Sorgens Poesi er Stumhed. Aandens Øre hører den.

Se flere sitater

Allerede i Henrik Wergeland levetid ga folk ham æren for å ha innstiftet 17. mai-feiringen. Mer enn noen annen har han definert nasjonaldagens innhold. Her gjengis teksten fra en kronikk publisert i Aftenposten 15. mai 1998 om hvordan 17. mai-feiringen ble til, om Wergelands samfunnsengasjement, modige opptreden og skarpe taler, og om hans diktning.

Det første offentlige monument i det unge Norges hovedstad ble reist over statsråden og juristen Christian Krohg (1777–1828). Det sto lenge sentralt i 17. mai-feiringen på 1800-tallet. Det var et mål for prosesjoner og et samlingssted for taler. A.O. Vinje holdt for eksempel dagens tale ved Krohgstøtten 17. mai 1865.
Støtten står ved Oslo Legevakt. Utformingen er til dels inspirert av riksvåpenet. Et uanselig monument synes vi vel i dag. En gang var det kontroversielt. Det var her Henrik Wergeland holdt sin berømte avdukingstale 17. mai 1833 og bl.a. uttalte disse ord, som på én gang plasserer ham som patriot og verdensborger: ”Vi ville være som Krohgs Støtte norske i Malm og Klang og Præg og Pryd, og dog under Borgerkransen skuende frit og vidt udi Verden.”
Når folk allerede i Wergelands levetid ga ham æren for å ha ”innstifta da’n”, skyldtes det ikke minst hans opptreden ved Krohgstøtten. Mer enn noen annen har han definert dagens innhold.

Krohgstøtten. Fargelitografi av Hans Thøger Winther, udatert Tittelsiden til
Krohgstøtten i Kristiania, med Nybrua til venstre. Fargelitografi av Hans Thøger Winther, udatert. Foto: Rune Aakvik. Eier: Oslo Museum. Til høyre: tittelsiden til "Tale ved Afsløringen af Christian Krohgs Minde 17de Mai 1833". Med dedikasjon fra Henrik Wergeland til faren Nicolai: "Patri optimo". Fotokopi, digitalisert av Nasjonalbiblioteket. (Klikk for større bilde.)


Han var seg tidlig bevisst at han var sønn av en av fedrene på Eidsvoll, Nicolai Wergeland, et fremtredende medlem av konstitusjonskomiteen. Da gutten var ni år gammel, flyttet familien til Eidsvoll. I hans rom i prestegården prydet et eksemplar av Grunnloven en av veggene. Han kunne omtale seg selv som Grunnlovens seks år eldre bror, og han skrev en rekke dikt og sanger til ”Den hulde Majens Datter”, 17. mai. Det var ”den velsignte blant Dage”, trefarvet som sitt flagg, en dag hvis idéinnhold han med rette så i sammenheng med Frankrikes og USAs forfatning. I Wergelands mytiske fantasi har frihetsdagen dalt ned over vårt land som et himmelhvelv, et svar på folkets lengsel etter frihet. (Jfr. diktet ”Norges Frihedsdag” 1833.)
Han skrev også det grundige verket Norges Konstitutions Historie, og har diktet en vakker nasjonalsang for barn: ”Vi ere en Nation vi med / Vi Smaa en Alen lange”. Der identifiserer han seg med barnet som fryder seg over fedrelandets skjønnhet, og som aner at ”min Faders dyre Frihed” er en gave som må beskyttes. Denne sangen har nok banet veien for den 17. mai-feiringen vi kjenner i dag, der barna spiller en så sentral rolle.
Den siste 17. mai han levde, sendte Wergeland en sølvpokal med innskrift til Eidsvoll formannskap, for at Norges frihet alltid måtte bli husket på sitt fødested. Er det da underlig at han også ble betraktet som selve 17. maikongen? (Jf. Hassel-Nødder.)

Sølvpokalen fra Wergeland til Eidsvoll formannskap i 1845 har følgende innskrift: 
            "XVIIde-Mai-Pokal. 
        En Amindelse til Eidsvoll 
                    fra 
              Henrik Wergeland. 
                18 17/5 45.
Gid 17de Mai, den Velsignte blant Dage,
  bestandig maa skjønnere vende tilbage! 
    I Eidsvoll er Norriges Frihed fød.
Thi tøm der med Jubel mit Gyldenskjød!"
Foto: Eidsvoll museum. Eier: Eidsvoll kommune 
(Se også Torleif Hamres artikkel om pokalen; lenke i høyre felt.)


