Wergelands språk

• Fra enkel til dobbel konsonant.Søn for sønn.
• B, d, g for p, t, k i ord som: søt, tak og tap (før: sød, tag og tab). Siden folk fra ”den bløde kyststribe” fortsatt har dette i dialekten, kan du jo for ditt indre øre høre etter hva en sørlending eller rogalending ville si (de som er fra disse områdene har det jo enkelt her!)
• Ofte nd for nn.Minde for minne
• Ofte æ for e. For eksempel tænke for tenke, ædle for edle
• Aa for bokstaven å. Dessuten merker vi oss at infinitivsmerket å heter at. Altså at haabe for å håpe
• Dobbel e, i eller u for å markere lang vokal.Snee, Miil og Huus
• ”Fremmede” konsonanttegn som q for k, x for ks og c for k. Qvinde for kvinne, Ax for aks og Clima for klima
• Ph for f i låneord. Phantasie for fantasi. Dette er noe vi kjenner igjen fra engelsk.

Imperativ flertall
Datidas dansk, som Wergeland med noen unntak brukte, hadde flertallsbøying av imperativformen av verbet. Imperativ eller bydeform er den formen vi ofte kan sette utropstegn bak: Dans!, Spis!, Syng! osv. Flertallsendelsen av imperativ, -er, kan lett forveksles med presens av verbet. Sagt til flere skulle det altså hete: Danser!, Spiser!, Synger! Hos Wergeland finner vi formen i mange kjente dikt, og i slike tilfeller kan vi best forstå meninga ved å tenke oss et ”dere skal …” foran verbet. Et par eksempler: ”Henter fra Eder selv den Kraft” (”Eivindvig”) bør forståes slik: ”Dere skal hente kraften fra dere selv”, og ”Stormer Løgnenes Ørkenbjerge” (fra ”Sandhedens Armé”) slik: ”Dere skal storme …” osv.
Henvisende pronomen
Wergeland bruker ofte det vi kaller henvisende pronomen (”Ballen er rød, den ligger i gangen.”) over lang distanse – f.eks. på tvers av strofer. Finnes det et det, dette, den, denne, de eller disse du er i tvil om hva menes med, så leit i det foregående etter hva det refererer til. Det finnes alltid der. Starten på diktet ”Sandhedens Armée” er slik: 
    Ord? Som Verden saa foragter? 
        Ord i Digt? 
    Endnu mer foragteligt! 
    Ak, hvor usle disse Magter 
        til at fegte 
    for den Sandhed I fornegte 
    
