Jeg elsker ikke evindelig blaa Himmel, som jeg hader dumme glanende Øine.

Se flere sitater

Henrik Wergeland var eldst av fem søsken. Vi fem ville barn, skriver Camilla Collett et sted. Selv var hun nest yngst. Han ble det nye Norges første betydelige dikter – en dikter av grensesprengende format. Hun ble kvinnesakspioner og skrev Norges første moderne roman. Den forelå komplett ti år etter at Henrik var død.

Søster og bror
I 1913, til hundreårsdagen for hennes fødsel, ble det gitt ut en jubileumsutgave med hennes skrifter. Den består av tre bind og inneholder alt hun offentliggjorde, men bare rundt halvparten av alt hun skrev. Gjennom hele ungdomstida skrev hun brev og dagbøker som ble gitt ut senere. Iblant gir hun glimt av sin usedvanlige dikterbror.
Når vi holder sammen hva de to søsknene, Henrik og Camilla, har gitt oss av nyskapende og høyverdig diktning på hvert sitt felt, og på hva de ellers har formet i skrift, ja, på hva Wergeland-familien som helhet har betydd for vår kulturelle og politiske historie, blir det mening i Bjørnsons ord: "Et enkelt hjem bar så tit et land" (Bjørnson 1920 b. 8, 316).
Den siste trykte teksten i hundreårsutgaven av Camilla Colletts skrifter ble til tre uker før hun døde, 82 år gammel. Den handler om broren, Henrik, som gikk bort 50 år tidligere, og slutter slik: ”Ak, min Broder, her i Livet var ingen Forstaaelse mulig; men jeg skal gjøre alt – alt – for at afsone den Sorg, jeg har forvoldt dig" (Collett 1913 b. 3, 500).

Camilla Collett på 80-årsdagen, 1893

Camilla Collett på 80-årsdagen, 1893. Fotograf: Robert Collett (Camillas sønn). Eier: Nasjonalbiblioteket.
Det smertet Camilla at hennes bror, som hun elsket, kunne ha hatt grunn til å tro at hun hadde sviktet familielojaliteten – og dermed også ham. Camilla havnet tidlig i en posisjon mellom barken og veden – som Nicolais datter og Henriks søster og som motstanderens, dvs. Johan Sebastian Welhavens "søde, selsomme Veninde" (Welhavens formulering i brev til Camilla i 1836. Jf. Collett 1926, 230). At hun i 1841 giftet seg med Peter Jonas Collett som tilhørte Welhavens leir, gjorde ikke situasjonen enklere.
Skyggeplanten som ble dikter
Den blendende vakre Camilla Wergeland forelsket seg i Welhaven da hun begynte å ferdes i Kristianias selskapsliv 17 år gammel. Byen var ikke så stor den gangen, og Welhaven, Nicolai Wergeland, Henrik og Camilla vanket i de samme kretser i hovedstaden. De kunne til og med treffes samtidig i samme stue hos felles venner.
Welhaven på sin side var dypt tiltrukket, eller "hendraget" som han sier i et brev til Camilla fra 1859, da det fant sted en sen forklaring mellom de to. (Jf. Collett 1926, 300.) Av brevene fra ungdomstida framgår det tydelig at han har vært fengslet av henne, men at han aldri våget spranget, enda det et par ganger var nære på. Han kom da også mer og mer i et bittert motsetningsforhold til hennes far og bror. Det gjaldt særlig synet på dikterkunst og politikk, og det vil i grunnen si alle de brennende spørsmål som var oppe i tida. Camilla levde i mange år under et nesten umenneskelig press. Hennes sjel var så å si det dansegulv som tidens konflikter slet på.

Portrett av Camilla Collett. Maleri av Jacob Munch 1833.  

