Ideer i tida / Wergeland08

Menneskers måte å tenke på vil til enhver tid være preget av den tida og det samfunnet de lever i. Det gjelder for oss som lever i Norge på 2000-tallet, og det gjaldt for mennesker på 1800-tallet. Vårt møte med Wergelands diktning vil avhenge av bevissthet om vår egen tid og av kunnskap om hans tid. Denne artikkelen sier litt om noen av de store tankemønstrene som fantes på Wergelands tid.

Kristendommen
Norge var på begynnelsen av 1800-tallet et gjennomreligiøst samfunn, der kristendommen utgjorde fundamentet for svært mye av menneskers tankeliv. Det var få, om noen, som i det hele tatt uttrykte tvil om Guds eksistens og Bibelens gyldighet. Kirkegang og praktisering av de kristne ritualene (dåp, konfirmasjon osv.) inngikk som selvsagte deler av folks liv. På samme måte var Bibelens fortellinger og kristendommens bud det sentrale kunnskapsstoffet i det som fantes av skole og utdanning. Det er typisk at Wergelands far, teologen Nicolai Wergeland, underviste ved katedralskolen i Kristiansand før han fikk presteembetet i Eidsvoll. Teologi var det største og mest prestisjetunge studiet, og kirken og dens representanter, som utgjorde en stor del av landets ledende klasse – embetsmannsstanden – var en sentral maktfaktor i samfunnet.

