Ei Kjærlighed har noget Tomt omkring sig, liig Kilden rundtom hvilken Alting blomstrer.

Se flere sitater

Wergelands mor levde i ei tid da gifte kvinners kall var å være hustru og mor. I følgende forsøk på å danne et bilde av Alette Dorothea er Henrik Wergeland og Camilla Collett sentrale kilder. De skriver om sin mor, hver på sin måte. Camilla med kritikk, innsikt og klokskap. Henrik med opphøyd inderlighet. Først litt om Alette Dorotheas bakgrunn og forfedre på fars- og morssida.

Thaulow-familien
Thaulow-slekta var opprinnelig fra Tovlov sogn på Jylland, og kom til Norge, til Moss, på 1600-tallet. Alette Dorotheas far, Henrik Arnold Thaulow (1722–1799), hadde i sin ungdom vært knyttet til det danske hoff, som konsulent og oppkjøper av kunst. Han var selv en habil portrettmaler og en fargerik kulturpersonlighet. Alt tilgjengelig stoff om Thaulow-familien ble samlet av Alette Dorotheas brorsønn og hans tre døtre. Samlingen ble gitt til Norsk Folkemuseum på Bygdøy i 1912. Der er den plassert i en gammel prestegard, og har blant annet et anegalleri.
Chrystie-familien
Chrystie-slekta innvandret fra Skottland tidlig på 1700-tallet. Alette Dorotheas morfar, Andrew (Andreas) Chrystie (1697–1760) kom først til Brevik, og giftet seg der. I 1726 flyttet familien til Moss. Som enkemann giftet Andreas Chrystie seg med Marjory Lawrie som også var skotsk. De ble en velstående kjøpmannsfamilie i Moss. Deres datter Jacobine Chrystie (1746–1818) ble gift med Henrik Arnold Thaulow i Moss i 1763. Samme år overtok Thaulow byskriverembetet i Kristiansand og flyttet dit. Ekteparet fikk tretten barn. Det nest yngste fikk navnet Alette Dorothea.
Unge år i Kristiansand
Alette Dorothea Thaulow (1780–1843) var ung i ei tid da skipsfart og kapertrafikk under napoleonskrigene brakte rikdom til Kristiansand. Kultur- og selskapslivet i byen blomstret. Alette Dorothea var ansett for å være byens skjønnhet. Foreldrenes herskapelige hus i Østre Strandgate var åpent for kulturelle aktiviteter, blant annet byens private teater, ”Det Dramatiske Selskab”. Her fikk Alette Dorothea utfolde seg, og hun spilte ofte hovedroller med stor suksess. Trolig hadde hun talent. Og høyst sannsynlig må hun ha struttet av selvtillit og livsglede i denne tida. Kanskje også en viss egenrådighet. Det fortelles at hennes eldre søster Henriette, gift Aubert, følte seg kuet av den nittenårige Alette Dorothea da hun i en periode bodde hos Aubert-familien i Kristiansand (Heiberg 1972). Men tross alle kvalifikasjoner og ønsker om selvstendighet Alette Dorothea måtte ha, var gjengs oppfatning i tida at kvinners bestemmelse var å bli gift og forsørget.

”Prospect af Christiansand, optaget på Toppen af et Skib på Byens Østre Havn”, ca. 1806. Akvarell Hjembyen malt da Alette Dorothea var i tjueårene:
”Prospect af Christiansand, optaget på Toppen af et Skib på Byens Østre Havn”, ca. 1806. Akvarell malt av M.A. Appell
Foto/eier: Vest-Agder-museet Kristiansand

