Haab er gode Aanders Hvisken.

Se flere sitater
PROLOG ved Henrik Wergeland-jubileet. Fremført av forfatteren til
festforestillingen i Eidvolls ”Panorma”, 17. juni 2008.
Henrik Wergeland …
Hva rommer ikke et navn?
Vadmel eller den grønne fløyelsfrakken –
Brillene,
de blanke klodene som sendte så skarpe signaler.
De må ha vært bifokale.
Gjennom halve glasset
så du den norske virkeligheten
med glass og flasker, stortingsmenn og bønder.
En allmue broget som en sommerengs flora.
Gjennom det andre
skuet du stjernetåker
galakser og Stella.
Den planetariske solsikken
som trakk deg til seg
lik en kjøttetende plante,
og dog lot deg vokse
til stjernesfærene selv –
inntil den virkelige Stella, din sjels utvalgte
kunne ta imot deg roende over Bjørvika en junidag.
Ja, gjennom halvdelen av de bifokale
skuet du Stella,
Himmelbruden
og forunderlige fjerne sekler.
Hvem var du, Henrik?
En fremmed gjest, en farverik fugl som et øyeblikk landet
for å pusse sine glinsende fjær?
Du kalte deg –
Siful Sifadda
hentet ned fra Ossians keltiske kvad,
lik Cuchulins vognhester
til den norske engfloras sommer.
Siful,
alfen i sjelens skyggeside
mante du frem
i den glødende snadden
under en kveldsøkt på sofaen;
boltrende, leende, hoppende
med en hær av gobliner etter seg
som et lattermildt snogfølge.
Siful,
den andre siden av ditt ansikt,
så likt, bare trekkene ørlite granne forskjellig,
noe ved øyekroken, et lite drag om munnen,
en måte å stille seg opp på – med en fot frem,
den andre i hvilestilling –
parat likevel
til som den arabiske ånd å fly i luften
som marmorskyer gjennom den blankpussede åpningen,
lampen fra Arabia
som ligner en glødende glo i natten,
men om dagen en flagrende sommerfugl.
Siful, Sifadda, turbankledde Sifrahedin
en refleks av tankens lek,
med de balstyrige ordene,
sinnets lek med den gjenstridige virkeligheten.
Du var
Henriks genius i omplantet jord,
men din sjels halvbror var ekte.
Vi setter vår lit til Henrik,
han kunne mane deg tilbake i flasken med en ed,
den slumrende halvbevisstheten du kom fra
og slynge deg som bue
over det veldige øde.
Du trakk etter deg et spekter av harlekinfarger som et stjerneskudd.
Ved stranden satt Henrik lyttende til evighetens dønninger.
Han syntes det lød som hjerteslag.
Det var hans gjerningers bauta
smykket med eføy, lik frihetsalteret i Eidsvoll.
På 17. mai-vollen går han
mens flaggene smeller om ham og lyser
lik bjerkealleens jublende junifaner.
Du kom til dine egne,
men tok vi imot deg
på annen måte
enn ved raljering og kasteskyts?
En kramsfugl er godt.
Det skal frese i gryten.
Du forbløffet oss alle
ved din evne til forvandling.
Snart en råbukk, lokkende blink, så en brusende svane
som slo seg til i eterens ø ved Skagastølstinden
der luften er tynn og synene klarere enn her.
Dalen nedenunder lå i mørke under tordenvær,
men ensomheten er rolig,
selv om vingeslag
får bergmassene til å beve,
nissefolk og nihilister til å krype
ut av sine berghuler.
Du la ikke torpedo under Arken, men du seilte den
like til skumhvite Ararat når vannflommen dekket landene.
På Kaukasus, ditt hjemlige Skreia
så du det tindre i småhytter i dalen,
men du visste
det var bål som flammet over Europa
fra julirevolusjonens triumferende kanonader.
Prokuratorer og flyvende smedestumper
bet ikke på deg, Henrik.
