Vinden blæser Blærer op, Indbildninger en Nar. De blie' nok begge stive, men tomme som de var.

Se flere sitater

Som far, så sønn, sier mange og peker på det nære forholdet mellom Nicolai og sønnen Henrik. Ingen av dem fikk de stillinger de søkte, de var begge kranglevorne, de la seg begge ut med de ledende kretser innen styringsverk og aviser. Men de var også begge store intellektuelle som så med åpenhet på nye ideer.

Nicolai Wergeland (døpt Niels Vergeland, 1780–1848) arbeidet seg opp fra fattige kår til å bli en av Norges mest allsidige, kritiske intellektuelle. Han ga sin sønn boklig ballast, kunnskapstørst og glede over store tankesprang, men ikke minst en kritisk grunninnstilling og evne til å kjempe i motgang. Ifølge datteren Camilla var han først og fremst ”en Tankens Mann”.
Til tross for at han ikke alltid var like begeistret for Henriks mange galskaper, støttet og hjalp han sønnen lojalt fram til det siste. Hans liv omfattet den perioden som startet med den store franske revolusjon og opplysningstiden og endte med den første sosiale revolusjon i 1848. En prinsipiell fornuft og revolusjon er polene i hans liv. Det var særlig på tre områder Nicolai Wergeland fikk varig betydning som kritisk tenker: statsinstitusjoner, pedagogikk og synet på kunst.

Nicolai Wergeland, malt av Lehmann 1842
Nicolai Wergeland, malt av C.P. Lehmann 1842. Foto: Anne Lise Reinsfelt. Eier: Norsk Folkemuseum
Universitet og storting
Nicolai Wergeland så at Norge manglet to nødvendige statsinstitusjoner: eget universitet og eget storting og styringsverk. I 1811 fikk vi universitetet, ikke minst påskyndet av Nicolai Wergelands store, prisbelønte skrift Mnemosyne (476 sider) der han hevdet at et universitet ville gi landet en ny selvbevissthet og blomstring. På Eidsvoll i 1814 spilte han en viktig rolle som medlem av Konstitusjonskomiteen. Han var godt oppdatert på den franske revolusjonens idealer gjennom sin venn konsul Isaksen. Det var han som foreslo navnet Storting på nasjonalforsamlingen.
Oppdragelse
Nicolai Wergeland forsto at arbeidet med å skape en verden med bedre og lykkeligere mennesker måtte starte ved fødselen. Han var påvirket av Rousseaus og Pezalottis tanker om å stimulere barnets egen virksomhet og selvopplevelse. Da Henrik ble født, forsøkte han å omsette disse ideene i praktisk barneoppdragelse i en liten bok han kalte Hendricopoedie. Kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder. En Lommebog for Forældre (1808). Der lyder det blant annet: ”Opdrag ikke den Lille til Ammestuen og Sophaen, men til verden.” Han utga også en egen pedagogisk lærebok med det han kalte ”dianoetisk” (gjennomtenkt) undervisningsmetode: ”Dianoetisk Undervisnings-Methoder, eller Prøver paa de forskjellige Maader, hvorpaa man kan øve Forstands-Evnerne” (publisert i tidsskriftet Egeria, Fjerdingsaarsskrift for Opdragelse- og Underviisningsvæsenet i Danmark og Norge, København 1806). Wergeland var altså lydhør for de nyeste reformpedagogiske prinsipper, blant annet mente han at skolen i langt større grad burde være preget av skjønnhet og vakker musikk.

Mnemosyne. Et Forsøg paa at besvare den av Det Kongl. Selskab for Norges Vel fremsatte Opgave om et Universitet i Norge. Et Prisskrift af Nicolai Wergeland. Første og anden Deel (1811). Tittelsiden Mnemosyne. Et Forsøg paa at besvare den av Det Kongl. Selskab for Norges Vel fremsatte Opgave om et Universitet i Norge. Et Prisskrift af Nicolai Wergeland. Tredie og fjerde Deel (1811). Tittelsiden

Tittelblad til Mnemosyne. Et Forsøg paa at besvare den av Det Kongl. Selskab for Norges Vel fremfremsatte Opgave om et Universitet i Norge. Et Prisskrift af Nicolai Wergeland. Første og anden Deel (1811) og Tredie og fjerde Deel (1811). Eier: Nasjonalbiblioteket. (Klikk for større bilder.) 
Synet på litteratur og kunst
Nicolai Wergelands tanker om kunst og litteraturkritikk var langt forut for sin tid, ja, hans nærlesning av Henriks egne tekster holder mål den dag i dag. Da Johan Sebastian Welhaven offentliggjorde en pamflett der han forsøkte å knuse Henrik som dikter, rykket faren ut til forsvar for sønnen. I den boken han skrev, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer. En æsthetisk-polemisk Afhandling foranlediget ved J.S. Welhavens uefterrettelige Kritik i Skriftet ”H. Wergelands Digtekunst og Polemikk” (1833), viste han stor kunnskap og interesse for estetisk vurdering. Welhaven etterspurte ”skjønne former”, ”klarhet” og ”harmoni.” Nicolai Wergeland derimot krevde full frihet for den kunstneriske utfoldelse, ubundet av regler og godkjente normer, med rett til å tjene de formål kunstneren ville. Her støttet han seg på de aller nyeste tanker om kunsten, som var framkommet gjennom den frambrytende romantikken. Særlig viktig var den rollen han tilla innbilningskraften og den billedskapende evne. Nicolai Wergeland viste med mange eksempler at sønnens diktning langt fra var vill og kaotisk. Farens sikre dikteriske skjønn gjorde at Henrik ofte brukte ham som litterær konsulent.
Nicolai Wergeland plassert på sidelinjen
Striden med Welhaven og hans tilhengere var noe mye mer enn bare en uenighet om kunstneriske idealer; det var to livssyn og politiske grunnholdninger som sto mot hverandre. I første omgang vant Welhaven og embetsmannskretsen rundt ham. Et viktig stridspørsmål var synet på Danmark og dansk kultur. Far og sønn Wergeland sto for en ganske kraftig motstand mot Danmark. Nicolai ble ansett som vanskelig og ikke i tråd med de ledende kreftene. Derfor ble han plassert på sidelinjen uten stor innflytelse. Men i ettertid har mange av ideene hans likevel fått gjennomslagskraft, blant annet når det gjelder skolereformer, kirkereformer, fornorskning og syn på diktningen.
Jahn Holljen Thon er førsteamanuensis, dr.art., ved Universitetet i Agder.

Jahn Holljen Thon, 22. januar 2008 | Skriv ut siden