Giftermål og barn
Det var felles kunstinteresse som førte Nicolai Wergeland (1780–1848) og Alette Dorothea sammen. Begge deltok aktivt i kulturlivet i byen, så kanskje møttes de i teatret, eller på et av de mange ”husmøtene” der sosieteten møttes til konserter. De giftet seg i 1807, året etter at Nicolai ble tilsatt som adjunkt ved latinskolen i Kristiansand. Han ble senere prest (res.kap.) i Domkirken. I 1814 var han Kristiansands utsending til riksforsamlingen på Eidsvoll. Familien Wergeland hadde ei lykkelig tid i ti år i Kristiansand, og alle de fem barna ble født her:
Henrik Arnold (1808–1845)
Augusta Antonette (1810–1874)
Harald Titus Alexis (1811–1893)
Jacobine Camilla (1813–1895)
Joseph Franz Oscar (1815–1895)
Husfrue på Eidsvoll
I 1817 flyttet familien til Eidsvoll prestegard. Det ble en brå overgang fra skjærgardsnaturen og det sosiale liv i Kristiansand til det ensomme innlandslandskapet på Eidsvoll. Også kontrasten mellom ektefellene kom sterkere fram her, slik Camilla Collett, som skulle bli Norges første feminist, antyder i erindringsboka I de lange Nætter (Collett 1863):
”Saa levede hun vegetativt hen ved siden af Far, de største kontraster Livet nogensinde kunde stille sammen …”
Med fem små barn, og etter to ukers båtreise til Kristiania, hadde familien kommet med hesteskyss til en tom og forfallen prestegard på Eidsvoll. Camilla erindrer at moren sank ned i en stol og gråt ved ankomsten (Collett 1863). Men det varte ikke lenge før Alette Dorotheas grønne fingre hadde tryllet fram blomster og urter både ute og inne. Vinduskarmene ble fylt med blomster, gjerne roser og gyllenlakker, blomster vi kjenner fra Henrik Wergelands diktning.
Prestegarden var en storgard med et stort tjenerskap. Noen av tjenerne forble der livet ut. Det sier noe om at Alette Dorothea må ha vært en god husfrue, med omsorg for både folk og dyr, blomster og planter. I tillegg til egne barn ble to fosterbarn oppdratt i familien, det var Nicolais søstersønn, Nicolai Storm, og brordatter Laura. Jo, her var nok å gjøre. Og hun fikk neppe tid til å lese så mye hun kunne ønsket. Camilla skriver nemlig i sine erindringer at moren elsket å lese. Men tilføyer misbilligende at det var bare romaner til adspredelse (Collett 1863).

"Ejdsvolds Prestegaard". Fra Skillingsmagasinet 1881. Eier: Nasjonalbiblioteket
"Skise af Eidsvold Præstegaard i Prost Wergelands Tid. Dels efter senere Tegning i Skillingsmagasin af Gaarden Prost Vogst Tid – dels efter hukommelse. 16/6 1910". Tegner: O. Krag. Eier: Nasjonalbiblioteket

Et stort hjerte
Prestegarden ble et gjestfritt hjem, som også hadde rom for selskapelighet og ball. Barna ble tidlig sendt hjemmefra på skoler, og tok gjerne med seg venner hjem i feriene. Særlig Henrik ba med seg venner. Og alle ble like godt mottatt av moren; hun gjorde ikke forskjell på høy eller lav. Denne holdningen kommer også fram i måten hun tok imot kommende svigerdøtre på. Henriks Amalie, ”folkets datter”, ble omsluttet med samme varme som Oscars Alethe, datter av en embetsmann. Henrik skulle senere si om sin mor at hun hadde kjærlighet ikke bare for sine egne, men for fremmede og fattige (”Min Moder”, sept. 1844). Morens væremåte ga trolig næring til hans livsvarige kamp mot fattigdom og urettferdighet. Et brev Alette Dorothea skrev 6. mai 1838 til sønnen Oscar, bekrefter hennes sosiale engasjement:
”Det har vært en kold og trist Vinter. Endnu ligger her Sne i Bakkerne, og man ser ikke et grønt Blad. En utrolig mængde Fattige vrimler her af. 20-30 kommer hver Dag og faar Mad.”
(Dette og andre brev fra Alette Dorothea til sønnen Oscar ble funnet på Sæbygaard på Jylland i 1950, der Oscars datter fra andre ekteskap, Sigrid, hadde oppbevart dem. Sigrid og hennes mann Julius Frederik Arenfeldt på Gimle gård i Kristiansand hadde overtatt Sæbygaard og bodde der (Hagemann 1976, 6–8). Brevene befinner seg nå i Landsarkivet for Nørre Jylland i Viborg; kopi fins i  Statsarkivet i Kristiansand.)
Skuffelser og død
Både Alette Dorothea og Nicolai hadde ønsket seg tilbake til Kristiansand. Og skuffelsen var stor da Nicolai Wergeland ble forbigått, i både 1832 og 1842, da han søkte Kristiansand bispekall. Det var som om livskraften rant ut av dem. Camilla Collett skriver at særlig moren tok skuffelsen tungt. Hun hadde i det lengste håpt å få ”lægge sine Ben til Hvile” i Kristiansands jord. ”Hun svandt fra den Dag synlig hen, de par Aar, der var hende beskjæret at leve” (Collett 1863).
Alette Dorothea døde 14. august 1843, bare 63 år gammel. Hun er gravlagt på Eidsvoll kirkegard – langt fra havet, måkeskrik og lukt av tang og tare.

