Se, god er al Guds Skabnings Hær Fornuften dog det Bedste, thi den hans Billed bær. Gud derfor elsker den især.

Se flere sitater

18. september 1835 fødte den ugifte tjenestejenta Gunhild Mathea Larsdatter et barn i Eidsvoll. Bonde Knud Jonsen påtok seg farskapet, og gutten ble døpt Olaf Knudsen. Men den rette faren var sannsynligvis Henrik Wergeland. Lenge ble det ikke snakket høyt om dette, men forholdet var ikke ukjent: En periode bodde Olaf hos Henrik og Amalie i Grotten. Mange år seinere ble han invitert til avdukingen av Wergeland-statuen i Kristiania 17. mai 1881.


Barnløst ekteskap
Det kom ingen barn i Wergelands drøyt seks år lange ekteskap med Amalie Sofie, og dikteren gav flere ganger uttrykk for beklagelse og savn over dette. Barnløsheten kan imidlertid ikke ha skyldtes at hun var ufruktbar, for i sitt neste ekteskap med pastor Niels Biørn fikk Amalie åtte barn. Kanskje var ikke Henrik fertil lenger i sine siste år, men slik hadde det ikke alltid vært.
Gunhild Mathea Larsdatter
Etter å ha bodd hjemme i Eidsvoll i flere år, uten å få noen av de mange prestekallene han søkte på, flyttet Henrik til Kristiania høsten 1834 for å begynne på medisinstudier. Men han var lenge hjemme til jul, og det må ha vært i adventstida i 1834 at han besvangret tjenestejenta Gunhild hjemme på prestegarden. Ellers vet vi ikke stort om forholdet dem imellom.

Eidsvoll prestegard. Tegning trykt i Skillingsmagasinet 1881. Tegner ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket.
Gunhild Mathea Larsdatter var født i 1805 og var altså litt eldre enn Henrik. Hun var datter av Lars Olsen og Goro Gulbrandsdatter, som drev en av Skovsetgardene på Østsida i Eidsvoll. Da hun ble med barn, gikk hun av tjenesten i prestegarden. Ikke lenge etter tok hun den ettårige jordmorskolen i Kristiania, som var den første offentlige yrkesutdanningen for kvinner i Norge. Det er rimelig å anta at prost Wergeland både har bidratt med anbefalinger og hjulpet Gunhild økonomisk. Tilbake i Eidsvoll leide hun seg inn med smågutten sin på Nordstun Elstad, rett ved barndomshjemmet. I 1838 søkte hun om å bli offentlig tilsatt som jordmor i Eidsvoll, og formannsskapet med ordfører Lars Tønsager i spissen anbefalte henne på det varmeste. Tønsager var venn av Henrik og Wergeland-familien og nabo med Gunhilds familie. Nå fikk ikke Gunhild stillingen, for det var ansatt ei jordmor i bygda fra før, rett nok ei som bøndene likte dårlig og helst ville slippe å bruke. Men Gunhild kunne virke i yrket likevel, og få betalt for de fødslene hun hjalp til med.
Sagmesteren i Bårlidalen
Flere steder, bl.a. i Olaf Hanssens (1943) lille skrift om Olaf Knudsen, står det at Olaf fikk etternavnet etter morfaren sin. Etter min mening har Otto Nordheim (1953) gitt overbevisende argumenter for at det umulig kan være tilfelle, og jeg holder hans forklaring på navnet som den mest pålitelige, selv om også den er basert på muntlige kilder. (Det er et særskilt problem for slektshistorien i Eidsvoll at kirkebøkene brant opp med den gamle prestegarden i 1877.) Etter denne versjonen var det Knud Jonsen på garden Bårli lille (på sørsida av Andelva rett overfor prestegarden) som påtok seg farsskapet, trolig mot betaling fra Wergeland-familien, som han kjente godt. Knud drev blant annet som snekker og sagmester i Bårlidalen. Lett kan det likevel ikke ha vært for han å yte denne tjenesten, for Knud var gift og fikk sitt eget første barn samme år. Så ser det da også ut til at familien bevarte dette som en hemmelighet gjennom flere tiår.
Trond Øivindson Lunde har nylig presentert funn som kompliserer farsskapssaken ytterligere: Da Olaf ble konfirmert og seinere gift i Nes, skrev presten der begge ganger inn faren som ”Knud Monsen”. Ifølge Lunde ser det ut til at dette er et oppdiktet navn, og det blir rein gjetning om det kan være Nicolai Wergeland som har ført navnet slik i den seinere tapte kirkeboka for å skjerme Knud Jonsen, om presten i Nes har feillest navnet og forvansket det i sin egen videre bruk, eller om det kan finnes en helt annen forklaring.
Det var ikke uvanlig at unge menn fra de ”kondisjonerte” samfunnsklassene, som gjerne giftet seg seint, hadde barn utenom ekteskap. Men for Henrik måtte et slikt farskap framstå som et katastrofalt hinder i det etter hvert desperate strevet for å få et embete i staten. Når han fikk avslag på alle søknadene, var det blant annet under henvisning til hans uryddige livsførsel i studietida, som ulykkeligvis hadde medført en anmerkning på det teologiske avgangsvitnemålet. Henrik Wergelands rykte tålte ikke mer.
Olaf i Grotten
I 1842, da Olaf var sju år gammel, tok Henrik og Amalie gutten til seg i Grotten og fikk skrevet han inn på Nissens skole, fortsatt uten at farskapet var offisielt. Han nevnes ikke mange steder i de etterlatte papirene, men for eksempel i et brev datert 5. juni 1844 forteller Wergeland bekymret om hvordan ”Drengen” (gutten) nå, da han selv lå sjuk, måtte gjøre hagearbeid ”uden Opsigt”. I det hele tatt er det vanlig å vise til hvordan Olaf hjalp faren med å anlegge hage ved Grotten, og å trekke en linje herfra til den lidenskapelige interessen Olaf seinere i livet viste for blomster og hagebruk.

