... og jeg skal overnikjøbet give dine Skillinger den Egenskab, at de blive til Dalere, naar du blot snuer dem dygtig.

Se flere sitater

Tale ved Wergeland-myldring i Botanisk hage i Oslo, søndag 31. august 2008

Fra jeg var bitte liten har jeg lært dikt, sanger og skuespill av Henrik Wergeland. Først lærte jeg av moren min, deretter har jeg gått mange år i Suttung-gruppe. Jeg tror det første jeg lærte var diktet ”Himlen er min hette”. Nå skal jeg fortelle litt om hva Wergeland har betydd for meg.
Det siste skuespillet jeg har holdt på med av Henrik Wergeland heter Sjelekamp og seier. Det har fått meg til å tenke over mange ting, som det å miste et barn og hvor vondt det må være. Det har nok fått meg til å forstå ting jeg ellers ikke ville tenkt over. Jeg synes stykket var vanskelig i begynnelsen, men etter at vi hadde øvd litt på det skjønte jeg at hovedpoenget var tilgivelse. Stykket ender nemlig med at moren tar seg av gutten som har drept hennes eget barn. Det kan være vanskelig for alle å tilgi, selv de små ting.
Det at Norge er et fritt land har jeg også begynt å tenke mer over og sette pris på. Jeg har lært at det ikke er en selvfølge å ha det så bra som vi har det i Norge i dag. Det er noe jeg tror de fleste vennene mine nesten ikke tenker over i det hele tatt. I diktet ”Småguttenes nasjonalsang” hedrer Wergeland Norge. Han var jo veldig opptatt av det nasjonale og det kommer frem i flere av stykkene hans. I skuespillet Fjellstuen, for eksempel, var Wergeland kritisk til utvandringen til Amerika på 1800-tallet og de som laget falske løfter om at alt var så mye bedre i Amerika enn i Norge.
Jeg har vokst opp med å lære meg dikt og sanger av Wergeland. Noen av de jeg husker best er ”Himlen er min hette”, ”Sommerfuglen”, og ”Hunden kommer” – om alle dyrene. De har alle lært meg mye. Da jeg var liten, kan jeg huske at jeg var glad i melodiene og de fine ordene, men nå forstår jeg også hva de handler om. Jeg synes de er utrolig fine og har lyst til å lære dem videre hvis jeg selv får barn en gang.
Det er ikke bare innholdet i Wergelands tekster jeg har lært noe av. Jeg har lært noe av språket også. Det var ofte vanskelig å skjønne, men etter som jeg er blitt eldre, har det blitt lettere. Når vi leser eldre tekster på skolen, er det lettere for meg å forstå det. Wergelands stykker har også bidratt til at jeg syns det er lettere å stå på en scene og fremføre stykker. I tilegg til at det er veldig hyggelig å gi disse opplevelsene til publikum og se at de liker det.
Wergeland var også veldig opptatt av blomster og alt som hadde med naturen å gjøre. Florilla- diktet fra skuespillet Lyv ikke! er et av mine favorittdikt. Jeg kan ennå huske fra jeg var liten, hvor mye lyst jeg hadde på den rollen. Når det endelig var min tur, fikk jeg ha på meg en fin fargerik kjole og ha en stor kurv med blomster. Derfor passer det veldig bra at vi er her i Botanisk hage og feirer Wergeland.
PinseliljerRosmarin
GyllenlakkLavendel
"Florilla-diktet fra skuespillet Lyv ikke! er et av mine favorittdikt", skriver Agnete Skagestad. Her noen av blomstene i diktet. Øverst fra venstre: Pinselilje, foto: letty17/iStockphoto. Rosmarin, foto: gaffera/iStockphoto. Gyllenlakk, foto: Per Arvid Åsen / Agder naturmuseum og botaniske hage. Lavendel, foto: Nina Granlund Sæther / iStockphoto.   
Jeg vil avslutte med Henrik Wergelands "Vuggevise":
Vuggevise
Ute blåser sommervind,
gjøken slår i høyen lind,
moder går på grønnen eng,
reder barnet blomsterseng,
strør de bolstre bløte
av de roser røde.
Engen står så gul og grønn,
solen strør sitt gull i sjø'n,
bekken rinner tysst og snøgg
under vidjens bue myk,
bror min bygger dammer
til sin sag og hammer.
Søster feier stuen ren,
pynter ovn med bjerkegren,
og på golvet strør hun så
liliekonvaller små,
rosenknopper skjære:
der skal barnet være.
Vesle gule gåsen ung,
bløt og fin som silkepung,
ror i dam med moder sin,
piller vingen ren og fin,
høna står på stranden,
rent forskrekt av anden.
Skipet gynger att og fram,
flagget rødt som hanens kam,
skipet går til engelland,
bringer barnet perleband,
pene søndagsklær,
for det ikke gråter.
(Modernisert av Ingeborg Refling Hagen i Wergelands barnesanger, 1972)
Agnete Skagestad (f. 1992) har gått i Suttung-gruppe siden hun var 2 år, de siste 7 årene i Grav litteratur- og teatergruppe i Bærum.

Agnete Skagestad, 24. oktober 2008 | Skriv ut siden