Heller end i Kiste samle Guld,saml du din Hjerneskal fuld!

Se flere sitater

Wergelands hovedstrategi for å oppnå materiell og åndelig utvikling i samfunnet var en storstilt folkeopplysning, som skulle komme hele befolkningen til gode. Ja, det var faktisk bredden – altså hvor mange som fikk del i framskrittet – som var det viktigste tegnet på virkelig utvikling, ifølge Wergeland.

Wergeland og klasseskillene
For at strategien med folkeopplysningen skulle lykkes, var aktiv medvirkning fra samfunnets bedrestilte og fra det offentlige en forutsetning. Selv var Wergeland med alle sine appeller til nestekjærlighet og søknader om støtte til forskjellige opplysningstiltak det beste eksempelet på hva en ildsjel fra samfunnets øvre sjikt kunne få i stand.
Ofte var det likevel slik at det han så rundt seg, var griskhet og egoisme fra dem som allerede hadde mye. Dette opprørte ham sterkt, og i noen nattsvarte fortellinger som han kalte Sortkridttegninger (1833) og Figurer (1837), henger han ut slike karakterer på det mest nådeløse. ”Gamle Jomfruer” er slik sortkrittegning, der Wergeland bruker det populære motivet kjærlighet på tvers av klasseskillene. Men i motsetning til den tradisjonelt romantiske utgangen, der kjærligheten seirer over alle ytre hindringer, ordner det seg ikke på samme greie måte her.
Handlingen i ”Gamle Jomfruer”
Først presenteres leseren for en dyster herregård på landet, men bare gradvis nærmer vi oss eieren, en såkalt proprietær, eller Proprietarius som Wergeland nedsettende kaller ham.1 Som lesere befinner vi oss lenge ute på tunet og får blant annet vite at bygningene på herregården står til nedfalls. Proprietæren skuler av misunnelse over mot den velholdte og pene nabogården Harildstad, som attpåtil tilhører en simpel bonde. Så følger vi proprietæren inn og møter datteren Mina, som ser eldre ut enn hun i virkeligheten er, der hun sitter med sin katt, sine piller (Valerian) og sin bok om ”Kvindens Bestemmelse” og ellers ikke har noe å ta seg til. Nå er det den egentlige handlingen starter. Fra Harildstad lyder det skudd, det er feiring av ”fadderstas”2 – dvs. fødsel. Av faren blir Mina bedt om å overse det hele, men når hun likevel blir synlig rystet, sier han bare at hun skal ta pulveret sitt – dvs. medisinen. Det må ha hjulpet, kommenterer fortelleren spydig, for i et selskap om kvelden er Mina i et ”overgivent Bagtalerlune” helt til noen bringer fødselsfeiringen på bane. Da synker hun igjen ned i det svarte humøret fra tidligere på dagen, og dagen etter er hun sengeliggende.
Så hopper vi et år fram i tid. Igjen løsnes det skudd hos naboen, og igjen er det for å feire en fødsel. Men når Mina hører det, trekker hun sitt siste sukk og dør. Åtte dager seinere må folket på Harildstad, som skal til kirken i dåp, vente til likfølget med Mina har passert. Harildstad-bonden står med hatten i hånda og lar tårene renne, mens kona hans foreslår at de skal kalle opp den nyfødte etter Mina. Seinere er det en majorinne – dvs. kona til en major – som kan fortelle at Harildstad-bonden en gang hadde kommet til proprietæren for å be om datterens hånd, men hadde blitt møtt med en arrogant avvisning.
Fortelleren trekker den konklusjon at det er ”den fordømte Standsforskjell” – altså klasseskillene, som gjør at Mina og mange unge kvinner i hennes situasjon får så triste og korte liv. Den sure og hovmodige proprietæren, han som nektet datteren kjærligheten, overlever. I ettertid går han ensom og aggressiv rundt i det dystre huset. Aner vi at han har fått sin straff likevel?
Forskjellen på fattig og rik – en krig som dreper
Klasseskiller som dreper, er et gjennomgangsmotiv i Wergelands Sortkridttegninger. I ”Gamle Jomfruer” er det en kvinne av overklassen på landsbygda som går til grunne som følge av farens avgjørelse, men jevnt over er det de fattige som må betale dyrt for de rikes framferd. Det kan være en utkastet husmann som dør av kulde eller begår selvmord i fortvilelse. Hvis det ikke ender i død, kan det være annen elendighet som galskap, fengsling eller et liv på tiggerstien som blir resultatet. Disse tragiske utgangene på fortellingene skjer alltid som følge av maktpersoners grenseløse grådighet og mangel på enhver form for barmhjertighet.
Et eksempel Wergeland nevner, er at gebyrer ved tvangsauksjoner og lignende ble beregnet ut fra størrelsen på dokumentet som ble skrevet i sakens anledning. De mest utspekulerte embetsmennene sørget for å skrive med kjempestore bokstaver og unødvendig mange ord for at dokumentet skulle bli så stort – og dyrt – som mulig. Av og til var det så ille at gebyret var større enn verdien av det auksjonen innbrakte, hevdet han.
Wergelands sinne over disse tilstandene gir bare rom for de skarpeste kontraster og ingen nyanser, noe som også gjenspeiles i navnet på fortellingene: Sortkritt, eller svartkritt, er et kullbasert ”kritt” som – brukt på hvitt papir – gir maksimal kontrast. Det Wergeland setter fingeren på, er den store samfunnskampen mellom rike og fattige, som skulle komme til å bli så viktig i hundreåret som fulgte. I en av fortellingene oppsummerer han det slik: ”Det er en frygtelig Krig, Armod og Rigdom, Elendighed og Havesyge føre med hinanden” (SS b. III 3, 290). Wergeland tar konsekvent parti med de svake og tar på det sterkeste avstand fra overklassen. Men han oppfordrer ikke underklassen til organisert motstand eller opprør. Fortellingene fungerer mer som eksempler på hvilke menneskelige tragedier som fulgte i kjølvannet av maktmisbruket til mange av dem som var satt til å styre.
Wergeland fikk også selv betale dyrt for sitt glødende hat mot maktpersoner som ikke viste fattigfolk noen nåde. Alt på slutten av 1820-tallet skaffet han seg en farlig fiende i Jens Obel Praëm, som var prokurator – en juristutdannet skatteinnkrever – i Eidsvollstraktene. For Wergeland var Praëm et kroneksempel på den type øvrighetsperson han mislikte på det sterkeste, og dette unnlot han ikke å kunngjøre for all verden. Han kalte Praëm en blodsuger, og i en notis i Morgenbladet (april 1831) gikk han videre og beskyldte Praëm for å være ”en Forbryder mod Stat og Menneskehed” (SS b.I 1, s. 181). Praëm på sin side svarte med forskjellige personangrep på Wergeland. Saken mellom de to, som gikk tallrike runder i rettsapparatet, kom til å prege resten av Wergelands liv. Så seint som vinteren 1845, da Wergeland var dødssyk, måtte han selge huset sitt, Grotten, for å betale idømte saksomkostninger, og ved sin død noen måneder seinere sto han fortsatt i gjeld til det offentlige.
________
1En proprietær var en landeier i overklassen, som ikke ble regnet som bonde selv om det var jordbruk som var inntektsgrunnlaget. Proprietærer hadde embetsmenn som prest og fogd og andre velstående i ei bygd som sin sosiale omgangskrets.
2Ofte kalt barselgilde – dvs. en sammenkomst umiddelbart etter fødselen.
Relevante artikler på www.wergeland2008.no: Greibrokk, Jostein: ”Opprøreren”
Greibrokk, Jostein: ”Wergelands prosa” Myhren, Dagne Groven: ”Liten Biografi”, 1830–1834 OPPGAVER