Portrett av Camilla Collett. Maleri av Jacob Munch 1833. Foto: Rune Aakvik. Eier: Oslo Museum.
Som den dikter Henrik var, kan han ikke ha vært blind for søsterens vansker. Det er ikke usannsynlig at hennes skjebne har inspirert ham til den innsiktsfulle framstillingen av Klara-skikkelsen i Jan van Huysums Blomsterstykke. Prestedatteren Klara i Wergelands dikt elsket en fiendtlig soldat som forkastet henne. Hun lukket seg inne i seg selv – både fordi hun var krenket i sine dypeste følelser, og fordi omgivelsene vurderte gjenstanden for hennes kjærlighet som uverdig. Klaras skjebne ble å vandre som en skygge mellom sine nærmeste, mens hun tappert gjemte ruinene av sin nedbrente lidenskap under en vennlig maske, eller som det står, "under Blidhedsminen". Slektskapet med Camilla synes åpenbart. (Jf. SS b. II 5, 76–115.)
Forskjellen er imidlertid også åpenbar. Skyggeplanten Camilla hadde en kraft og en begavelse som forbauset henne selv. Hvordan kunne det ha seg at nettopp hun, som til og med var en kvinne, og altså tilhørte "de stummes Leir", hadde hatt dristighet nok til å skape og utgi et verk som Amtmandens Døtre? (Fra de stummes Leir er tittel på en essaysamling av Collett, 1877.)
Wergeland-familien i tilbakeblikk
I 1862 gav Camilla ut erindringsboka I de lange Nætter, en uvurderlig kilde til innsyn i Wergeland-familiens liv. Den er skrevet og utgitt en god stund etter at tre nære familiemedlemmer samt hennes mann hadde gått bort. I løpet av få år på 1840-tallet døde moren, Alette (i 1843), broren, Henrik (i 1845), og faren, Nicolai Wergeland (i 1848). Ektemannen, Peter Jonas Collett, døde i 1851. Han har også fått sitt monument i erindringsboka.
Hun forteller bl.a. om familiens oppbrudd fra den livlige sørlandsbyen Kristiansand i 1817. Faren skulle overta som sogneprest på Eidsvoll, altså i den bygda der han tre år tidligere, i 1814, hadde spilt en framtredende rolle i Riksforsamlingen i Norges skjebnetime.
Bare sjøreisa med båt til Christiania med 5 barn, "tyende" og flyttelass tok 14 dager på den tid. Videre gikk ferden med hestetransport. Da de endelig kom fram, åpenbarte prestegården seg, gammel og dårlig vedlikeholdt. Eidsvoll virket øde sammenliknet med det rike kulturmiljøet i Kristiansand. Henrik var 9 år gammel og Camilla var 4, men stor nok til å huske denne avgjørende begivenheten i familiens liv.
Camilla skildrer livet i prestegården og den brokete forsamling mennesker som holdt til der i hverdag og fest. Sammen med de fem barna til Nicolai og Alette Wergeland vokste dessuten en fetter opp som barn i huset, Harald Nicolai Storm Wergeland. Han var sønn av Nicolai Wergelands søster, Ingeborg. Noe senere kom også Laura til prestegården, datter av Nicolais bror, Lars Johan.
Camilla gir treffende karakteristikker av de enkelte medlemmer av familien, og av tjenestefolk og huslærere. I Wergeland-barna møttes to sterke slekter, sier hun. Kunstneriske interesser, et lyst, sangvinsk temperament, sterke lidenskaper, godmodighet og impulsivitet var arv fra morens slekt. Faren hadde også kunstneriske interesser, men var mer utpreget intellektuell og utrustet med et grublersinn som kunne utvikle seg til melankoli. Foreldrenes motstridende naturer gikk igjen i barna i ulike blandingsforhold. Den mest påfallende blanding opptrådte, etter Camillas mening, i Henrik. ”Ja, i ham synes Slegterne ret at have aflæsset sine sterkeste Tendenser og Lidenskaber, som om de for lang Tid vilde føle sig lettede” (Collett 1913 b. 1, 16).
Barna forlot etter hvert redet, men Henrik bodde mye hjemme på Eidsvoll i studietida, og rett som det var siden. Der hadde også Camilla sitt hjem fram til hun giftet seg 28 år gammel, når hun da ikke var på sine månedlange Kristiania-opphold eller på reise i utlandet.
Camilla forteller om den glade tid da den eldste broren fremdeles tilhørte familien, som hun sier:
"I denne Periode af sit Liv tilhørte han os endnu, og tør jeg lægge til: ogsaa mig tilhørte han. Han holdt af mig den gang, og han lagde det for Dagen paa sin Vis, jeg kan ikke huske egentlig hvordan. Det faldt saa af sig selv, det kunde ikke være annerledes. Vi maatte være glade i hinanden dengang. Jeg husker at jeg stod en gang ved Vinduet og saa ud; han fór fløitende gjennem Stuen og var alt i Døren; da kom han tilbage, tog mig om Halsen og kyssede mig, og ud fløi han igjen, uden et Ord." (Collett 1913 b. 1, 77)