Du steg som en fugl føniks
over Zobolams måpende ansikt
med ditt himmelepos i hendene!
Det var den hymne du sang
til en sovende menneskeslekt
du likevel hadde tro på!
Sannhet, Frihet og Kjærlighet er fremdeles ditt budskap,
et bål som brenner uten i evighet å kunne slukne.
For din kraft var ilden.
Du tilhørte ikke de sedimentære bergarter!
Du var den eruptive, vulkanen i utbrudd,
dine ord alltid dampende.
I en sommerengs flora
med nelliker og levkøyer
sang du for barn under bringebærhekkens sølvhvite blade.
Men dem du tok med deg i berget
var forstenede voksne eddikdrikkere!
Å ja, som en rottefanger fra Hamlin
fant du tonene på den magiske fløyten
og berget åpnet seg, viste til skattene innenfor.
De glofargede edelstenene sved forstilte på fingrene,
men de barnlige frydet seg,
badet seg
i ditt mangfolds kaskader.
Som en trollmann
åpnet du ordenes magiske kiste:
ord som verden fremdeles forakter –
men du stilte dem opp som kjempende armeer og lekende dansere.
Etter din reise fra skapelsens dag
gjennom jorderikets sekler
til Messias’ visjoner om menneskesjelens forløsning
trådte du ut i verden
med en penn til kamp for de svake.
Med en sang om din leppe
hyllet du allmuen, den vanlige mann og kvinne,
favnet du barna, den nye engfloras blomster.
De gamle jøder du så i Paris
kom til deg i drømme,
fortalte deg om stinkende paragrafer
som lik skadedyr tæret på Grunnloven.
Du sporet Veslebrunen
mot sentralmaktene.
Din ridderkappe grønn som skogen i Eidsvollstraktene,
din Robin-hette
en ny himmel for en gammel pakt.
Ja, jødene slapp du inn i riket;
Rakels blod et diadem av rubiner.
I takknemlighet smykket de din skjeggprydede byste
med en orientalsk baldakin.
Du er bekken,
vårbekken som sildrer
frem og vasker stenene hvite
beskuet av små engler med svalens vinger.
Du er kilden som strømmer fra ukjent sted,
brøyter seg frem gjennom muldjord
og springer jublende gjennom den norske sommeren.
I dine fossefall skimrer regnbuene!
Svalene flyr over engene.
Himlene åpner seg:
Poesien strømmer gjennom dine årer som en elv av toner. Lik Pans fløytespill
lød det i skogene ved Mjøsa
eller lik Orfevs lyre.
Orfevs som ligner Henrik
og ekstatisk vender hodet mot lyshimmelen.
Han synger så Naturen må lytte.
Sjamanen sendte din geist over landegrensene,
svevende over templer og minareter –
Arabias ørken, Brasils dampende urskog
og til Norge hvis gran
overskygget katedralen,
mens du sto ved relingen drømmende.
Men kun for et øyeblikk,
så ånden kunne samle erfaringer av en annen orden
og vendte tilbake til ditt bryst
slik ravnene vendte tilbake til allfaderen Odin.
I verdenstreet gresset dine glinsende kyr,
din kjærlighetsevne
brer seg som frodigste løvverk.
I toppen av Yggdrasil speider ørnen;
ditt skarpslepne genius som berører krystallhimmelen med vingespissene,
med en hjerne som bibliotekene i Aleksandria.
Din Ratatask, Siful, farer som budet imellom
fra Ørnen til flammende Nidhogg, hvis støv du forgyller.
Yggdrasils ask slår grenene ut så de favner sol og måne
stjerne-heliotroper og månemalviar.
der himmelblomster vokser
med en gyldenlakks hukommelse.
Geir Uthaug (f. 1950) er forfatter, gjendikter og oversetter.
Hjemmside: www.uthaug.net. Se også lenker i høyre felt.

Gro Roksand, 19. september 2008 | Skriv ut siden