    Lyn bør slaa og Tordner rulle 
        foran den.
Dette er berømte linjer, som det kan sies mye om, men her er spørsmålet bare hva det siste ordet – den (Wergelands egen kursivering) – viser tilbake til. Vi vet at det må dreie seg om et hankjønnsord, for ellers hadde det stått det (hunkjønn fantes ikke på Wergelands tid og finnes fremdeles ikke på dansk). Hvis en ser etter, er det nokså greit å fastslå at det må dreie seg om ”den Sandhed” som nevnes i sistelinja i strofen før. Altså omskrevet: ”Lyn bør slå og torden rulle foran sannheten.” Dette var rimelig enkelt, men det blir verre når dikteren gjentar ”den” i de påfølgende strofene (3 og 4) uten å minne oss på hva det viser til. Men ved oppmerksom lesing kan vi fastslå at det hele tida er sannheten det er snakk om. Hvis vi ikke holder fast ved dette, glipper forståelsen av hva som foregår.
Andre pronomen
At mig, dig og sig på moderne norsk heter ”meg”, ”deg” og ”seg”, kjenner mange til. Verre er det kanskje at dere kan hete enten ”I”, ”eder” eller ”jer”. Her er et eksempel på dette, som samtidig inneholder noen flere problem: Åttende strofe i ”Sandhedens Armée” slutter slik: ”Thi den største Magt paa Jord / Eder er af Gud forjetted: / at I kunne / ikke dø, I Sandhedsmunde!” Først: Det lille ordet thi betyr ”for” eller ”fordi” og forjetted betyr ”lovet”. Så til I og Eder: Begge betyr altså ”dere”, men står henholdsvis i subjekts- og objektsform – tilsvarende at vi skiller mellom vi og oss i moderne norsk. Totalt blir linjene dermed å forstå slik: ”For den største makt på jord er lovet dere av Gud: at dere ikke kunne dø, dere sannhetsmunner. ”
Uvanlig leddrekkefølge – en strofe fra ”Pigen paa Anatomikammeret”
Sammenliknet med vårt normale skriftspråk har Wergeland ofte – og særlig i lyrikken – en friere rekkefølge på setningsleddene. En må ofte stokke om på leddene i setningene for å finne meningen. Dette er ikke så helt lett, men vi får prøve oss. Diktet ”Pigen paa Anatomikammeret” handler om en disseksjon, der en avdød blir oppskåret (se i artikkelen om diktet for mer om hva disseksjon er). Plutselig oppdager diktets jeg at han kjenner den døde jenta som ligger klar til oppskjæring. Vi får her høre at jenta også i levende live har blitt skåret i – om enn på en annen måte: ”Og frekke Øine skar / det Slør igjennem tidlig, som / den stakkels Piges Fattigdom / af gyldne Drømme bar.”
Omskrevet til normalnorsk, men nokså tett på originalen i ordvalget, blir det slik: ”Frekke øyne skar tidlig igjennom det sløret av gylne drømmer som den fattige piken bar.”
Fremdeles vanskelig? Da må vi ty til mer omskriving, men dermed blir det flere ord, vi fjerner oss fra teksten, og det blir mer tolking: ”Omverdenen så alt mens hun var ung (”tidlig”) med frekke øyne på den fattige jenta. På den måten ble beskyttelsen (”Slør”) hun hadde i form av drømmer for livet sitt, ødelagt (”skar […] igjennem”).”
Ennå ikke fornøyd? Vel, da kommer vi ikke utenom en tolkning av hva som kan ligge i uttrykket ”frekke Øine”. La oss tenke at ei jente av i dag forteller om opplevelsene sine fra sist lørdagskveld og sier: ”Han så på meg med det frekke blikket.” Vi trenger ikke å få dette utdypet for å skjønne at det handler om seksualitet i den mest ytre betydningen – altså sex. Dermed får vi denne meninga i flat normalprosa:
Den unge jenta har blitt utsatt for menns seksuelle tilnærmelser på en måte som har ødelagt livet hennes.
Underordning vs. sideordning
Sideordning og underordning handler grovt sagt om prinsipper for hvordan vi bygger opp setninger og kjeder dem sammen til større meningsenheter. Et par linjer fra ”Et Helvedes Jevndøgn” kan illustrere forskjellen. Om veltet med pulken i starten av fortellingen heter det i klart underordnende stil: ”Den garanterede Egenskab ved mit selvopfundne Kjøreredskab, en slags Pulk, ikke at kunne vælte, var fløiten.” Omsatt til utpreget sideordning kunne det samme sies slik: ”Jeg hadde selv funnet opp et kjøreredskap. Det var en slags pulk. Den hadde en garantert egenskap: Den kunne ikke velte. Denne egenskapen var nå gått fløyten (dvs. – var forsvunnet, eller blitt ødelagt).” Forskjellen er at mens originalformuleringen må leses i sin helhet for å danne noen fornuftig mening, kan en med en sideordnet skrivemåte hakke meningsinnholdet i biter, som kan fordøyes en etter en. Det er liten tvil om at sideordning er det enkleste å oppfatte, men særlig elegant er det ikke og heller ikke effektivt: Mens originalen inneholder 92 tegn, forbruker min hakkete versjon 131. På den annen side kan underordningen gjøres så innviklet at en går seg fullstendig vill.¹
Nesten all språkføring inneholder både side- og underordning, men blandingsforholdet varierer kraftig. Som hovedregel gjelder det at skriftlig gjerne har mer underordning enn muntlig, tekster for voksne mer enn tekster for barn, formelle tekster mer enn uformelle, og eldre tekster mer enn nyere. Dessuten er det individuelle variasjoner mellom språkbrukere, og Wergelands stil hører nok til i den underordnende enden av skalaen selv blant sine samtidige. Det betyr i klartekst at han ofte har lange perioder (fra punktum til punktum), med setninger som slynger seg framover og i hverandre før blikket – og tanken – får hvile. Perioden vi siterte starten på ovenfor, fortsetter for eksempel i seks linjer til før vi når fram til et punktum!
Ordtilfanget
Det er ingen grunn til å benekte at det er en del ord i skriftspråket på Wergelands tid, som vi ikke skjønner uten videre i dag. Men det er langt fra et reint fremmedspråk vi møter i slike tekster. Mye er helt likt, og mye kan en forstå ved hjelp av enkle regler, som vi har sett på ovenfor. Det handler også litt om å stille inn antennene på det vi passivt behersker av gammeldags språk, og mye vil en skjønne med en gang en får det forklart. Likevel blir det nok en rest av ukjente ord, som en rette og slett må lære seg, men denne resten er ikke så stor.
La oss nok en gang se på ”Sandhedens Armée”, men da bare på ord som vi ikke uten videre kan forstå ved å modernisere rettskrivingen.
I de to første strofene er det strengt tatt ingen ukjente ord, bortsett fra de vi alt har kommentert. Det måtte være at fegte – altså ”fekte” – her brukes mer allment for å slåss. Legger vi til at sprede er langform av å ”spre” (utover), skulle vi være klar her. I tredje og fjerde strofe møter vi det lille ordet hvi, som rett og slett betyr ”hvorfor”, et vanlig ord som det kan være nyttig å huske. Fjedre er flertall av Fjeder – ”fjær”, og Skrænt er det samme som skrent – altså ”skråning”.
I femte strofe møter vi steil, som betyr ”bratt”. De viktige småordene I og Eder i strofe 6 har vi alt sett på. En avant! i strofe 7 er fransk, et kamprop som betyr ”fremad!” eller ”framover!”. Verbet å spile er det samme ordet som vi har som substantivet en spile – altså en tynn stang som holder et dekke – f.eks. et telt – utspent. I åttende strofe har vi alt sett på Thi og forjettet, og i siste strofe kommer det kanskje mest ukjente ordet, verbet at veire, som sammen med hen betyr ”å blåse bort” eller ”å feie vekk”.
I sum ser vi at det er noen ord som må forklares, men ikke så mange. Det er viktigst å huske småord som I, eder, thi og hvi, for disse vil dere støte på overalt i tekster fra Wergelands tid.
________
¹ En slik snirklete underordningsstil kalles ofte for ”kansellistil” etter praksisen ved det kongelige byråkratiet – kanselliet – i København under dansketida. I dagens Norge kan stilen fortsatt oppleves i skriv fra vårt eget byråkrati – i rundskriv og utredninger osv.
OPPGAVER