Hun skildrer hvordan broren preget familiens liv med sine mange ideer og sin enorme virketrang. Han kunne skape en blanding av uro og forventning hos de nærmeste da det gikk opp for dem at de huset "det kolossale og usedvanlige i sin Midte".
Da han for alvor gav seg inn på dikterbanen, var det liksom ikke måte på. Camilla skriver at han ”udkastede med saa fulde Hænder sin Musas [sin dikterevnes] Gaver at man ikke fikk Tid til at besinde sig, hvad alt dette var for noget" (Collett 1913 b. 1, 64–65).
Hun mener at disse første sprudlende årene var de roligste og lykkeligste i hans liv:
"Jeg ser og hører ham endnu, naar han kom i tre Sæt ned ad Trappen, fór sagte fløitende og i Dansetakt gjennem Stuen, med den evigblomstrende Nellik i Brystet. [...] Paa Ballerne tog han altid de uheldigste Damer op, og mangen en som ellers ikke fik danse, førte han i Vinden." (Collett 1913 b. 1, 65)
Hun forteller videre, at en gang han skulle hente henne hjem fra Kristiania, hadde han med seg i vogna:
"to Kanarifugler, en Engelskmand, et stort oljemalet Portræt, foruden forskjellige andre Produkter af Kunst, Dyre- og Planteriget. Endvidere Bella, Henriks franske Mynde, hvis fine Poter ikke taalte den lange stenete Vei. Henrik skulde passe på Bella, Engelskmanden paa Buret, jeg holdt Portrætet; men hvem skulde passe paa Engelskmanden?" (Collett 1913 b.1, 65)
Henrik gav altså familien fullt opp å bestille. Selv om det nok kunne føre til komplikasjoner og ett og annet sammenstøt, ser det ikke ut til at Camilla ville ha unnvært det liv som fulgte med broren. Og hun bryter ut:
"Hvor han kunde være elskverdig, hvor han var elskverdig! Selv lo han næsten ikke, han gottede sig, han fløitede ligesom Latteren ud, men i hans Nærhed sprudlede der evige Fontæner af Latter, Liv og Lystighed. Man kunde ikke blive rigtig vred på ham, hvad han end sagde og tog sig for. Henrik havde Anlæg til alle huslige Dyder, til alt, hvad der gjør Familielivet let og dog høiere beaandet. Alle hans Egenskaber havde noget af Barnets. Han var snild, nøisom, altid glad, taknemmelig for det mindste, en elskværdig Søn, og alt dette gjorde, at man under et længere Samliv med ham indlulledes sødelig i den Tro, at det maatte vedvare uforstyrret." (Collett 1913 b. 1, 78)
Men før de nærmeste fikk sukk for seg, kunne grunnen beve under dem; i virkeligheten levde de "paa Randen af et Krater":
"Vi vidste aldrig, hvad Øieblik Udbruddet vilde komme. [...] Som oftest var det de ædleste Anlæg i ham, der gav Anledningen. Hvor vilde de kunne virke velsignelsesrigt, havde Klogskab og Sindighed ledet dem! Hans Iver for Menneskehedens Sag var saa brændende, og han fór saa blindt afsted, at han ikke kunde skjelne sandt fra det usande. [...] Enhver virkelig eller falsk Nødlidendhed var selvskreven til hans Hjælp, og Mor maatte passe paa at han ikke gav sine Sængetepper bort." (Collett 1913 b. 1,78)
Camilla mente at det var hans gode hjerte som førte ham opp i de uheldige og ruinerende rettssakene. Dertil kom striden med Welhaven og hans krets. Hun var ikke blind for at konflikten kunne ha sine morsomme sider. Men det fløt også uskyldig blod, mente hun, og hadde nok ikke minst sine egne lidelser i tankene.
Brorens politiske engasjement har hun nok ikke hatt full forståelse for. Det skulle vel 150 års Wergeland-forskning til før rekkevidden av og verdiene i hans politiske ideer kunne klarlegges. Dessuten var hun mer konservativ enn ham, når en da ser bort fra kvinnesaken. På dette feltet videreførte hun med stor energi temaer som er berørt i Henriks diktning.
Hans tidlige død kommenterer hun på denne måten:
"Jeg har staaet rystet ved Henriks sidste Leie, rystet af Skræk, som naar man ser en Kolos falde, der syntes bestemt til at staa den sidste Grunden. Men ved hans Grav føler jeg Fred, usigelig Fred! Her ligger, vel et kort, i sin Fylde sammentrængt, men dog avsluttet Liv, et Digterliv, der i sin indre Glød havde kulmineret." (Collett 1913 b. 1, 81)
Og hun sammenfatter:
"Kan et Digterliv beregnes efter Længden? Silkeormens længste Tilværelse er nogle Maaneder; da bliver den Sommerfugl og dør. Men i den tid har den spundet tusen Miglier Silke og født tusinde Spirer til et nyt Liv. Som Digter har Henrik levet fuldt, rigt og længe." (Collett 1913 b. 1, 80)
