Lykke eller Ulykke ligger fremfor alt i de Anskuelser, man har om samme.

Se flere sitater
Henrik Wergeland
Historien hans forteller
om mangt et voldsomt slag,
om tap, om røst i ørknen,
men ingen fredfull dag.
Den kom da dødens stumhets seil
var satt for tungen hans,
da enken hadde pyntet ham i likvad og krans.
Da kunde byen møte
med sang og hyldningskvad;
han ødela ikke festen med talen sin idag
med rop om rett og rettferd
og med en hellig sak.
Sofie hysset ikke som hun gjorde ofte før;
Nå tidde Henrik første gang så fornem, stum og død.
Rundt huset blev det livlig
med folk fra alle lag,
slett ikke bare Wergelandske skumpelskudd i dag,
for Lena Enerhaugen fikk ikke sprengt seg frem,
og gamle Leon Jøde måtte snu og rusle hjem.
Og gamle Leon undret sig, og spurte i sin nød,
og fikk det såre svaret: din Wergeland er død.
Men som det gikk i gammel tid
den gang ved Jesu grav,
så gikk det her: han opstod alt på den tredje dag.
Og kjærlighetens englevakt bar budet fjernt og nær:
Han lever, er opstanden, du finn ham alder her.
Men folk blir ofte lei seg
når døde menn går att.
Den falske venn smyg unda
og stenger døra fast.
En snehvit, stille Henrik
er et fredsælt, vakkert syn.
Men Wergeland opstanden
er et farlig, brennbart lyn.
Han gav oss billedbøker med historiens kjente menn,
forklarte hva de gjorde, og kartla veien frem.
Tross nymalt heltemaske vi kjenner dem i dag,
han gav oss kjennetegnet på snevert sinnelag.
Men møter vi geniet i kamp for fred og rett,
vi husker ham fra boken som heter ”Mennesket”.
Fra billedboken kjenner vi en Cæsars egenskap,
Og lar oss ikke blende av glans og trommeslag.
Vi kjenner statsforfatninger bygd op på blod og ran,
som lever av sitt dumme hat mot andre folkeslag.
Vi kjenner statsforfatninger maskert så halvt med rett,
vi kjenner dem fra boken hans som heter ”Mennesket”.
Den statsreform som andre land betaler dyrt med blod,
den skapte han i sinnet vårt
Alene med sitt mot.
Hvert lite barn i Norge har fått sitt frihetsskrift,
hvert lite barn er borger av vår Henriks republikk.
Og republikkens lover skrev han med flammeskrift
i hver en borgers hjerne,
i tale og i dikt.
Dyd styrer og geniet.
Fortjenester skal hedres,
talentene belønnes og livet forbedres.

Istedenfor en våpenmur mot nabolandets makt,
han plantet oss en rosenhekk til vern og grensevakt.
De våpen som vi arvet bestenkt med fedres blod,
blev omskapt til en rosenkvist i barnehanda vår.
Alt uten kjærlighet er synd i Henriks republikk.
”Våg liv for avindsmannen din” var budet som vi fikk.
Sin bergprediken gav han oss i rene, sterke ord,
det tegnet skal vi kjennes ved som folket hans på jord:
”Der finnes ingen øde egn rundt kjærlighetens flod.”
Forfølgelser og rasehat
er kaos’ mammutdyr
som Cæsars plogjern pløide op
Av urtids hengemyr.
De ville kjempeformene kan stundom skremme oss.
Men i vårt hjertes republikk er de en død koloss.
Den statsreform som andre land betaler dyrt med blod,
den skapte han i sinnet vårt
med tålmod og tro.
Hvert lite barn i Norge har fått hans frihetsskrift.
Hvert lite barn er borger i
vår Henriks republikk.
Han er i alt vårt yrke,
i alt bevissthetsliv.
Han blir den seige rota
som hver voldsmann snubler i. 
Ingeborg Refling Hagen (1895–1989)
______
Dette diktet – eller prologen om en vil – står som innledning til Ingeborg Refling Hagens oversettelse ”fra kansellistil til almindelig norsk” av Henrik Wergelands skrift Jødesagen i Det norske Storthing som utkom i oktober 1842. Skriftet forelå halvannen måned etter at hans forslag om å stryke ”Jødeparagrafen” i Grunnloven av 1814 var behandlet i Stortinget første gang 9. september 1842. Wergeland gir et engasjert og friskt referat av stortingsdebatten.Ved avstemningen ble det simpelt flertall for forslaget, men det manglet 11 stemmer på det kvalifiserte flertall som måtte til for grunnlovsforandring. Som kjent gikk forslaget igjennom først i 1851, seks år etter Wergelands død.
Refling Hagens oversettelse kom ut i Norge i 1936 på Tiden Norsk Forlag, ”i kommisjon for Danmark: forlaget Fremad, København”. På denne tid blomstret antisemittismen opp i Europa tilskyndet av Hitler og nazismen. Under okkupasjonen av Norge i 1940– 45 gjeninnførte Vidkun Qvisling ”jødeparagrafen”, men etter frigjøringen ble den naturligvis på nytt fjernet.
Det bildet Refling Hagens dikt gir, er basert på årelangt samliv med Wergeland. Allusjonene til hans jødediktning og hans kosmologiske dikt er flere, spesielt til dødsleieversjonen av hovedverket, Mennesket (1845), med den nyskrevne epilogen ”Jesu aandige Opstandelse”.
Refling Hagens dikt er merkelig nok aldri tatt inn i noen av hennes diktsamlinger. Hennes karakteristikk av dikteren stemmer godt overens med skildringer av hvordan Wergeland kunne virke på sine omgivelser da han levde. Han hadde nok sine tilhengere, men i den såkalte eliten beskyttet man seg ikke sjelden mot ham.
Sorenskriver Edv. Mørch husker fra sin barndom at da Wergeland vendte hjem fra Frankrike i 1831, der han hadde opplevd etterdønningene av julirevolusjonen, samlet folk seg rundt ham mens han begeistret skildret den frihetsånd han hadde opplevd:
”Under disse udtalelser var Wergeland fra først af omringet af en flerhed af selskabet, men efterhvert som foredraget steg i voldsomhed, tyndedes hans publikum. Jeg forstod ikke den gang, hvad dette kunde betyde, men skjønner nu saa inderlig vel, at grunden simpelt hen var den, at man var bange for å kompromittere sig ved at være for opmærksom tilhører ved slig oprørsk tale, som den Wergeland efter datidens begreber førte. Man kunde, som det den gang og endnu mange aar senere hed, ”bringe sig paa det sorte bret” ved spørgsmaal om ”fremtidig befordring.” (Mørch, Edv. (1901): Da Kristiania var smaaby, s. 100).
Tekst ved Dagne Groven Myhren, professsor i nordisk litteratur.

Gro Roksand, 22. februar 2009 | Skriv ut siden