Vær i Et og Alt dig Selv! Det er Sejrens Kunst, min Sjel!

Se flere sitater

Hun var Norges første kvinnesakspionér. Hun virket i demokratidebattenes tid, som paradoksalt nok var preget av en litteratur fylt med idealiserte kvinner, mens virkelighetens kvinner overhodet ikke hadde noen plass i det offentlige rom. Hennes indignerte, markante forfatterstemme vekket både irritasjon og begeistring hos lesere såvel som hos anmeldere og gjorde henne til en sentral figur for kvinnesakens gjennombrudd i 1870–80-årene.

Skolegang
Camilla Collett ble født i Kristiansand, men vokste opp på Eidsvoll. På hennes tid var skolegang forbeholdt de få, og det var slett ikke vanlig å gi piker skoleundervisning. Men Camilla Collett fulgte brødrenes skolegang når de hadde huslærer hjemme, og da hun var 13 fikk hun anledning til å gå på Jomfru Pharos pikeskole i hovedstaden. Året etter gikk ferden videre til en av de beste pikeskolene i Norden på den tiden, hos herrnhuterne i den tyskspråklige delen av Danmark. Der var hun i to år. Dette skoleoppholdet skulle komme til å prege henne. Herrnhuterbevegelsen, eller Brødremenigheten, som den også ble kalt, levde i en kjønnsoppdelt samfunnsorden, men praktiserte en lov om at alle var brødre, dvs. like. Det gjaldt også kvinnene. De hadde ikke bare en viktig funksjon i menigheten, men også en sentral teologisk betydning: Verdier som konvensjonelt ble betraktet som kvinnelige, ble fremhevet. Kvinnene fungerte som et forbilde for menigheten ved stadig å arbeide med sin egen indre utvikling. Hos dem må Camilla Collett ha lært hvordan kvinner ikke bare kunne, men skulle delta aktivt i samfunnet. Senere i livet argumenterte hun for at en indre dannelsesprosess skulle ligge til grunn for utviklingen av kvinners frihet og selvrespekt.

Camilla Wergeland (gift Collett), Camilla Collett, f. Wergeland
Fotograf ukjent
Eier: Nasjonalbiblioteket


1830-årenes kamp mellom Wergeland og Welhaven
Fra hennes synspunkt fortonte kampen mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven i 1830-årene seg som en forstemmende affære. Hun kunne ha sympati med begge sider, men ikke med tonen i deres offentlige ytringer. I dagboken sin forteller hun i februar 1833 at hun har blandet seg i en av Henriks artikler: ”Pennen var dyppet og foer med en tyk Streg over disse skaanselløse, hadefulde Linier.” (Collett 1926, s. 59) Saksfremstillingen lot hun stå. Det hun strøk ut var et personangrep. Hun var selv forelsket i Welhaven, det kan ha vært én grunn. En annen at hun var opptatt av litteraturens dannelsesfunksjon. Der stod hun på linje med Welhaven. Men hun så godt at hans litterære kritikk av Henrik Wergeland var feilslått.
Forfatterskapet
Et pennestrøk er det ikke mange som hører. Det skulle ennå gå ca. tolv år før Camilla Collett brøt lydmuren ut til offentligheten med sitt krav om respekt for kvinner. Sammen med ektemannen Peter Jonas Collett publiserte hun flere essays i Den Constitutionelle. Mest kjent er hun likevel som forfatter av Norges første realistiske roman, Amtmandens Døttre (1854–55). Der tematiserte hun gapet mellom kvinner og menn. Kvinner hadde ingen innflytelse på sitt eget liv. Ettersom de ble definert som følelsesvesener, burde samfunnet ta den kvinnelige kjærlighetsevnen på alvor, men det skjer ikke. Det beste i kvinnene går til grunne fordi samfunnet ikke respekterer denne evnen. Kjærlighetstapet er et sentralt motiv i hele den første delen av Camilla Colletts forfatterskap, som i tillegg til Amtmandens Døttre og noen essays også består av Fortællinger (1860) og selvbiografien I de lange Nætter (1862).
Fra og med 1868 skrev hun utelukkende essays. Essaygenren ga henne anledning til å fremføre sin kultur- og samfunnskritiske analyse entydig og offentlig. Hun demonstrerte hvordan kvinner ble utsatt for urettferdighet på alle livets områder og viste at det forhindret utviklingen av et likevektig forhold mellom de to kjønn. Analysen var religiøst begrunnet. I Mod Strømmen (1879) gjorde hun et poeng av at Kristus innstiftet ekteskapet som en forening av likeverdige partnere. Det som skiller mann og kvinne, er at kvinnen skaper nytt liv, mens mannens oppgave er å hedre, beskytte og bevare livet. Forøvrig er de to kjønn hverandres åndelige partnere og skal behandle hverandre med respekt og aktelse. De skal være hverandres ekte maker, alt annet er moralsk forkastelig. Paulus og kirkefedrene hadde fortiet likeverdigheten. Kirken hadde stått bak en ubrutt undertrykkelse av kvinnens menneskeverd, men dermed hadde de egentlig undertrykket mannen også. Derfor er det alles plikt, mennene inkludert, å finne tilbake til det likeverdige forholdet mellom mann og kvinne.
Gjennom selvransakelse til frihet
Camilla Colletts hovedpoeng var at frihet begynner med selvransakelse. Kvinnens fremste oppgave er å være tro mot og respektere seg selv. Kvinner må frigjøre seg selv ved å ta et oppgjør med sine egne holdninger og væremåter. Det er enda viktigere enn ytre reformer. Reformer er nødvendige, men de kan aldri være alt kampen skal handle om, for frihet er ikke bare avhengig av ytre, men også av indre respekt. Camilla Collett insisterte på at kampen for selvrespekt må fortsette så lenge kvinnen utgjør et hinder for sin egen frihet.
Gjennom hele forfatterskapet argumenterte Camilla Collett for den åndelige friheten som hun selv hadde utviklet gjennom en langvarig, skriftlig refleksjonsprosess. Og i forordet til Fra de stummes leir (1877) hyllet hun sin avdøde mann for at han i sin tid hadde frigjort hennes tale og dermed reddet henne fra taushetens galskap.
Sitatet er hentet fra:
Collett, Camilla og Peter Jonas Collett 1926: Dagbøker og breve, bind 1. Utgitt av Leiv Amundsen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Kristin Ørjasæter er lektor i norsk språk, litteratur og kultur ved Aarhus Universitet.

Kristin Ørjasæter, 22. januar 2008 | Skriv ut siden