Nicolai Wergeland, Henriks far, underviste ved katedralskolen i Kristiansand før han fikk presteembetet i Eidsvoll i 1817. Her Eidsvoll kirke i Skillingsmagasinet 1881. Tegner ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Opplysningsfilosofien
I løpet av 1700-tallet begynte den retningen som gjerne kalles opplysningstida, å gjøre seg gjeldende. Opplysningsfilosofene satte den menneskelige fornuft i høysetet og krevde fornuftsmessige begrunnelser for standpunkt og handlinger. De hadde dessuten stor tro på at utvikling av naturvitenskap og folkeopplysning kunne bedre levevilkårene på jorda. Et uttrykk for dette var arbeidet med encyklopediene – store leksikonprosjekt – der målet var å samle all gyldig viten i en og samme utgivelse.¹
Gjennom dette fikk det jordiske livet en styrket egenverdi: Fra å være en ”jammerdal” som avgjør hvor vi havner etter døden, ble fokus flyttet til å skape best mulige forhold i dette livet, ved hjelp av den menneskelige tankekraft. Denne måten å tenke på var ikke nødvendigvis kristendomsfiendtlig, men kirken oppfattet likevel opplysningsfilosofien som en trussel mot sitt meningsmonopol. I ettertidas lys er det også lett å se at opplysningsfilosofien er et viktig skritt på vei mot sekulariseringen av samfunnet i vår del av verden – den prosessen som har ført til at det meste av samfunnslivet og mange menneskers private liv i dag ikke er styrt av religion.
Det mest kjente praktiske uttrykket for opplysningstenkning i Norge var de såkalte potetprestene. Dette var et nedsettende begrep brukt om prester som drev praktisk opplysningsarbeid fra prekestolen. På denne tida var sult en reell fare i dårlige år, men mange kunne reddes fra underernæring og død ved å ta i bruk nye vekster og dyrkingsmetoder. Særlig kom innføringen av poteten til å redde mange nordmenns liv. Av motstanderne ble disse prestene beskyldt for å bytte ut kjernen i det kristne budskapet om synd og frelse med praktiske anbefalinger om materielle nyvinninger.
Romantikken
Romantikken er en mangfoldig idéretning, som både bygger på og bryter med tenkning fra 1700-tallet. Den viderefører en frigjøring som opplysningstida hadde påbegynt ved å sette mennesket i sentrum, men setter menneskesinnets subjektive følelser høyere enn en ensidig fornuftsdyrking.
En viktig side ved romantikken er det at både mennesket og hele den fysiske verden er besjelet: fra det minste sandkorn til de fjerneste stjerner. Å se det store i det små er en kjent formulering som reflekterer dette. Selv om det er snakk om en ubevisst sjel i naturen, er alt fylt av en åndelighet, som den fysiske verden bare et blekt gjenskinn av. Et menneskes høyeste mål blir å komme i kontakt med denne åndeligheten – både i seg selv og i naturen. Noen få genier – som kunstnere, særlig diktere – har en spesiell evne til glimtvis å se inn i denne skjulte verdenen. Dikteren blir dermed en seer eller visjonær, som kan rapportere om det som ligger i mørke for de fleste av oss. Wergeland uttrykker dette slik i diktet ”Til en ung Digter”: ”Seerens sang er et foranskudt Lyn” (SS b. I 1, 392).
Lengselen etter åndeligheten, den egentlige verden, gir romantikeren en grunnleggende trang til å bevege seg vekk fra den trivielle her-og-nå-tilstanden og henimot høyere og friere virkelighetsformer. Med lengselen etter noe annet blir reisen en sentral metafor, som samler mange av romantikkens uttrykk. Det kan være reise i tid – bakover i historien eller framover til utopiske samfunnstilstander; en reise i det konkrete – til fjerne og eksotiske himmelstrøk, men også ut i den hjemlige natur; en sosial reise til ”folkedypet”; eller en reise tilbake til barndommens rike. Men kanskje er romantikeren mest av alt disponert for en sinnets reise – i drømmer og fantasier, i syner og minner.
Nasjonalisme og demokrati
Mens oppgjøret etter Napoleonskrigene førte til at frihetstankene bak den store franske revolusjonen i 1789 led et midlertidig nederlag ute i Europa, tok utviklingen i Norge en noe annen retning. 1814 hadde skapt et reelt grunnlag for en norsk selvstendighetslinje i unionen med Sverige, men samtidig var landet svært lite utviklet. Dette var selvsagt et problem, men det ble også en styrke ved at så mye måtte skapes fra grunnen av.
Norsk historie på 1800-tallet handler om to store bevegelser, som er uløselig knyttet til hverandre. For det første ble Norges posisjon i unionen med Sverige styrket gjennom perioder med konfrontasjon og krise.1830-tallet var en slik periode, som kom til å forrykke balansen i norsk nasjonal retning. For det andre ble det lagt et økonomisk og samfunnsmessig fundament for full nasjonal selvstendighet ved at flere grupper løftet seg opp og rykket inn i politiske, intellektuelle og økonomiske posisjoner. Dette var en demokratisk bevegelse fordi det innebar samfunnsmessig deltakelse av flere, noe som i sin tur bidro til å undergrave embetsmennenes maktmonopol.
Lenge var det derfor slik i Norge at det å være nasjonalist nesten var ensbetydende med å være demokrat – og omvendt. Nettopp i vår tid med stor internasjonal mobilitet, der mange argumenterer som om nasjonalisme og demokrati skulle være uforenelige størrelser, er det viktig å være klar over denne norske tradisjonen.
Henrik Wergeland i tida
Wergeland er både typisk og særegen i dette ideologiske bildet. Hvis han forener alle de omtalte tendensene, må han kunne kalles en kristen opplysningsromantiker som har nasjonal frihet og demokrati på programmet. Det er også riktig langt på vei. Samtidig har han innenfor disse store ”tankeskjemaene” sin særegne måte å tenke på, som får stor betydning for helheten i hans tankeverden.
Wergeland var utpreget kristen i sin forståelse av tilværelsen, men under sin avsluttende teologieksamen argumenterte han mot dogmet om eksistensen av et helvete for de fortapte. Dette brakte ham i konflikt med professorene i teologi, men for Wergeland var det den positive troen på menneskets ånds- og skaperkraft som var kristendommens kjerne – ikke utsiktene til evig fortapelse for dem som trådte feil.
Hos Wergeland møtes opplysningstankegang og romantikk på en måte som forener det konkrete framskrittsarbeidet med et altomfattende perspektiv: menneskehetens endelige frigjøring. Opplysningsprosjektet holdes innenfor et åndelig helhetsperspektiv samtidig som kraften i romantikken brukes til forandring og forbedring og ikke til innadvendt selvbetraktning, som mange av hans samtidige la hovedvekten på.
Endelig er Wergelands nasjonalisme av den universelle sorten. Målet hans var ikke å skape et særnorsk mirakel eller å framheve nordmenns eksklusive fortrinn framfor andre folkeslag, slik det ble vanlig i den formen for romantikk som kalles nasjonalromantikk. For Wergeland var arbeidet med å bygge et selvstendig og opplyst Norge den måten nordmenn best kunne bidra til det totale frigjøringsverket. Dessuten var han opptatt av at nordmenn, som hadde den liberale konstitusjonen av 1814 å støtte seg til, var forpliktet til å solidarisere seg med andre folkeslag som ikke var i samme heldige situasjon. Dette ligger bak hans omfattende diktning til støtte for frigjøringskamper i hele verden, og også hans kamp for å endre Grunnloven slik at jøder skulle få adgang til Norge.
I sum er det en særegen tankeverden som stiger fram hos Wergeland, ikke fordi han ikke tilhører sin tid, men fordi han forener tanker i tida på sin måte og lar dem komme til uttrykk gjennom sitt temperament og sitt dikteriske talent.
________
¹Mest kjent er arbeidet med den franske encyklopedien (1751–80) under ledelse av Diderot og med bidrag fra sentrale opplysningsfilosofer som Voltaire, Montesquieu og Rousseau.
Relevante artikler på www.wergeland2008.no Dvergsdal, Alvhild: ”Religionskritikk og kristendom hos Wergeland” Eide, Elisabeth: ”Boksamlinger for almuen”
Myhren, Dagne Groven: ”Henrik Wergeland og 17. mai”
OPPGAVER
En god måte å arbeide med Wergelands forhold til ideene i hans samtid, er å undersøke hvordan de kan gjenfinnes i hans litterære tekster, men da bør en selvsagt ha arbeidet noe med tekstene først. Oppgavene som følger, forutsetter ikke dette konkrete tekstarbeidet på forhånd.

