Saa skjøn er ingen Jordens Blomst som Smilet.

Se flere sitater

Kong Karl Johan mislikte at nordmennene ønsket 17. mai som nasjonaldag. Han oppfattet det som en utilbørlig hyllest til rivalen Christian Fredrik som ble valgt til konge 17. mai 1814, men som måtte vike tronen til fordel for svenskekongen etter noen måneder.

I 1828 var Karl Johan (konge i Sverige og Norge 1818–44) til stede i Norges hovedstad i egen person for ved sitt nærvær å øve press så ingen skulle våge å feire 17. mai. Dagen forløp noenlunde rolig. Men året etter, i 1829, var ikke kongen i byen. Myndighetene var på forhånd urolige for hva som kunne hende. Politiet forberedte seg ved å innkalle forsterkninger i god tid. Det ble oppfattet som et problem at dampskipet med det farlige navn ”Constitutionen” (navnet betyr grunnloven) var ventet til kai ved 18-tida. Det var skikk at folk møtte opp for å ta imot skipet når det ankom hovedstaden, og hva kunne ikke skje på en 17. mai? Stattholderen von Platen og kommandanten på Akershus festning, baron og generalmajor Wedel Jarlsberg, var i høy beredskap.

Dampskipet Constitutionen ved Tollbodbryggen 17. mai 1829. Gouache av M.F. Dalager, 1829

Dampskipet "Constitutionen" ved Tollbodbryggen i Kristiania 17. mai 1829. Gouache av M.F. Dalager, 1829. Foto: Rune Aakvik. Eier: Oslo Museum
”Leve Constitutionen. Hurra!”
17. mai 1829 falt på en søndag med usedvanlig vakkert og varmt vårvær. Da
”Constitutionen” kom til syne i havnebassenget, kunne man høre at en lirekassemann om bord spilte en fedrelandssang, og passasjerene sang med. Henrik Wergeland hadde tatt oppstilling på festningsvollen, og som den første ropte han: ”Leve Constitutionen. Hurra!” to ganger etter hverandre idet skipet gled inn på havna. Ekstra mange mennesker var som forutsett samlet på brygga, og plutselig dukket det fram flere eksemplarer av et hefte med nasjonalsanger. Folk sang med og uten bok. Den sangglade Henrik Wergeland deltok også, mens representantene for øvrigheten travet nervøst omkring. Folk dro etter hvert opp gjennom gatene, og en beruset mann ble arrestert. På hatten hans sto det skrevet ”17de May”. Han ble imidlertid snart løslatt, for han kunne ikke forklare seg om teksten på hatten.
Spenning i lufta
Henrik Wergeland hadde lovet sin far å holde seg unna Studentersamfundet som holdt lukket fest i anledning dagen; han hadde nøyd seg med å sende en nyskrevet sang til festen. I stedet stakk han innom sin venn Lerche som var syk. Ifølge Lerches vitnemål var Wergeland hos ham mellom en og to timer. Wergeland selv oppgir at han ikke hadde klokke, men antok at han var ute på gata igjen ved 10-tida om kvelden. Da han var på pletten igjen, var det sammenstimling på Stortorvet, og i likhet med mange andre undret han seg på hva som var i gjære. Folk, blant dem mange kvinner og barn, ble bedt om å gå hjem. Det var knapt noen som adlød. Lufta var fylt av spenning. Et underlig opptog med lykter viste seg etter hvert, og en mann leste noen lovparagrafer fra Grunnloven og fra Christian den femtes Norske Lov av 1687. Hva som egentlig ble lest, kan knapt ha vært hørbart for andre enn de nærmeste.
Plutselig rykket bevæpnet kavaleri og infanteri brutalt inn på torget for å splitte den fredelige folkemengden som tydeligvis var å betrakte som truende demonstranter. Folk ble ridd over ende, noen fikk klærne revet i stykker og ble slått så blodet rant. Heldigvis ble det ikke løsnet skudd, skjønt geværer ble ladd. Folk som hadde samlet seg på trappeavsatser rundt omkring, ble også forulempet i det som siden ble omtalt som ”trappeslag”. Personer som tilfeldigvis kom inn i sentrum på vei hjem, risikerte å bli slått ned uten å begripe hvorfor. Wergeland merket seg alt som skjedde. Da han selv var på vei hjem omkring midnatt, fikk han et uprovosert sabelrapp over ryggen.