1

I starten på teksten skapes det en usikkerhet om hvem som bor på eiendommen. Hvilke alternativ er fortelleren innom?

2

Les siste avsitt på side 51 (SS b. III 2), og forklar hva som kjennetegner den faktiske beboeren – proprietæren.

3

Hvordan karakteriseres Mina?

4

Kommenter den ytringen som jenta på 13 år kommer med i selskapet.

5

Hvordan vurderer du forslaget som kona til Harildstad-bonden kommer med til navn på den nyfødte?

6

Hvem følger Mina til graven, og hvordan beskrives de?

7

Les diktet ”Pigen paa Anatomikammeret” og sammenlign med ”Gamle Jomfruer” Diskuter synet på kvinners stilling i samfunnet i de to tekstene.

8

Søsteren til Henrik Wergeland, Camilla Collett, ble vår første forfatter som gjorde kvinnens stilling til et hovedmotiv i sin diktning. Les i en litteraturhistorie om hennes roman AmtmandensDøttre (1854–55), og se om du finner noen parallell mellom denne romanen og ”Gamle Jomfruer”

9

I Amtmandens Døttre er det en fortelling om en viss Jomfru Møllerup. Les denne fortellingen og sammenlikn jomfruens skjebne med Minas.

10

Sammenlign hvordan motivet med kjærlighet over klassegrenser behandles i ”Gamle Jomfruer” og i Maurits Hansens novelle ”Luren” (1819).

Jostein Greibrokk, 16. desember 2008 | Skriv ut siden