Mytedannelsen
Etter Henriks død oppsto det en livlig mytedannelse om ham som ikke nødvendigvis hadde rot i virkeligheten. Camilla engasjerte seg igjen og igjen i brorens ettermæle, som hun følte ansvar for.
Helt overraskende for Camilla kunne det framstå personer som mente seg å ha førstehånds opplysninger om Henrik Wergeland, for eksempel et gammelt kvinnemenneske som offentlig gav seg ut for å ha vært hans barnepike fra han var tre år gammel. Oppspinn, skriver Camilla. Verken hun eller hennes historier står til troende!
Camilla var fortvilet over at løgner ofte ble trodd, mens hun som søster ikke ble det. I 1890 skriver hun et stykke i Aftenposten (trykt i Collett 1913 b. 3) der hun forteller hvordan hun året før hadde oppsøkt Henriks tidligere hustru, Amalie Sofie, som på det tidspunkt var enke for annen gang. Camilla fikk henne til å fortelle, og spurte henne ut om de seiglivede påstandene om at han skulle ha vært en "Sviregast". Konfrontert med beskyldningen om at Henrik skulle ha vært drikkfeldig, ble Amalie heftig og avbrøt henne, forteller Camilla. Hun avviste bestemt beskyldningen med disse ord: "det kan jeg bevidne, da jeg har levet samfulde 6 år sammen med ham, at den Beskyldning er usand" (Collett 1913 b. 3, 487).
Camilla forteller at hun prøvde å få Amalie til å skrive ned sine erfaringer, og at Amalie halvveis lovet det. Dessverre døde hun kort tid etterpå. Igjen er det søsterens vitnesbyrd som må til.
Camilla sverger dyrt og hellig på at Henriks forhold til alkohol verken var diktert av "Trang eller Vane". Noe annet var at han lett kom i stemning, og at folk kunne tro han var full når han faktisk ikke var det. (Jf. Collett 1913 b. 3, 484–488, ”Lidt Wergelandiana”.)
Det tyngste å bære for Camilla var likevel at hun selv livet igjennom ble assosiert med fiendens leir, på grunn av sin ungdomsforelskelse i Welhaven, og fordi hun giftet seg med Peter Jonas Collett. Fascinasjonen for Welhaven var nok livslang, men ukritisk var hun avgjort ikke.
Ettersom hennes egne fire sønner vokste til, kunne det i perioder oppstå rivninger mellom henne og dem. De fikk mye av sin oppdragelse hos sin avdøde fars brødre. Til Camillas fortvilelse tok de også til seg noen av de fordommene mot Henrik som fremdeles levde i Collett-familien.
Camilla vil nok mene at Peter Jonas Collett etter hvert fikk sympati for hennes familie, og professor Ellisiv Steen (1947) mener det er mye som taler for at han innerst inne beundret Henrik Wergeland, til tross for at han kunne kolportere Welhavens meninger, slik han gjorde det uten skånsel i avisen Den Constitutionelle i 1838. I sine dagbøker fra 1830-tallet, og før Collett og Camilla kom sammen, gir han et uforglemmelig glimt av sin framtidige svoger, ett av de mest intense øyeblikksbilder fra dikterens samtid som er overlevert. Peter Jonas Collett skriver:
"Han er stor og stærk. Der er noget overordentligt, noget kjæmpemæssigt ved ham, især naar han kommer lidt i Affekt. Jeg har et par Ganger staaet i Nærheden af ham i slige Øieblikke, jeg kunde ordentlig høre hvorledes Blodet brusede i ham, det styrtede ind i hans Hjerte med en saadan Kraft at det bestemt maa ha siddet Skum rundt om; han lignede en Vulkan som snart skulde gjøre Udbrud, hans Hjerte maa have været en Lue eller en Glød og af hans Øine fløi der Ild som nær havde sprængt Glasset i hans Briller og smeltet Sølvstængerne, men nu holdt de, og det saa derfor ud som Vinduer der en liden Stund illumineres [opplyses] paa en Festdag." (Collett, P.J. 1945)
Ni år senere ble det Colletts oppgave å overbringe budskapet om Henriks død til hans far, altså til Nicolai Wergeland.
Avbildninger av Henrik Wergeland og Camillas egen skildring
Camilla var ikke særlig begeistret for de tegninger, malerier og skulpturer av Henrik som fantes på hennes tid. Derimot satte hun pris på en daguerrotypi (dvs. en tidlig form for fotografi) som hun selv hadde bidratt til å redde fra utslettelse. Om billedhuggerne sa hun bl.a. at de gjerne gir ham for markerte trekk og en "martialsk [dvs. krigersk] Holdning à la Kosakhøvding". Hun lot til å mene at man vil skape en oppfatning av ham som en hypermaskulin helteskikkelse. Heller ikke Bergsliens statue på Eidsvolls plass foran Nationaltheateret i Kristiania tilfredsstilte henne.

