Dit Blik er tankefuldt, din Taaredugg et Speil, Der viser i dit Dyb os alt, kun ingen Feil.

Se flere sitater

Her er en sang om det vi var og er
i detti vesle landet her
med skoger, olje, hav og fjell.
Å gjør vi detti landet tel?
Denni sangen er om Henrik Wergeland, geniet, gærningen, han som itte trengtre mer enn å lukte på et grønt blad for å glømme både fattigdom og rikdom, fiender og venner, han som kaste seg huestups ned frå låvebrua på prestegarden på Eidsvoll fordi ei frøken han hadde gjort kur tel itte ville ha ’n ... Wergeland var en villmann, men det er ingen andre i norsk litteratur som har skrevi et så ømt dikt tel et kjæledyr som Wergeland skrev tel sin vesle, blå kanin, og Wergeland forgude alt som var født på jorda, frå sammarsfriviller tel Veslebrunen, hæsten han rei rundt på i Kristiania,
Erik Werenskiold:
Erik Werenskiold: "Wergeland på Veslebrunen". Litografi (utkast). Eier: Nasjonalbiblioteket
og dikter’n såg engler og serafer ved høglys dag, side om side med vognmenn og horer og gåsete rikmannsdøtrer, og den lange brautendes prestesønnen frå Eidsvoll brann for så mye, både høgt og lågt, og en ta de store saka han sloss for var folkeopplysning, den gikk han inn for som en vestlandsstorm, en Vøringsfoss – og de mektige herremenna i bygd og by bynte å frykte at det fans en skjult politisk plan i det han drev på med, en plan om å opprette forbindelser på det helt folkelige plan, det skulle de høye herrer i røkesalonga og de slue kaksa på de digre garda itte ha noe ta, men Wergeland ga faen ti både dom og karjolen, som han skrek etter de fisefine når dom kjørte forbi ’n i vogn, men sjøl gikk han i vømmølsklæer midt inni det mest elegante Kristiania og knuste vinflasker i hue på seg når studenta itte ville høre på ’n og sloss og drakk og la seg ut med alt og alle og skrev samtidig noe ta det mest inspirerte som er laga i europeisk diktning: ”Gyldenlakk, når du din glans har tapt, da er jeg det hvorav alt er skapt, når du har mistet din krones gull, da er jeg muld,” dikterte Wergeland tel si kjære Amalie den siste våren han levde, da buska utafor glaset sto grønne, men han sjøl vart mer og mer fylt ta evighet og en stor sang
og sangen om Henrik Wergeland er en sang om arven etter han, det er en sang om opprør og om ømhet, om villskap og vennskap, en sang om håpet, og da han låg på dødsleiet streife det han sikkert åssen det ville gå med folkeopplysninga han hadde kjempe slik for, åssen ville det gå da han gikk bort, det spurde han seg sikkert om, og da hadde det vøri artig, tenkje je, om vi hadde fått kontakt med dikter’n nå der ’n rusle rundt i de himmelske enger stadig like inspirert, for da kunne vi gitt ’n denni meldinga: ”Hei, hei, Henrik, åssen har du det? Med øss går det bra, nesten for bra, vi har fått olje, vi nå og har så mye penger at vi itte vet å vi ska gjøra ta alt ihopes, og børsen går rett tel værs akkurat som redskapen på de gamle fruktbarhetsguda, og det ska sterk rygg tel for å tåle medgang hette et gammalt ordtak, men vi gir blanke i gamle ordtak vi nå, Henrik, vi er i ferd med å bli et helt nytt folk, nisselua og husmannsånden kjøre vi på søppeldynga, og alle ismer har gått nedenom og hjem unntatt turbokapitalismen. Det er ingen ta ditt kaliber lenger som tør å synge ut tel bikser med ræva full ta penger at dom kan ryke og rese. Hadde du vøri her nå, Henrik, hadde nok kjendisadvokata itte fått gjort noe anna enn å forsvara deg, og da hadde nok Rimi-Hagen fått kjørt seg etter at han gikk på prekestolen i Kampen kirke og skjelte ut Røkke for å vara rå kapitalist, og Røkke hadde nok fått så hatten hadde passe ta deg når Kværner nå tene gode penger på å reparere vifter, rør, dasser og itte minst lyskasterer i fangeleiren Guantánamo, der verdens mest frihetselskende nasjon vise åssen en ska behandle sine uvenner,
nei, du skulle vøri her nå, Henrik, da trur je du kunne gjort enda mer skandale enn du gjorde da du levde! Je ser deg for meg i program som ”Vil du bli millionær?” og ”Holmgang” og ”Big Brother”, og je trur itte engong han Otto Jespersen hadde stolt nok på frekkheta si tel å våge å invitere deg i studio, nei, hadde du vøri her nå, Henrik, trur je du ville ha gått inn for en ny runde med folkeopplysning, og du ville ha opplyst folk på et så direkte og slående vis at både lærerer og byråkrater og rikinger hadde fått galtestøkken, du ville ha føri over kongeriket som en storm, du ville egenhendig ti’ rotta på både SE OG HØR og HER OG NÅ og hele kostebinderiet, du hadde sætt en rakett i rævva på hele Kjendis-Norge og skøti dom langt uti Nordsjøen, du hadde sætt deg ved sida ta narkomanen på Kal Johan og spurt om han hadde lyst på en arm rundt skuldra i stella for de evindelige vekslepenga, du hadde skrevi digre diktverk frå asylmottaka langt uti huttaheiti for å vise åssen vi er mot våre nye landsmenn, du hadde ti’ deg fram tel nye eldreboliger som ser så flotte ut, men der ensamheta subbe rundt i korridora så folk itte får såvå om netten’, du hadde gitt deg god tid i bygdelag som i tiår har måtte kjempe mot nedlegging og avfolking, du hadde gitt dom en stor sang om livet, en stor sang om Norge,
om det vi var og det vi er,
i detti vesle landet her,
med skoger, olje, hav og fjell,
– å gjør vi detti landet tel?
Ove Røsbak er forfatter. Teksten ble framført som prolog ved Eidsvoll 1814 (Eidsvollsbygningen) 17. mai 2006.

Ove Røsbak, 2. juni 2008 | Skriv ut siden