Alette Dorothea Wergeland, f. Thaulow (1780–1843), Henriks mor, malt av Carl Peter Lehmann 1842 Alette Dorothea Wergeland, f. Thaulow malt av Carl Peter Lehmann 1842, året før hun døde. Foto: Anne-Lise Reinsfelt. Eier: Norsk Folkemuseum   

I Wergelands diktning
”… hvad Glæde er der nu for mig i Verden, siden jeg ogsaa har mistet min anden endnu tidligere, lykkeligere og stærkere Kjærlighed: min Moder?” skrev Henrik Wergeland i memoarboka Hassel-Nødder (1845). Men det er først og fremst i diktene han skrev på sykeleiet at han viser hvor mye moren betydde for ham, og for forfatteren i ham. I ”Min Moder” (sept. 1844), et dikt der Henrik gir oss et godt bilde av moren, skriver han: ”Allerførst jeg bringer Hende hvad som nyest jeg har digtet.” Det var altså slett ikke bare romaner ”til adspredelse” moren leste; hun fulgte stadig med på sønnens diktning. Hun må ha hatt innflytelse på det Henrik skrev, noe som også kommer fram i fortsettelsen av diktet ”Min Moder”, der Henrik en dag legger boka Jødinden på sin mors bord: ”Der ’Jødinden’ jeg idag / lægger da paa Bordets Ende. / Den er ræt i Hendes Smag; / thi med hendes Egne ikke /Hendes Kjærlighed var endt”.
Moren fortsatte å være til stede i Henriks diktning selv etter at hun var død. Hun ”kom” til ham, gjerne i form av en blomst, eller som en engel slik som i diktet ”Paa Sygelejet” (aug. 1844):
” … O Følelse som af et Bad!
Jeg Alt tilgivet har.
En Finger paa mit Øje kom.
En Engels, det min Moders var.
Nu er min Sjel en toet Blom,
saa nyfødt, barneglad.”
I sitt aller siste dikt, ”Den smukke Familie” (juni 1845), har Wergeland en åpenbaring av himmelen, der hans mor venter ham ”med den himmelske Dragt, hun vil skjænke sin Førstefødte”. Også det aller siste Wergeland hvisket fram før han døde, gjaldt henne: ”Nu drømte jeg saa sødt, jeg drømte jeg laae ved min Moders Arm” (Samlede Skrifter b. IV 2, 273).
Minneverdig
Hadde Alette Dorothea andre drømmer for sitt liv? Det vet vi ikke sikkert. Sonja Hagemann skriver i sin bok om Wergelands mor at de evner og anlegg hun opprinnelig hadde, ble kvalt, blant annet fordi hun var kvinne i ei tid da særlig gifte kvinners utfoldelsesmuligheter var små (Hagemann 1976). Men hør hva Camilla Collett sier om sin mor (kanskje med en liten snert): ”… hun døde i Opfyldelsen af sit Kald” (Collett 1863).
Og i Henrik Wergelands diktning vil hun bli stående. Det er hennes monument.
Kilder:
Arkivverkets nettutstilling: Henrik Wergelands forfedre
Collett, Camilla 1863. I de lange Nætter. Christiania. (Se også nettutgave.)
Den norske Bokklubben 1971. Lyrikkhåndboken. Oslo.
Hagemann, Sonja 1976. Henrik Wergelands mor: Alette Dorothea Thaulow. Oslo.
Heiberg, Hans 1972. Så stort et hjerte. Oslo.
Knudsen, Wilhelmine 1946. Minner fra Eidsvoll i Wergelandstiden. Oslo.
Wergeland, Henrik 1877. Min Moder. Kjøbenhavn.
Wergeland, Henrik 1990. Hassel-Nødder. Oslo.
Sitatene fra Wergelands tekster er fra Samlede Skrifter utgitt av Herman Jæger, Didrik Arup Seip, Halvdan Koht og Einar Høigård på Steenske Forlag i Kristiania/Oslo i perioden 1918 til 1940.
Inger-Dordi Østmoe er pensjonert lærer (adjunkt). Bosatt i Kristiansand siden 1999.

Inger-Dordi Østmoe, 7. mai 2008 | Skriv ut siden