Grotten. Xylografi etter tegning av Harald Schøyen, 1850-årene

Henrik og Amalie tok gutten til seg i Grotten. Xylografi etter tegning av Harald Schøyen, 1850-årene. Foto: Rune Aakvik. Eier: Oslo Museum, avd. Bymuseet.
Tida Olaf fikk hos faren, ble likevel ikke så lang, på grunn av Wergelands sjukdom og tidlige død. Før det kom så langt, fikk gutten et nytt hjem hos kirkesanger Skarning i Nes på Romerike. Etter konfirmasjonen drev han som huslærer, først i Eidsvoll, så i Nes, og i 1852–54 gikk han på lærerseminaret i Asker, der han tidligere var lovet plass etter å ha forsøkt å komme inn før han var gammel nok. Olaf Knudsens yrkesvalg var tidlig klart.
Skolemesteren og hagemannen på Torød
I 1855 kom Olaf Knudsen til Torød på Nøtterøy som skolelærer, og her kom han til å arbeide i hele 56 år, hele tida i samme skolekrets. Etter hvert flyttet også mora til sønnen, og Gunhild fortsatte med arbeidet som jordmor på Nøtterøy. Hun døde i 1883.
Olaf skal ha vært en beskjeden og stillfarende mann og en avholdt skolebestyrer. Blant skolefagene la han visstnok særlig vekt på skjønnskrift, men han tok også gjerne elevene ut av skolestua for å drive naturfagundervisning i det fri. Han drev også med skolehage, kanskje som den aller første i landet.

Olav Knudsen på Svendsrød gård, Nøtterøy

Olaf Knudsen foran Svensrød gård på Torød (Nøtterøy), som han kjøpte i 1870. Kvinnen nederst ved trappen antas å være moren Gunhild Mathea, som etter hvert flyttet til sønnen på Nøytterøy. Fra Nøtterøy historielags billedarkiv. Fotograf ukjent.

Olaf Knudsen (1835–1921), Henrik Wergelands sønn Fra venstre: Olaf Knutsen (Henrik Wergelands sønn), Olafs sønn Ragnvald Knudsen og husholdersken Inger Andrea Nirisen i hagen på Svendsrød, Nøtterøy, ca. 1920

Olaf Knudsen. Til høyre sammen med sønnen Ragnvald Knudsen og husholdersken Inger Andrea Nirisen (begge sittende) i hagen på Svendsrød, 1920-tallet. Fra Nøtterøy historielags billedarkiv. Fotograf ukjent.
I det hele tatt var det nok hagestellet Olaf Knudsen ble aller mest forbundet med. I 1870 kjøpte han garden Svensrød, der han anla en mønsterhage. Knudsen utviklet både nytte- og prydvekster av alle slag gjennom frøimport, kryssing og poding, og bidrog sterkt til framveksten av hagebruket i hele distriktet. Det er vel ikke for mye å si at all denne frodigheten mellom bergrabbene i det vennlige Vestfold-landskapet måtte ha frydet Wergeland om han hadde kunnet se den. I 2000 ble ”Wergelandssønnens hage” på Svensrød åpnet for publikum med et rekonstruert historisk hageanlegg, men denne virksomheten er nå nedlagt.
Olaf Knudsen selv snakket aldri om at han var Wergelands sønn før på sine gamle dager – om det var av respekt for Wergelands minne, av hensyn til Knud Jonsens gjenlevende familie eller av andre grunner, får vi ikke vite. Mora skal ha vært litt mer frittalende om dette på Torød, og etter hvert sluttet også Olaf å legge skjul på opphavet sitt. En del mennesker må uansett ha kjent til det, for tidlig i mai 1881 kom følgende innbydelse til Svensrød: ”Komitéen for Henrik Wergelands Monument giver sig den Ære at inbyde Hr. Olaf Knudsen til at overvære Statuens høitidelige Afsløring Tirsdag den 17de Mai Kl. 4 Eftermiddag.”

