Erindring er al vor Kundskabs Hjerte.

Se flere sitater


Det var på Tangen samfunnshus, lordag 17. juni 1972. Hele forsamlingslokalet var stappfullt med såkalte suttunger, dvs. tilhengerer av hedmarksdikteren Ingeborg Refling Hagen. Det var unger og vaksne, originaler og alminnelige folk i ei salig blanding. Dom hadde kømmi hit i blomstertoget, et langt følgje med unger og vaksne, der a Ingeborg sjøl hadde søtti i ei svart trille pynte med solsikker av trekkpapir og kledd i vid hatt og stor, lys, blomstrete kjole. Nå satt den karismatiske forfatteren med den svære ørnenasan og det ravnsvarte håret på fysste benk og ville ha med seg alt som foregikk på scenen på 17. juni, Henrik Wergelands fødselsdag.

Blomstertoget fra den årlige Wergelandsfesten på Tangen (antakelig slutten av 1970-tallet) Fra den årlige Wergelandsfesten på Tangen (antakelig slutten av 1970-tallet)

Blomstertoget fra den årlige Wergelandsfesten på Tangen (antakelig slutten av 1970-tallet). Gunnar S. Steen kjører traktoren. Foto: Ukjent (Klikk for større bilde.) 
Akkurat nå står en tynn, blek 12-årig gutt frå Furnes og deklamere et av Wergelands mest kjente og vanskeligste dikt. Han skjønne itte så mye av det han framfører, men han kjæm ’hau hårt eneste ord i de flytende, bildesterke linjom. Han læs med patos, akkompagnert av innstuderte armbevegelser. Hår lordag i et par måneders tid har lærer’n hass på Kylstad skole tålmodig øvd det inn med gutten.
Diktet tek ti minutt og blir derfor sjeldent framført i radio og andre sammenhenger, men blant suttunga på Tangen er ti minutt fullspekke med tunge Wergeland-linjer bare barnemat, bokstavelig talt. Der bruke dom å framføre skuespell som tek ni timer, der.
Diktet byne slik:
Kongeørn, med lenke spent
om sitt ben og vingen brudt
som i over tyve år
siden den blev halvdød skudt
har for simpel gårdshund tjent
på en ensom bondegård
lider dog
ei den arme dikters vånde
som i lite folk er født,
hen i verdens hjørne støtt,
med et sprog,
som ei rekker fra sin krok
lenger enn dets leppers ånde.

Far åt den stille bleke gutten er småbruker frå Furnesåsa og har knapt ti’ sine hender i bøker sia den tida han var liten og koste seg noe alvorlig med bibelhistorie. Bøker har dom itte mange ta heme på Røsbak. Det er ti-femten bind Sportsboken, ei bok om Thor Heyerdahls rese tel Påskeøya, og Bibelen. Stort mer er det itte.
Så åffer står den bleke, vesle småbrukersønnen her på scenen på Tangen samfunnshus og læs Wergeland? Jo, det er fordi han vil bli dikter sjøl når han blir diger. Helt sia han var åtte-ni år har han gått og børi på den drømmen. Far hass er riktignok itte helt enig, han syns for sin del at norske dikterer er noen vassøgde sjuklinger, hele bunten. Men det fins ett unntak, mene ’n far, og det er ’n Bjørnstjerne Bjørnson.
På tiårsdagen min sykle ’n far fordundre meg tel Hamar og kom hem att med seks billigutgaver ta Bjørnson. Men når je hadde fått sætt meg tel med bøkom, strøk ei bekymre sky over ansiktet tel senior: ”Du får itte læsa så mye, Ove, du kæn bli rar.”
Likevæl drev je og les tel alle døgnets tider og i all slags belysning. Når a mor kom og ville sløkke lampa, tok je månelyset tel hjælp, og snart var je like nærsynt som bokfinken Knut. Men det gjorde ingenting, for je skulle bli dikter, og alle dikterer hadde briller, så vidt je hadde sett.
Je sto der på samfunnshuset og les:
Heller som en Indian,
født i mellom indianer,
mellom ville Floridaner,
eller som en Araukan…
Skalden akter de som prest,
henter ham til hver en fest,
bygger ham en palmehytte,
sitte ved hans ild og lytte,
lære sangen nøye efter
ord for ord,
og hans omkved de i kor
juble med av alle krefter.
Når han så er død, de gamle
hvert hans kvad nøyaktig samle,
og de unge
arver det på deres tunge.

