Du svinger Svøben vild og vredDen Offeret paa Bagenmaa svide svært; thi som du veeder Sandheden jo nagen.

Se flere sitater

Tale ved Wegeland-myldring i Botanisk hage i Oslo, søndag 31. august 2008


Henrik Wergeland er kjent for sin religiøse toleranse. Selv om han utdannet seg til prest og var en troende kristen hele sitt liv, syntes han ikke dette stod i motsetning til det å vise respekt for andre menneskers tro. Wergeland var tilhenger av trosfrihet; ethvert menneske bør ha rett til å tro på den Guden han vil uten å bli diskriminert eller utestengt fra landet av den grunn.
Men ikke bare mente han dette, han gikk enda lenger idet han mente at alle religioner har en kjerne av sannhet og at Gud er den samme, uansett hva menneskene måtte kalle ham. Wergeland var slik faktisk mer moderne og radikal enn mange av dagens prester, imamer og rabbinere.
Men noe som opprørte Wergeland, var at § 2 i Grunnloven nektet jøder og jesuitter adgang til Norge. I mange år kjempet han derfor for å få endret Grunnloven på dette punktet, både ved å påvirke stortingsrepresentanter og ved å dikte om det jødiske folket, skildre dem som mennesker med tanker og følelser lik oss selv. For på Wergelands tid eksisterte det er rekke fordommer mot jøder, mange mente de bare førte vondt med seg, at de var parasitter, griske og sleipe.
Grunnloven_s3 for nett
§ 2 i Grunnloven nektet jøder og jesuitter adgang til Norge. Foto/eier: Nasjonalbiblioteket.
Men var den religiøse toleransen en fiks idé Wergeland hadde? Står den på siden av det han ellers stod for? Nei, vi kan heller si at den religiøse toleransen var en nødvendighet hos Wergeland, en logisk følge av hans personlighet og holdninger.
For det som gjennomsyrer hele diktningen hans, om alt fra det minste lille frø til helt fremmede kulturer, det er nysgjerrigheten og åpenheten. Det er den dyptfølte respekten og det er ikke minst kjærligheten. Kjærligheten strømmer gjennom diktningen, og den er ikke bare rettet mot barna eller blomstene, men mot hele skaperverket. Og han mener at andre burde føle det samme. I en oppfordring til nordmennene skriver han faktisk at de skylder”Alverden [...] hele Kjærlighedens Varme”.
Toleransen hos Wergeland er et resultat av nysgjerrigheten, åpenheten, respekten og kjærligheten. Toleransen i seg selv er bare et fint lite fremmedord i forhold til disse store menneskelige dydene. For uten disse egenskapene, hva er toleransen da?
Uten respekten kan toleransen raskt vendes til det motsatte. Uten åpenheten vil det ikke være så altfor mye toleransen har plass til i stuen sin. Og uten kjærligheten er toleransen bare vakker sminke over en falsk grimase.
Heller ikke i dag kan vi begynne med toleransen. Vi kan ikke kreve av barna våre at de skal være tolerante hvis vi ikke har lært dem nysgjerrighet, åpenhet for det som er nytt, respekt for det som er annerledes, kjærlighet og fordomsfrihet.
Og vi kan ikke selv kalle oss tolerante, hvis vi ikke åpner døren for det ukjente. Det er et stort krav å stille til seg selv, som til og med krever en porsjon med Wergelandsk galskap. Hvorfor? Jo fordi vi mennesker av natur er skeptiske, vi er vant til å sortere verden i velkjente båser, det er praktisk, trygt og greit. Det som ikke lar seg plassere, anser vi som fremmed og vi forholder oss skeptisk til det, lik en ettåring som skal smake mango for første gang.
Wergeland var ikke bare en blomsterelskende, evig blid person. Han var en mann med både temperament og sinne i seg. I det kjente diktet og selvportrettet ”Mig selv” sier han:
Men hvi skulde ikke mine Aarer vredes?
Berøv ikke Landskapet
Dets brusende Bæk!
Høistærede Vidjebusker, tillader Bækken at skumme, naar den
gaaer imellem Stene.
For Wergeland sitter vreden, sinnet, i blodet, det sammenlignes med det livgivende vannet som bruser gjennom landskapet. Bekken får lov å skumme når den går gjennom steinene – når den støter borti ugjennomtrengelige, kalde, harde problemer.
Wergeland gikk inn i tidens kamper og diskusjoner med glød. Og kritikk, sinne og diskusjon står ikke i motsetning til toleransen. Tvert imot, toleransen, hvis den er ektefølt og dyp, vil reagere på urettferdighet, vil beskytte de svake. Toleransen allierer seg ikke med de mektige, knytter ikke strategiske kontakter.
Toleransen møter tvert imot verden ensom, med nakent bryst og åpent hjerte. Derfor vil den risikere før eller senere å bli såret og angrepet. Men den risikerer også et rikere liv, et liv med poesi, musikk, nye innsikter og mengder av honning.
Maria Alnæs (f. 1977) arbeider som manusredaktør for den historisk-kritiske utgaven Henrik Ibsens skrifter og som litteraturkritiker. Var som barn med i Suttung-gruppe ledet av Kirsti Birkeland. Deltok på Wergelandakademiets sommerleirer i hele ungdomstiden.

Maria Alnæs, 24. oktober 2008 | Skriv ut siden