Fra avdukingen av Henrik Wergelands monument i Studenterlunden, Christiania 17. mai 1881

Olaf Knudsen ble høytidelig invitert til avdukingen av Henrik Wergelands monument på Eidsvolls plass, Kristiania 17. mai 1881. Foto: Worm-Petersen. Eier: Nasjonalbiblioteket
Linjen dør ut
Olaf Knudsen giftet seg i Nes i 1870 med Anna Karine Jakobsdatter fra Grinder. Som faren fikk Olaf bare oppleve seks års ekteskap – Anna døde alt i 1876. Paret hadde da fått tre barn: Ragnvald Arnold (1872–1950), Dagny Andrea (1874–1901) og Thora (1875–1876). Dagny fikk et barn som døde rett etter fødselen, ellers ble det ingen barn etter disse tre. Den direkte linjen etter Henrik Wergeland døde dermed ut med generasjonen etter Olaf Knudsen.
Den som levde lengst, var altså sønnen Ragnvald, som var maskinist til sjøs. Han og kona var hovedinformanter for Olaf Hanssen da han skrev om Olaf Knudsen. I et portrettintervju med Tønsbergs Blad i 1946 fortalte Ragnvald blant annet: ”Jeg tenkte engang på å ta navnet Wergeland og snakket med far om det. Han hadde ikke noe imot det, men sa: ’Da får du sandelig utrette noe stort også.’ Og så lot jeg det være. Jeg tenkte at det kom mer an på mannen enn på navnet.”
Olaf Knudsen døde på Svensrød 5. mars 1921. Da kisten ble båret ut av hjemmet, sang hans gamle lærerkolleger ”Til min Gyldenlak”.
Kilder
Bull, Edvard 1961. ”Bygdehistorien 1800–1914”. I Eidsvoll bygds historie, bd. I, 2. del, s. 376–379. Oslo: Eidsvoll Bygdebokkomité.
Dyrhaug, Bente 1996: ”Dit første Græs er mig mere verd end en Smaragd”. Njotarøy. Årsskrift 1996, s. 71–75. Nøtterøy historielag.
Hanssen, Olaf 1943. Olaf Knudsen. Wergelandssonen. Oslo: N.W. Damm & Søn.
Johnsen, Randi 2001: ”Eventyrhagen på Nøtterøy”. Norsk Ukeblad, 23–01, s. 16–17.
Koht, Halvdan 1908. Henrik Wergeland. Ei folkeskrift. Kristiania: Aschehoug.
Leander, Sylvi og Katrine Nordli 2005. ”Wergelands sønn skapte en hage”. Aftenposten 05.08.2005.
Lunde, Trond Øivindson. 2005. ”Wergelandssønnen Olaf Knudsen. læreren på Nøtterøy”. Genealogen, bd. 19, nr. 2, s. 39–42.
Mitsem, Sverre 1996/1946. ”Martin Niemøller lot Wergelands sønnesønn gå i livbåten”. Njotarøy. Årsskrift 1996. Nøtterøy historielag (opprinnelig som intervju i Tønsberg Blad 1946).
Nordheim, Otto 1953. ”Henrik Wergelands sønn”. I Folk og hendinger i bygda vår, bd. I, s. 41–49. Eidsvoll: Haug & Halvorsens bokhandel.
En artikkel om den nå nedlagte besøkshagen på Svensrød finnes her: Wergelandsønnens hage.
I Wergeland-litteraturen skal Halvdan Koht ha vært den første som omtalte Wergelands sønn. I sin Henrik Wergeland. Ei folkeskrift (1908, s. 149) skrev Koht:
”Han [Wergeland] tok til seg i desse aara ein son han hadde faatt med ei gjente i Eidsvoll siste aare han var heime; den guten hadde det liksom ’Veslebrunen’, – naar Wergeland vart sint paa han, rømde han burt til Bekkevolds, og kom heim att naar sinne var yver.”
Torleif R. Hamre er konservator ved Eidsvoll 1814.

Torleif R. Hamre, 14. august 2008 | Skriv ut siden