En kan rese verda rundt på Wergelands linjer. Diktet handler om maktesløsheta den dikter’n kjinne som vet han har en stor nådegave, men som er født i et bittelite språkområde. Det har lærer’n min, som sjøl er Suttung, forklart meg. Og bilda i diktet tek bolig i meg, såmmå å vanskelige dom er. Og etter som åra går og je høste erfaringer som får meg tel å fatte den virkelige djubda i diktet, blir je mer og mer glad for at lærer’n tok seg tid tel å øve det inn sammen med tolvåringen Ove. Diktet blir som ei mental nistepakke, je har det med meg overalt, kan hente det fram når som helst. Det er meg tel større og større trøst, og aktualiteten sin miste det itte:
O, vi selv, vi selv ennu
ere ville i vår hu,
stundom og i våre skikke,
Vestens indianer ikke
ere i så hatske slekter,
skjønt hverandres blod de drikke,
splittede i skogen ad,
som Europa er i sekter
av forbitret meningshat.

Henrik Wergeland visste å meningshat var, det hadde ’n mang en gong fått føle på egen kropp. Den bitre striden hass med kretsen rundt Johan Sebastian Welhaven er berykte. Men i denni kampen ga han aldri uttrykk for sitt eige syn på hva diktning er – annet enn at det er fantasien som er den sanne dikters kjennemerke. Welhaven og kretsen rundt han var opptatt av form og regler. Dom studerte kunstens vesen og prinsipper og holdt dessi som det eneste som ga adgang tel parnasset. For Wergeland var dessi tinga underordne. Han var dikter og visste det så inderlig godt, han kunne like gjerne bryte med former og regler som å følgje dom.
Han hadde alltid hatt et stormende sinn, en glupsk livsappetitt. Mang en gong, og særskilt i unge år, hadde han oppført seg som en råtamp, et regelrett svin. I ”Følg Kaldet”, derimot, minner han seg sjøl om at ting tek tid:
Hva har glattet Alpens horn,
avpolert dets hårde side,
flekk for flekk og korn for korn.
Regnens dråpe,
dette bløte vift av skyens hvite
av atomer vevde kåpe,
fjærene på tåkens hatt.

Det er de letteste berøringer, de mjukeste, spedeste tinga i verda som tel slutt får det som dom vil. Det er det Wergeland vil ha sagt. Det har lærer’n min forklart. Og at alt heng sammen i det vi i dag kalle økologiske systemer og biotoper. Det dikte Henrik Wergeland om, sjøl om det er nesten 200 år sia han levde. Så langt forut for si tid var han. Itte rart en gutt lèt seg inspirere.
Je nærme meg forresten slutten på diktet nå, je har kømmi meg opp på oppløpssida, der dikter’n nemne at ’n slett itte treng flere tusener rundt seg for å ta imot budskapet hass. Det er nok at det sitt en liten, vennlig flokk der og høre på, læs je, og så er je ferdig. Ferdig. Det blir et langt aueblikk aldeles stille i samfunnshuset på Tangen. Men så lette a Ingeborg opp arma, og hu lette bena, og så sætt a i gang applausen. Hele resten ta salen blir med, og det blir slik åtgaum at je høld på å gå på ryggkulen.
Det er da je bestemme meg tel å følgje kallet. Tel å bli dikter. Og i dag, snart førti år etterpå, sitt je her og har gitt ut bøker i en mannsalder. Je ser meg rundt. Je ser et land der de forfattera som våge å kalle seg sjøl dikterer, er fali nær å bli vurdert tel innleggelse på psykiatrisk avdeling. Je ser et land der salgstal og riktig litteraturpolitisk profil langt på veg avgjør om du blir sett på som god forfatter ell’ itte. Je ser et land der jåleriet veks seg fali stort, et land som velte seg i oljepenger, men der den indre fattigdommen veks. Et land der det er liten plass for den romantiske diktertypen, enda så sårt vi hadde trengt en dikter med Henrik Wergelands mot og talent i dag.
Drømmen om å bli en slik en som han har je børi med meg helt sia je sto på scenen på Tangen samfunnshus som 12-åring og les opp for a Ingeborg på fysste benk.
Ove Røsbak debuterte som lyriker med diktsamlingen Lævandes dikt i 1978. Han har siden skrevet både for voksne og barn, og gitt ut diktsamlinger, prosabøker, barnebøker og biografier. Han er spesielt kjent for sine biografier om Alf Prøysen (1992) og Rolf Jacobsen (1998). (Kilde: Wikipedia.)

Ove Røsbak, 2. juni 2008 | Skriv ut siden