Hans E. Reimers' (1789–1883) tolkning av Torvslaget 17. mai 1829 fins i flere versjoner. Bildet til venstre,  "Koloreret Pennetegning"(1829), har påført tekst om de tilstedeværende (Wergeland nede til venstre i bildet, med et spørsmålstegn). Eies av Nasjonalbiblioteket. Bildet til høyre  kalles akvarellert litografi (1829). Foto: Rune Aakvik. Eier: Oslo Museum. (Klikk for større bilde.)  
Wergeland i forhør hos granskingskommisjonen
Begivenhetene 17. mai 1829 ble siden omtalt som ”Torvslaget”. Det fikk et formidabelt etterspill. Allerede 18. mai ble det nedsatt en granskingskommisjon, og til den strømmet det inn klager. Også Henrik Wergeland meldte seg som forulempet.
Ikke alt han sa ble ført til protokolls, men mye av Wergelands vitneprov 30. mai 1829 kan leses i Samlede Skrifter b.V 2, 368–376. Han har skildret de dramatiske kavalerisjokkene og kommentert dem: ”Deponenten (altså Wergeland) hørte Hug og Skrig, saae Sabler svinges, kort det hele Optrin havde udseende af en Massacre.” Sabelrappet skildres slik: ”Klokken omtrent 12 møder han paa sin rolige Hjemgang, udenfor Haxthausens Gaard i Kirkegaden et Detachement Cavallerie, hvis venstre Fløimand, Gud veed af hva Grund, hilser ham i Forbifarten, uden minste foregaaende eller efterfølgende Tiltale, med et temmelig drøit Klingeslag over Ryggen.”

Wergeland prøvde å stille kommandanten på Akershus festning til ansvar
Historien om hva som siden hendte med Wergelands studentfrakk, er også referert i granskingskommisjonens protokoll. Framstillingen kan sammenliknes med Hassel-Nødder kapittel XV, der Wergeland selv forteller muntert om studentfrakkens skjebne i tilbakeblikk (SS b. IV 7, 311–313).
Wergeland mente at ikke bare han selv, men også hele den studentstand han tilhørte, ble krenket av sabelrappet. Dessuten ville han på en humørfylt måte stille kommandanten til ansvar for overtrampene fra myndighetene. Han prøvde flere ganger i løpet av natt til 18. mai å få levert studentfrakken til kommandanten i en kleskurv. Han betalte noen gategutter for å gjøre det. Kurven med dens innhold kom imidlertid ikke fram til adressaten men ble funnet i Stiftsgården og havnet til slutt hos politiet. Der fant man ved siden av frakken eller ”kjolen” som det het på den tid, også Wergelands brev til kommandanten, som her gjengis etter Rolv Laache:
”Undertegnede blev igaaraftes, paa sin rolige Hjemgang, idet han traadte tilsiden for et Detachement af Deres Høivelbaarenheds patroullierende ridende Jægere, som kom ham ridende imøde i Kirkegaden, af en af disse i Farten hilset med et Sabelslag over Ryggen. Jeg bar da den af H. M. sanctionerede Studenteruniform; men en saa ringeagtet og vanæret Dragt skjøtter jeg ikke længere om at bære eller endog at eje. Hvis-Aarsag overlades den Deres Høivelbaarenhed, som formeentlig Den af hvem Rytterne igaar maa have faaet Ordre, der conseqvent tilstede en saadan Fremfærd, til aldeles fri, behagelig Disposition og Eje.
Christiania 18 Mai 1829                         Henr. Wergeland
Kommandanten ble av politiet forespurt om han ville motta gaven, men avslo fornærmet i et brev. Laache kommenterer: ”Dette brev og skriftvekselen mellem politimesteren og kommandanten ble fremlagt i kommisjonens møte den 20de mai.” Da Wedel, fortelles det i Morgenbladet, begynte å forelese sitt brev til politimesteren, var det ”ikke muligt hverken for Commissionens Medlemmer eller for Tilhørerne at holde deres Smilen og Latter tilbage” (Laache 1927 b. 1, s. 114).
Henrik Wergeland ble folkehelt, og ble til og med feiret på vers i et trøndersk dikt:
Av dette siteres følgende:
Et vittig Hoved, En Frihedsmand
Og paa hvis Norskhed man frit kan stole –
Fik under Slaget en Hib og flere
Saa Herr Studenten ei kunde mere
Slig Kjole bære foruden Skam.
Osv. (Laache 1927 s. 115) 
Torvslaget – en seier for 17. mai-feiringen
17. mai 1829 ble en merkedag og en seier for grasrota grunnet myndighetenes klossete håndtering. Karl Johans linje hadde lidd nederlag. Kongen innså at han burde gi alle som var innstilt til påtale, deriblant Henrik Wergeland, amnesti. Wergeland fikk navnet sitt knyttet til 17. mai for all framtid, særlig gjennom sin kjappe opptreden under forhørene etterpå. Selv om Karl Johan ikke kunne forhindre 17. mai-feiring etter 1829, aksepterte han aldri at nordmennene absolutt ville feire sin nasjonaldag 17. mai. Hadde de enda valgt 4. november da unionen med Sverige var et faktum. ”Folkets Fest ham var forhadt,” skriver Henrik Wergeland bedrøvet i ”Syttende-Mai-Psalme for en Skole-Ungdom” i 1837. 

