Thi Frihed er Himmelens Sag. Var Englen ei fri, da i Himlen blev Oprør

Se flere sitater

I den kulturelle nasjonalpolitiske fasen i forbindelse med frigjøringen fra Sverige i 1905 ville det ikke vært urimelig om teatrene fant frem Wergelands nasjonale dramatikk. At det var bare tre år til markeringen av 100-årsjubileet for hans fødsel, styrket en slik forventning. Den komiteen som var oppnevnt i forbindelse med jubileet, henvendte seg da også til Nationaltheatret for å få i stand en festforestilling. Men intet skjedde. Wergelands dramatikk var fraværende fra de profesjonelle teatrenes repertoar det første tiåret av 1900-tallet.

Den engelske Lods som folkeskuespill
Da et teater endelig satte Wergeland på repertoaret, skjedde det betegnende nok med en tekst han opprinnelig ikke hadde skrevet for oppføring, nemlig diktet Den engelske Lods. På den nyetablerte Trondhjems nationale scene ble diktet bearbeidet til et folkeskuespill i seks avdelinger. Urpremieren, i teatersjef Tora Hanssons regi, foregikk 10. november 1912.
I omtalen av urpremieren karakteriserte Adresseavisens anonyme anmelder ”c.” en slik bearbeidelse som litt av et ”vovestykke”. For å lykkes grep teatret til ”effekter nok til ti skuespil av lignende art”. Dette ble gjort for ikke å bryte ”vor tids kinematografforvænte publikums” krav til illusjon. Men på Trondhjems nationale scene var det ifølge ”c” ennå ikke utviklet en sceneteknikk som gjorde at effektene fungerte tilfredsstillende. Oppsetningen ble reddet av gode skuespillerprestasjoner. De fikk anmelderen til å anta at Den engelske Lods ville trekke fulle hus, som det var under urpremieren. Stykket ble fremført 13 ganger, som er en sterk indikasjon på en tilfredsstillende publikumsoppslutning.
Wergeland i fredsrusen
Om Nationaltheatret ”sviktet” Wergeland i 1905 og ved hundreårsjubileet for hans fødsel, tok teatret igjen i 1945 og ved markeringen av hundreåret for hans død. Den 12. juli 1945 avsluttet nemlig Nationaltheatret spilleperioden etter freden 8. mai med en oppsetning bestående av fragmenter av Wergelands Mennesket. Stein Bugge hadde regien, Irgens Jensen hadde komponert musikken, og Rahe Raheny var scenograf. Oppsetningen ble karakterisert som et ”fengslende og famlende” forsøk, men inneholdt mye frihetssymbolikk i Wergelands ånd. For det første innehadde hjemmefrontens to mest fremtredende skuespillere, Tore Segelcke og Jørn Ording, rollene som historiens første mennesker Adam og Eva. For det andre fremførte teatrets styremedlem, litteraturprofessor Francis Bull, som hadde sittet arrestert på Grini, en tale. Forestillingen ble avsluttet med at flere skuespillere fremførte dikt av Wergeland.

Program fra Nationaltheatrets minneforestilling 12. juli 1945 Program til Nationaltheatrets minneforestilling med fragment av diktet Mennesket. 12. juli 1945 (bilde 2 av 3) Program til Nationaltheatrets minneforestilling med fragment av diktet Mennesket, 12. juli 1945 (bilde 3 av 3)

Program til Nationaltheatrets minneforestilling med fragment av diktet Mennesket, 12. juli 1945. Opphavsrett: Nationaltheatret. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket. (Klikk for større bilder.) 
I november 1989 stod Wergelands navn igjen på repertoaret til Nationaltheatret, men da i form av Erling Kittelsens dramatisering av Skabelsen, Mennesket og Messias med tittelen Abiriels løve. Kittelsens versjon var sterkt modernistisk anlagt med blant annet ”himmelen” som et teknokratisk helvete. Oppsetning ble ingen suksess til tross for flere positive omtaler.
En farse i 1964
Siste gang Wergelands navn stod på plakaten til et profesjonelt teater, var da Oslo Nye Teater spilte farsen Norge i 1800 og 1836 som parkforestilling i Oslos parker fra 15. til 26. juni 1964. Thorleif Reiss stod for regien.
Arven smuldret bort
Som det fremgår av denne oversikten, har tekster av Wergeland kun sporadisk stått på repertoaret til profesjonelle norske teatre etter 1900. Det må nok erkjennes at teaterarven etter ham har smuldret bort. Wergeland skrev sine sceniske tekster og brukte teater aktivt som talerør for sine saker. For han var teater et her-og-nå-fenomen, og han tilpasset sine tekster til sin samtid. Derved ble de i sterk grad forankret til tiden rundt midten av 1800-tallet. Straks den tiden var over, kan de få oppsetningene av hans skuespill på institusjonsteatre tolkes som at teatersjefer har ment at tiden for hans teatertekster også var over.
Få oppsetninger i jubileumsåret
Selv i et jubileumsår viser profesjonelle norske teatre kun begrenset interesse for å undersøke om hans tekster eier fornybar kraft. Betegnende nok har kun få teatre funnet frem dramatikeren Wergeland for å markere at det er 200 år siden han ble født.
Det Norske Teater arrangerte en Laurdagsmatine i mai 2008 med smakebiter av farsen Harlequin Virtuos. Høsten 2008 vil Agder Teater sette opp komedien Moses i Tønden, men da i form av figurteater. På Oslo Nye Teater vil det foregå en dukketeateroppsetning med tittelen Barnas Wergeland, som Knut Wielsrød står bak. Akershus Teater vil fremføre farsen De sidste Kloge. Selv om Wergeland skrev denne farsen i 1835, tematiserte han dagsaktuelle problemer som matvaremangel, grådighet og blodig urettferdig ressursfordeling. Ruth og Pia Tellefsen har stått for bearbeidelsen, og Bentein Baardson har regien. Høsten 2008 vil Akershus Teater turnere over hele landet med denne oppsetningen.
I dette jubileumsåret kan det altså konstateres at institusjonsteatrene er meget tilbakeholdne med å utprøve om noen av Wergelands sceniske tekster lar seg oppføre 200 år etter at dikteren ble født. Men forhåpentligvis vil markeringen av 200-årsjubileet bidra til at dramaturger ved institusjonsteatre henter frem noen av hans dramatiske tekster og ser på dem med et nytt blikk slik at Wergelands navn igjen kan bli å finne på teaterrepertoarene.
Publisert juni 2008
Thoralf Berg er førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avdeling for lærer- og tolkeutdanning. Han har publisert flere bøker og artikler om norsk teaterhistorie.

Thoralf Berg, 19. juni 2008 | Skriv ut siden