1	Hans Nilsen Hauge (1771–1824) skapte en stor vekkelsesbevegelse i Norge. Finn ut mer om denne bevegelsen, og diskuter om den hadde likhetstrekk med Wergelands tenkning.
2	I bladet For Arbeidsklassen V, 1844, avbilder og anbefaler Wergeland det som kalles en ”Russisk sagstol” (SS b. IV 7, 71). Finn denne notisen, og gjengi Wergelands begrunnelse for at dette er et nyttig patent.
3	I ukeavisa Dag og Tid 23.10.08 skriver Walid al-Kubaisi dette:
		Slik folk på 1800-talet flytta frå den trygge landsbygda med sundagsgudstjeneste og eit religiøst stabilt samfunn til Kristiania, som forvandla innbyggjarane til byfolk og oppløyste dei fra ein streng moral, verdiar og livssyn – opplever dei muslimske innvandrarane det same. Muslimar kjem frå ein liten landsby i Irak eller Pakistan, med stabil tru og verdigrunnlag, og plutseleg vert heile det religiøse verdigrunnlaget utfordra i Oslo eller Paris.
	Diskuter den påstanden han fremmer i samme artikkel: ”Det er umogleg å skjøna Wergeland på bakgrunn av dagens sekulære Noreg. Langt meir forståeleg vert han i ljos av datidas kristne samfunn, eller vår tids muslimske samfunn.” (sst.)
4	Henrik Wergeland og Johan S. Welhaven regnes begge som romantikere selv om de var sterkt uenige om svært mye. Les en litteraturhistorisk framstilling av konflikten mellom dem, og lag en punktvis oversikt over hva uenigheten mellom dem handlet om.
5	Hvordan tolker du starten på Wergelands kjente dikt ”Smaaguttenes Nationalsang”?
		Vi ere en Nation vi med, vi Smaa, en Alen lange: et Fædreland vi frydes ved; og Vi Vi ere mange. (SS b. I 2, 406)
6	Diskuter om en kan snakke om en positiv forbindelse mellom demokrati og nasjonalisme i dag.

Jostein Greibrokk, 18. desember 2008 | Skriv ut siden