Dine Diamanter opveje ingen af disse Dugdraaber paa mine Blomster.

Se flere sitater

Da Henrik Wergeland døde i 1845, etterlot han seg en arv til norsk teater bestående av et førtitalls tekster for scenisk fremføring. De fleste var farser, og et titalls hadde en sjangerbetegnelse som drama, skuespill eller sørgespill i 3 eller 5 akter. Syngespill, lystspill med sanger, komedier og vaudeviller hørte også med blant sjangerne Wergeland benyttet. Av ulike grunner har profesjonelle norske teatre forvaltet denne arven kun i minimal grad.

Spilt på 1850-tallet
I vel et tiår etter at Wergeland døde, var hans navn å finne på teaterplakatene. I 1850 ble Fjeldstuen, et skuespill med sang i tre akter, oppført seks ganger på Det norske Theater i Bergen og samme år én gang av Hans Sørensens teaterselskap i Trondheim. I 1858 stod stykket på repertoaret til Kristiania Norske Theater, hvor det ble vist tre ganger, og året etter ble det igjen spilt én gang i Bergen.
Søcadetterne iland, et lystspill i tre akter og med sanger, ble oppført to ganger på Christiania Theater våren 1855, og sesongen etter også to ganger på Det norske Theater i Bergen.
En tekst Wergeland kalte Efterspil til Fjeldeventyret, som var en kort oppfølging av Henrik Anker Bjerregaards Fjeldeventyret, ble vist i to ulike oppsetninger. Først gikk det 18 ganger på Kristiania Norske Theater i 1857, og året etter ble det fremført én gang av Thomas Cortes’ teaterselskap på teatret i Trondheim.
Nasjonalt innhold
At Wergelands navn var å finne relativt ofte på teaterplakatene på 1850-tallet, har trolig å gjøre med at han så kort tid etter at han døde, fortsatt var kjent og populær. Dessuten ble det etablert to nye teatre i dette tiåret: Det norske Theater i Bergen i 1850 og Kristiania Norske Theater i Kristiania i 1852. Som navnene indikerer, var dette teatre med et nasjonalt program. De hadde som intensjon at norske skuespillere i en norsk språkdrakt skulle fremføre skuespill med et nasjonalt innhold, skrevet av norske dramatikere. Også Christiania Theater var inne i en fornorskningsprosess. Den innebar blant annet at skuespill av norske dramatikere ble et satsningsområde, og at flere norske skuespillere fikk mulighet til å vise seg på scenen.
I en sterk nasjonal periode som 1850-tallet fremstod den nasjonale tematikken i Fjeldstuen og Efterspil til Fjeldeventyret som spesielt interessant. Lystspillet Søcadetterne iland dreide seg om forviklinger og oppklaringer av misforståelser. I så måte passet det svært godt inn i samtidens lette repertoar.
Det nasjonale ble poengtert
At Fjeldstuen, som gjorde stor suksess med seks oppførelser i Bergen, hadde et innhold godt tilpasset dette tiåret, fremgikk av urpremieren på Det norske Theater 13. januar 1850 og av anmeldelsen i Bergens Stiftsavis. Ole Bull hadde skrevet musikken og befant seg i orkestergraven. Bunader var innlånt for anledningen. Til å fremføre dansenumrene ble en folkedanser anvendt som instruktør, og dansere ble engasjert fra bondebefolkningen i nærheten av Bergen. Ikke til å undres over at anmelderen i Bergens Stiftsavis åpnet sin omtale med å konstatere at Det norske Theater ”har feiret en Nationalfest”, og at stykket gikk for fulle hus.
Ifølge samme anmelder ble oppsetningen også en suksess for Wergeland:
Han, som i sit Liv feirede saa faa Triumpher og aldrig høstede nogen ublandet Anerkjendelse, vilde have glædet sig, hvis han havde været tilstede ved Opførelsen her; thi han henrev et Publicum, hvori intet personlig Venskab eller Fiendskab havde Deel; han seirede ved sit Værks egen poetiske Fylde, som maaskee først den forsonende Død formaaede at stille i det rette Lys.
Med hensyn til ”dette Skuespils Characteer” mente anmelderen at den best kunne sammenlignes med ”en Skizze, en Landskabsmaler henkaster, naar han kommer tilbage fra et Sommerophold i en deilig Egn”. Derfor opplevde da også anmelderen at ”Gjengivelsen af det poetiske Indtryk af det norske Bondeliv er saa umiddelbar, der er intet gjennemarbeidet /…/ alt er reen personlig Følelser”. Her var det ”Sandhed i de nationale Eiendommeligheder med deres dybde, mythiske Underlag, Eenhed i Behandlingen, skjøn Runding i det Hele saavelsom i de enkelte Afdelinger”. Selv språket var som ”laant af de gamle Sagaer”.
Det er lett å forstå at denne oppsetningen av Fjeldstuen helt og fullt artet seg som en ”Nationalfest”.
Veltilpasset forestillingsstrukturen
Ut fra de sjangere Wergeland benyttet og formen på hans stykker er det egentlig underlig at hans navn ikke stod oftere på teaterplakatene de første tiårene etter at han døde. På denne tiden var nemlig en teaterkveld gjerne sammensatt av to til tre enaktere. Dette gjorde at Wergelands mange enaktere passet formmessig svært godt inn i sammensetningen av en spillekveld.
Tapt aktualitet
En årsak til at Wergelands skuespill ikke ble oppført de siste tiårene av 1800-tallet, var trolig at han skrev dem ut fra samtidsaktuelle forhold på 1830- og 1840-tallet. Dessuten hadde noen av dem et nasjonalt innhold. Nettopp forhold som gjorde at hans teatertekster var interessante for teatrene før og på 1850-tallet, ble årsak til at de ble av tilsvarende mindre interesse i de siste tiårene av 1800-tallet. Nå var det tid for en realisme og scenisk illusjon på scenen som hans skuespill ikke la opp til. Dessuten ble enaktere mindre aktuelle da teatrene begynte å fremføre helaftens skuespill. Dess lengre tid det gikk etter Wergelands død, dess mindre aktuelle ble hans sceniske tekster for norske institusjonsteatre med hensyn til både form og innhold.
Thoralf Berg er førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avdeling for lærer- og tolkeutdanning. Han har publisert flere bøker og artikler om norsk teaterhistorie.

Thoralf Berg, 19. juni 2008 | Skriv ut siden