... en Vision er Beviis nokog læseligt nok for Troens Øie.

Se flere sitater

Farens dikterinteresse
Nicolai Wergeland elsket å skrive dikt. Det kunne være f.eks. i forbindelse med en fødselsdag, et dødsfall, en høytidelig markering eller en annen type begivenhet. Noen ganger kunne diktet omhandle en slektning eller en annen person i Kristiansand. Andre ganger kunne diktet være tilegnet f.eks. en kongelig eller annen kjent person. Det er bevart mange dikt etter Nicolai.
Dikt til mormor
En som ble hedret med dikt, var Henrik Wergelands mormor. Hun het Jacobine Chrystie. Hennes mann, Henrik Arnold Thaulow, hadde vært by- og rådstueskriver i Kristiansand fra 1763 til 1799, da han døde. Alle årene Henrik Wergeland bodde i Kristiansand, 1808–1817, bodde også mormora i byen som enke. Henrik må ha hatt mye kontakt med henne. Hun var også Henriks fadder.
Jacobine Chrystie var født i Moss i 1746. Kirkeboka for Moss prestegjeld viser at hun ble døpt 26. mars. Etter alt å dømme var hun født 21. mars. På 65-årsdagen i 1811 fikk hun et dikt fra barnebarnet Henrik. Det er vel helst grunn til å tro at Nicolai har bidratt ikke så rent lite til å forme diktet – i hvert fall i den grad lille Henrik ikke har klart å holde seg tilstrekkelig åndsnærværende i skaperprosessen. Diktet er datert 21. mars 1811, og fins blant Nicolai Wergelands Optegnelser og Breve (i Nasjonalbibliotekets Håndskriftsamling, NBO, Ms.8° 265). Det lyder slik:
"Gud give min gode Bedstemoer
maa leve til Mandsen blier lang og stoer
Gud skjænke dig Aar at see som Mand
mig Hendrik Arnoldus Wergeland."
På den måten ble Henrik Wergeland allerede i en alder av 2 år og 9 måneder tildelt rollen som rimsmed. "Mandsen" var antakelig et kjæleord som familien brukte på lille Henrik. Nicolai hadde store forhåpninger til sin førstefødte. Det er grunn til å tro at han håpet allerede nå at sønnen skulle bli dikter – en bedre dikter enn han selv var. Året etter satte han seg ned med fjærpennen og lot igjen Henrik opptre som dikter – denne gang til mormoras 66-årsdag. Den 21. mars 1812 fikk hun dette diktet fra barnebarnet (NBO, Ms.8° 265):
"En flittelig Hilsen fra Faer og Moer
og Søster Augusta og Harald min Broer
at vi leve – heisa! lystig og vel
og ønske af ganske Hjerte og Sjel
i mange Aar at høre det samme
fra dig, hjertelskede Gramme."
Nå var Henrik 3 år og 9 måneder – altså en litt mer moden poet. De to yngste søsknene, Camilla og Oscar, var ennå ikke født. Muligens brukte han å kalle ”grandmammaen” sin for ”gramme”. Vi kan se for oss at Nicolai leste diktet for Henrik flere ganger, og kanskje lærte gutten noe av det utenat. Grandmammaen så barnebarna for siste gang i 1817. Det året flyttet Alette, Nicolai og de fem barna fra Kristiansand til Eidsvoll. Da var Henrik 9 år. Året etter døde Jacobine.
Henriks første to dikt? Til mormorens fødselsdag 1811 og 18121. I: Nicolai Wergeland: Optegnelser og Breve
Henriks to første dikt? Datert 21. mars 1811 og 21. mars 1812. I faren Nicolai Wergelands penn: Optegnelser og Breve. Eier: Nasjonalbiblioteket
Dikterånden unnfanges?
Like før Henrik Wergeland døde, skrev han ned noen barndomserindringer i Hassel-Nødder. Da han var i sitt tredje år, muligens forsommeren 1811, var familien på besøk på Kjos utenfor Kristiansand. Der spaserte han i parken og sto med ett foran en klippevegg ”der glimrede i alle farver af store Chrystaller. Det var ligesom om to Træer bøjede sig tilside og viste mig den. Iførstningen blev jeg bange; men omsider overlod jeg mig til Beskuelsen af al den Herlighed, og ligetil nu staaer det herlige Syn for mig i sin første Friskhed. Hvergang jeg har seet gjennem et Glasprisma eller et Kaleidoskop, har jeg maattet erindre det.”
Henrik Wergeland beskriver det altså som om naturen nærmest bøyde seg for ham og åpenbarte et lys av kraftfulle farger som gjorde et uutslettelig inntrykk for livet. Det er nesten så man kan undres om opplevelsen faktisk har vært selve gnisten som antente den store skaperkraften i ham. Noen av oss har hatt gleden av å se denne klippeveggen på nært hold og beskue de ertestore krystallene som sprenger seg fram, og som må ha vært både større og blankere den gang. Hvem vet – kanskje dikterånden ble unnfanget ved klippeveggen?
Roger Tronstad er historiker og arbeider ved Statsarkivet i Kristiansand. Han har særlig befattet seg med Wergeland-familiens tid i Kristiansand.

Roger Tronstad, 22. januar 2008 | Skriv ut siden