Riksforsamlingen på Eidsvoll ga i 1814 landet vårt en av verdens frieste forfatninger for sin tid. Den gjorde Norge til et innskrenket monarki, med en styreform basert på maktfordelingsprinsippet. 1700-tallets store idéer om folkesuverenitet og menneskerettigheter hadde vært ledende under arbeidet. For Henrik Wergeland var slike idéer del av den livsluft han levde og åndet i. I hans verdensdikt Skabelsen, Mennesket og Messias heter det for eksempel: ”Drot, hvor er din Styrke, naar Folket er imod.”
Alle undertrykte folkeslag eller folkegrupper hadde Wergelands sympati, han støttet med sin penn både polakkenes og irenes frihetskamp. En konsekvens av denne innstilling var at han også ville ha forandret Grunnlovens paragraf 2, som nektet jøder og jesuitter adgang til riket og innskrenket religionsfriheten.
Wergeland fant at paragrafen stred mot ånden i Grunnloven for øvrig: ”Man friest være maa i Tro: / thi bør forandres § 2” (Jf. Nordmandens Katechisme.) Han førte i toleransens og religionsfrihetens navn en kamp mot ”den sorte Fordomshær” (”Sandhedens Armée”), reiste selv spørsmålet om grunnlovsforandring, fulgte forhandlingene i Stortinget, og skrev levende referat av det som skjedde. Han opplevde at saken hadde stor framgang i hans levetid, og regnet med at neste gang den kom opp, ville den gå igjennom.
Et gjennombrudd fant sted i 1851 da det ble åpnet adgang for jøder. Det fikk Wergeland imidlertid ikke oppleve. Diktsamlingene Jøden (1842) og Jødinden (1844) – den siste skrevet på dødsleiet – er begge viet jødespørsmålet. Det var da også jøder utenfor Norges grenser som fikk i stand det første æresminne over Henrik Wergeland. Det ble reist på hans grav på Vår Frelsers gravlund, og avduket i 1849 i nærvær av blant andre tre framstående svenske jøder som måtte ha leidebrev for å kunne være til stede. I vår tid åpner 17. mai-feiringen i hovedstaden nettopp her. Det er tradisjon at først skolebarn, og litt senere jødisk ungdom, hylder ham og bekranser hans gravmæle. På ettermiddagen har russen sine ritualer ved Wergelandstøtten på Eidsvolls plass.

Wergelands grav, Oslo Wergeland-statuen i Studenterlunden, Oslo, 17. mai 1936
Æresmonumentet på Wergelands grav i Oslo ble reist av jøder utenfor Norge, avduket i 1849. Foto: O. Væring. Eier: Nasjonalbiblioteket 17. mai 1936 ved Wergeland-statuen På Eidsvolls plass i Oslo. Statuen ble avduket i 1888 (se bilde nedenfor). Foto: Anders Beer Wilse. Eier: Nasjonalbiblioteket