Litografi etter tapt daguerreotypi av Henrik Wergeland Litografi etter tapt daguerreotypi av Henrik Wergeland
I.W. Tegner & Kittendorffs lith. Inst.
Eier: Nasjonalbiblioteket. 


Trolig ville hun ha vært mer fornøyd med Gustav Vigelands uttrykksfulle statue, reist i fødebyen Kristiansand i 1908. Men den fikk hun av naturlige grunner aldri se. Wergelands eget selvportrett i diktet "Mig selv", og ganske særlig linjene der han skildrer ekstasens hellige øyeblikk, har inspirert billedhuggeren; det øyeblikk da sjelen trer utenfor "Ansigtets Forhæng" og overstråles av det kosmiske lys: "Herlige Aftenstjerne. Jeg blotter mit Hoved. Som et Krystalbad nedfalder din Glands derpaa" (SS b. I 2, 339).
Selv har Camilla gitt sitt bidrag til Wergelands portrett, slik hun har sett ham med søsterens ømme blikk:
"Alle Linjer i Henriks Ansigt,– Kinderne, den noget brede Hage, selv Profilen med en Ansats til krummet Næse, var uendelig blødt formede. Munden en fin Barnemund, med et næsten bønligt Udtryk. [...] De ikke meget store Øine, lidt mysende bag Brillerne – en fuldstændig Modsætning til Welhavens ganske anderledes udprægede Træk." (Collett 1913 b. 3, 394)
Litteratur:
Bjørnson, Bjørnstjerne 1920. ”Mit følge”, i Samlede digter-verker. Oslo.
Collett, Camilla 1912–1913: Samlede verker. Mindeudgave. Bind 1–3. Kristiania.
Collett, Camilla 1926. Optegnelser fra Ungdomsaarene. Oslo.
Steen, Ellisiv 1947. Diktning og virkelighet. En studie i Camilla Colletts forfatterskap. Oslo.
Collett, Peter Jonas 1945. Dagbøker. Her gjengitt etter Syn og Segn.
Wergeland, Henrik: Samlede Skrifter. Utgitt av Herman Jæger, Didrik Arup Seip, Halvdan Koht og Einar Høigård på Steenske Forlag. Kristiania/Oslo 1918–1940. (Her forkortet SS.)
Teksten er tilrettelagt for nettstedet av Dagne Groven Myhren som primært skrev den til 17. juni-stevnet på Tangen i Hedmark i 2005. Den ble framført av Maj-Christel Skramstad.

Dagne Groven Myhren, 22. januar 2008 | Skriv ut siden