsmennene i det landsdekkende nettet som presteskapet utgjorde.
Vekst og strid
Likevel var det tegn i tida som bar bud om forandring. I løpet av 1700-tallet hadde trelast og malm blitt viktige eksportnæringer i tillegg til fisk, og etter hvert vokste det også fram en betydelig handelsflåte. Vi hadde fått noen kapitalsterke verkseiere, handelshus og skipsrederier, og selv om mange fikk seg en knekk under Napoleonskrigene, pekte de langsiktige kurvene klart oppover. Sammen med embetsmannsstanden kom de større næringsdrivende til å utgjøre landets økonomiske og sosiale elite.
Men mye var uavklart også i forholdet til Sverige, storebror i øst. Wergelands unge år falt sammen med mange nasjonale veivalg som ble debattert i et opphetet klima med svensk sabelrasling som fast akkompagnement. Stikkord er symbolsaker som feiringen av 17. mai og et eget norsk flagg, den såkalte vetostriden som handlet om maktfordelingen mellom Kongen og Stortinget, forholdet mellom staten og kommunene, hva slags kultur vi burde satse på, og mer allment hvilken strategi den nye nasjonen skulle velge for framtida. Wergeland deltok aktivt i de fleste av disse debattene.
Relevante artikler på www.wergeland2008.no:
Dagne Groven Myhren: ”Henrik Wergeland – liten biografi” Øystein Rian: ”Norge i Wergelands samtid” Gro Roksand: ”17. mai i Henrik Wergelands liv” Gro Roksand: ”Mangfoldige Wergeland – kort oversikt”Oppgaver til videre arbeid:

1

Sammenlikn grensene til land som Østerrike og Tyrkia etter Napoleonskrigene (bruk et historisk atlas) med dagens europakart.

2

I 1830 var Wergeland 22 år, og på ny var det tid for revolusjon i Frankrike – denne gang den såkalte julirevolusjonen. Også nå spredte den seg til andre land. Lag en kort framstilling av begivenhetene og resultatene.

3

Norge på Wergelands tid:

  • Lag en oversikt over norske byers vekst i første del av 1800-tallet. Sammenlign med dagens innbyggertall.
  • Lag en oversikt over yrkessammensetningen i befolkningen på Wergelands tid.
  • Finn ut hvem og hvor mange som hadde stemmerett etter 1814.

4

Prøv å finne ut:

  • Hva var bakgrunnen for det såkalte Torvslaget i 1829? Hva var Wergelands rolle her?
  • Hva handlet vetostriden om? Hva mente Wergeland?

5

Hva har USAs flagg til felles med det franske og det norske? Og har de tre landene noe til felles – historisk?

6

I Norge ledet Marcus Thrane den såkalte thranitterbevegelsen, som oppsto i kjølvannet av februarrevolusjonen i 1848, den tredje av de klassiske franske revolusjonene.

  • Finn ut hva Thranes bevegelse gikk ut på – for eksempel:
    – hvem som deltok
    – hvilke krav den stilte
    – hvor den sto sterkest
    – hva som ble resultatet
  • Wergeland døde i 1845 – altså noen år før thranitterbevegelsen ble til. Er det likevel noe samsvar mellom saker som Wergeland kjempet for, og krav som thranitterne stilte?

Jostein Greibrokk, 18. november 2008 | Skriv ut siden