17. mai 1814 var, som kjent, dagen da Grunnloven forelå ferdig renskrevet, og Riksforsamlingen valgte den danske prinsen Christian Frederik til konge. Han regjerte bare noen måneder, så måtte han gi tapt for Sveriges kronprins, Carl Johan, opprinnelig en av Napoleons generaler. Unionen var uunngåelig fordi Carl Johan og stormaktene ønsket den. Men Carl Johan måtte gå med på at Norge skulle styres etter norsk grunnlov. Carl Johan (konge fra 1818) prøvde siden å få til endringer som ville øke hans makt. 17. mai 1824 undertegnet Christian Krohg på vegne av konstitusjonskomiteen den innstilling han selv hadde forfattet, og som forkastet Carl Johans forslag til grunnlovsendringer. Krohg ble da folkehelt i Norge. Blant dem som beundret ham, var Henrik Wergeland. Da Krohg døde i 1828, hyldet Wergeland ham i dikt, og han støttet året etter, i Morgenbladet, idéen om å reise et minnesmerke.
Carl Johan motarbeidet lenge at 17. mai skulle feires offentlig. Stemningen i Norge ble mer og mer amper, og i 1829 kom det såkalte Torvslaget. Egentlig var det ikke noe slag. Men myndighetene følte seg provosert av at fredelige borgere ropte hurra og sang nasjonale sanger på åpen gate. Da folk samlet seg på Stortorvet og ikke ville gå hjem om kvelden, enda opprørsloven ble lest høyt, ble kavaleri og infanteri utkommandert. Aktverdige borgere ble ridd over ende. Henrik Wergeland fikk et sabelrapp. Folk var rasende.
Wergeland skrev en munter farse om Torvslaget. På grunn av myndighetenes uheldige manøvrer ble det uråd å forhindre nye 17. mai-festligheter i de følgende år, tross kongens advarsler.
Et nytt gjennombrudd for feiring av dagen kom med avdukingen av Krohgstøtten. Det var ikke tilfeldig at den ble berammet til grunnlovsdagen. Flere ble spurt om å holde talen, men ingen våget av hensyn til karrièren. De hadde grunn til å frykte, for akademikere som hadde deltatt i den beskjedne feiringen i Studentersamfundet i 1829, fikk yrkesforbud i årevis etterpå. Men den 25 år gamle teologiske kandidat Henrik Wergeland svarte ja.
Omstendighetene rundt talen er så myteomspunnet at det er grunn til å se nærmere på hva som skjedde. I flere framstillinger heter det at dikteren var i bakrus, opptrådte i lånt kostyme fordi han hadde fått klærne spolert natten før i et slagsmål med folk som ville skade hans anseelse. For slike fremstillinger er kilden Hans Tønsager. Han mener (i 1897) bl.a. å huske at dikteren bar bondepolitikeren Haagenstads blå livkjole av vadmel, og at han kom betydelig for sent. En annen kilde mener (i 1904) at han hadde gitt bort sine egne klær og derfor bar lånt sort snippkjole!
Om han bar lånte eller egne klær, kan ikke avgjøres. Men at han opptrådte korrekt, er sikkert. Myndighetene hadde sin profesjonelle observatør, Franz Anton Ewerløf, på plass, utstyrt med kikkert. Han hadde ingen grunn til å fremstille begivenheten i flatterende lys. Tvert imot gjør han den til en matt forestilling. Men noen skandale får han ikke gjort den til.
Ewerløfs rapporter, hvorav den ene var avfattet på fransk bestemt for Carl Johan, avgikk med posten til Sverige kl. 10 samme morgen. Rapportene viser at dikteren var uklanderlig antrukket og dertil presis. Antrekket var imidlertid verken blå vadmelskjole eller sort snippkjole, men brun bonjour! Ewerløf som hadde fulgt med fra 7-tiden om morgenen da folk begynte å samle seg, skriver blant annet dette: ”En sång afsjöngs, Norska Handelsflaggan hissades, Monumentet aftäcktes … hvarpå den unge Wergeland, klädd i brun bonjour, couleurt väst, med en törnros i knapphålet, glasøgon och sitt concept i handen besteg estraden och talade med många gesticulationer en half timmas tid” (sitert etter kunsthistorikeren Arne Brenna i St. Halvard 1, 1996). Samtidige aviser melder at Wergeland hadde et stort publikum, blant dem flere stortingsrepresentanter.

Fra avdukingen av Henrik Wergelands monument i Studenterlunden, Christiania 17. mai 1881 Wergeland-statuen i Studenterlunden, Oslo, av billedhugger Brynjulf Bergslien
Fra avdukingen av Henrik Wergelands monument på Eidsvolls plass, Kristiania 17. mai 1881
Foto: Worm-Petersen. Eier: Nasjonalbiblioteket
Wergeland-statuen på Eidsvolls plass i Oslo. Billedhugger: Brynjulf Bergslien
Foto: Axel Lindahl (1841–1906). Eier: Nasjonalbiblioteket


Avsløringen av Bergsliens monument på Eidsvolls plass 17. mai 1881 ble en ny milepæl i nasjonaldagens historie. Publikumstilstrømningen var kolossal. Noen klatret til og med opp på taket av den nærmeste universitetsbygningen. Bjørnstjerne Bjørnson talte inspirert. En kantate med musikk av Johan Svendsen og tekst av Jonas Lie ble avsunget. Der finnes blant annet disse ordene, myntet på Henrik Wergeland. ”I hans Hjerte / skalv en Harpe / i hans Sjæl der sitret Lyn, / og han Folkets Taageforhæng / splitted med en Seers Syn.”
Artikkelen ble første gang publisert som kronikk i Aftenposten 15. mai 1998.
Dagne Groven Myhren er professor i nordisk litteratur.

Dagne Groven Myhren, 15. april 2008 | Skriv ut siden