Thi Frihed er Himmelens Sag. Var Englen ei fri, da i Himlen blev Oprør

Se flere sitater

Suttungteatret er en studiescene som er sprunget ut av Ingeborg Refling Hagens litteraturarbeid blant barn og unge etter annen verdenskrig.


Navnet
Teatrets navn er hentet fra den norrøne myten om jetten Suttung som vokter skaldemjøden. Odin må bruke både makt og list når han bestemmer seg for å rane drikken. Men det er kanskje ikke så underlig at den har sin pris: Hver som drikker av Suttungs mjød, blir skald eller vismann.
Fra studiesirkel til teater
Hagens arbeid dreide seg i første omgang om studiesirkler med arbeiderkvinner og deres barn. Her ble det etter hvert vanlig å lære tekster utenat og å arrangere sammenkomster med framførelser, i private stuer, på skoler og ved offentlige arrangementer. Ordet ”teater” ble tatt i bruk fra slutten av 1950-tallet da en gruppe ”suttunger” reiste på turné til Trøndelag og Nordland med et repertoar som blant annet besto av dramatiske dikt av Wergeland.
Fra 1965 ble scenen på Tangen samfunnshus i Hedmark hovedscene for Suttungteatret, uten at arbeidet i lesegrupper og mindre oppførelser opphørte. Forut for hver oppsetting på scenen ble det gjort felles studier, for nesten alt som ble satt opp på Suttungteatret, var nybrottsarbeid.
Kinck-Wergeland-teatret i mellomkrigstiden
Hagen hadde neppe blitt kunstnerisk leder for et teater hvis hun hadde klart å overbevise Nationaltheatret om at Henrik Wergelands og Hans E. Kincks dramatikk burde spilles på landets hovedscene. I mellomkrigstiden gjorde hun flere framstøt for å få til dette. Da det ikke lyktes, mente hun at hun fikk gjøre det selv. Hun dannet en teatergruppe, ”Kinck-Wergeland-teatret”, som besto av både billedhuggere, malere og musikere i tillegg til skuespillere, og iverksatte to store teaterprosjekt: I 1926 leide gruppen Mayolteatret i Oslo og spilte Bryllupet i Genua av Kinck, i 1930 spilte de Spaniolen av Wergeland i Kunstnerforbundet i Oslo.
Etter krigen satset Nationaltheatret fremdeles ikke på disse to særegne norske dramatikerne. Det ble Suttungteatrets fremste oppgave å sette seg inn i verkene og føre en rekke av dem fram på scenen.
Sinclairs Død, Suttungteatret 1980Den indiske Cholera, Suttungteatret 1985
Fra Suttungteatrets oppsettinger, Sinclairs Død i 1980 og Den indiske Cholera i 1985. Plakat og tegning (begge): Tore Lahn

Studiescenen Suttungteatret

Det tok noen år å bygge opp den kapasiteten som skulle til for å framføre Kincks omfattende dramaer. Hagen hadde begynt arbeidet sitt blant barn. Barna ble voksne, noen falt fra, og nye kom til, før det var etablert en stab av unge voksne med studier bak seg. Utdannelsesprosessen besto først og fremst i at Hagen i samarbeid med Birgit Abrahamsen satte opp én akt av gangen av Kincks renessansedrama Den siste gjest. Første akt ble vist flere år etter hverandre i stuer og på gamlehjem! De andre aktene fulgte etter, og i 1963 ble hele dramaet vist som stueforestilling på Fredheim, Hagens hjem på Tangen. Det ble en forestilling på ti timer med mat og innlagt forpleining av publikum og skuespillere, og med professor i norsk litteratur, Edvard Beyer, som gjest på første rad.
To år senere, til Kincks 100-årsjubileum, satte teatret opp hans andre ti timers renessansedrama, Mot karneval, denne gang på scenen på samfunnshuset.
Etter dette ble det tradisjon å få et Kinck-drama opp på scenen hver høst. Til Wergelands fødselsdag 17. juni ble det vanlig å sette opp en farse. De store dramatiske verkene av Wergeland ble oppført i vintersesongen.
22 av Wergelands dramatiske verker er oppført av suttunggrupper, 12 av dem på samfunnshusets scene. (Se Wergeland på scenen, lenke i høyre felt). Det er bare ett av Kincks dramaer som ikke har vært spilt av Suttungteatret.
At dette var en studiescene ble markert ved at forfatter og professor i norsk litteratur Aslaug Groven Michaelsen holdt en innledende forelesning foran hver forestilling på samfunnshuset.
Wergeland og Kinck har i alle år utgjort grunnstammen i repertoaret. Det forhindrer ikke at greske tragedier, stykker av H.C. Andersen, Jonas Lie, Henrik Ibsen og Gunnar Heiberg har vært spilt på teatret. Likeså har Suttungteatret mer eller mindre spesialisert seg på fortellerteater og framført romaner og noveller av H.C. Andersen, Hans E. Kinck, Trygve Andersen, Ingeborg Refling Hagen og Aslaug Groven Michaelsen.
Hagen forble kunstneriske leder av Suttungteatret til 1985. Da var hun 90 år. Michaelsen overtok lederskapet. I løpet av de siste 15–20 årene har Suttungteatret rekruttert en ny ungdomsgruppe.
Kristin Lyhmann er magister i teatervitenskap, med avhandlingen ”Et folks diktning er det lys stammen leter seg fram med”. Suttungteatrets forutsetninger, framvekst og egenart (Oslo 1986). Hun er i dag førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, avdeling for lærerutdanning.

Kristin Lyhmann, 9. januar 2008 | Skriv ut siden