Torvslaget 17. mai 1829

Wergelands tegnet Torvslaget 29. mai 1829 som illustrasjon til farsen Phantasmer. Eier: Nasjonalbiblioteket
Wergeland tolket Torvslaget i en farse – og illustrerte den med egen tegning
Wergelands karakteristiske tegning er en illustrasjon til Phantasmer, som forelå tidlig i august 1829 under pseudonymet Siful Sifadda. Phantasmer er en munter farse med alvorlige undertoner inspirert av begivenhetene under Torvslaget. Til venstre ses «Skipper Børre», det folkelige navnet på den upopulære svenske stattholder von Platen, ettersom han hadde fortid som sjøoffiser. Von Platen var nøye med å overholde kong Karl Johans befaling om å motarbeide offentlig feiring av nasjonaldagen. I farsen lar dikteren ham ustanselig sende ut eggende trommevirvler. Til hest, i gallauniform med iøynefallende gul fjærbusk, ses baron Wedel Jarlsberg («Uedel Skarnsberg» i farsen), generalen på Akershus festning. Disse øvrighetspersoner var ansvarlige for at kavaleri og fotjegere ble utkommandert for å splitte folkemengden på Torvet. Den såkalte opprørsloven ble imidlertid først opplest (av «Magistraten», mannen med briller foran i bildet). Det var det ikke mange som hørte. Overraskende fikk folk, også kvinner og barn, merke at de ble betraktet som farlige demonstranter. «Filosofen i Fattighuset» (dvs. dikterens alter ego) befinner seg i huset til høyre i bildet. De fredelige borgere som ble ridd over ende og slått både her og der, er representert ved klær på snorene.
(Deler av teksten fins også på Wikipedia lagt ut av Dagne Groven Myhren – se lenke i høyre felt.)
Litteratur:
Protokollnotater fra avhør av Henrik Wergeland som er gjengitt i Samlede Skrifter.
Laache, Rolv 1927. Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praëm b. 1 s. 69–119 (den delen som handler om Torvslaget er også utgitt i en separat bok:
Laache, Rolv 1929: Torvslaget den 17de mai 1829. Et hundreårs minne. Oslo 1929).
Wallem, Fredrik 1916. Det norske studentersamfund gjennem hundrede aar : 1813 – 2. oktober 1913 100, b. 1. s. 85–126. Kristiania.
Dagne Groven Myhren er professor i nordisk litteratur.

Dagne Groven Myhren, 17. april 2008 | Skriv ut siden