Hør paa meget! tal dog blot Hvad til Tid og Sted er godt!

Se flere sitater

Wergelands botanisk-litterære univers er mangfoldig. Hans dikt må kunne karakteriseres som språklige blomsterhager, både med og uten konkrete blomster. Knut Fægri skrev i 1988 boken Dikteren og hans blomster – Florula Wergelandiana, som vi har utnyttet til fulle i denne presentasjonen av dikterens blomster.

Vi vil i det følgende, som Fægri, hovedsakelig konsentrere oss om den blomstrende diktningen med sin fargerike symbolbruk og metaforikk. Blomstene er ”besjelet” og opptrer i de lyriske dikt som bærere av og akkompagnement til diktets stemning. De opptrer i diktene utstyrt med allehånde menneskelige egenskaper. Fægri skriver om de lyriske skriftene at vi ”… møter et frodig blomsterflor som følger videre inn i dramaene, prosaskriftene og som også smitter over på hans rabulistiske alter ego, Siful Sifadda”, og videre ”Wergeland behersket blomsterverdenen på en i norsk skjønnlitteratur enestående måte, og formådde å bruke denne kunnskap i sin diktning”.
Wergelands Blomsterstykke
Et av Wergelands høydepunkt som blomsterinspirert dikter finner vi i Jan van Huysums Blomsterstykke. Her siterer Wergeland Naglers Künstler-Lexicon, som skriver om Jan van Huysum: ”Han er Blomsterrigets Rafael; dets Beboere fremstillede han med uefterlignelig Troskab. Hans Blomstre prange i de skjønneste Farver og naturlig Friskhed, som om Duggen just havde udgydet sine Perler over dem” (SS b. II, 5, 76). 
Det maleriet som ligger til grunn for Wergelands dikt fra 1840, er malt omkring 1730 og tilhører nå Statens Museum for Kunst i København. Wergeland har sett bildet hos daværende eier, stiftsamtmann de Thygeson på Skøyen gård i Østre Aker. Bildet viser en blanding av hageblomster supplert med ville arter i tillegg til doggdråper og en rikholdig fauna av insekter, snegler og til og med et fuglereir nede til høyre. En del av blomstene lar Wergeland symbolisere personene i sin fantasifulle historie.
Vase med blomster, malt av Jan van Huysum (1682–1749), er bildet Wergeland så hos daværende eier, stiftsamtmann de Thygeson på Skøyen gård i Østre Aker. Eies i dag av Statens Museum for Kunst, København.
Botanikken i bildet: Ifølge Fægri er to av de tre dominerende fylte rosene centifolieroser – Rose de peintres – den tredje noe vanskeligere å identifisere, men muligens en fylt hvit rose, Rosa alba. Toppen av blomsterbuketten utgjøres av en ildrød valmue, Papaver orientale, logisk symboliserende det brennende kirketårn som i Wergelands diktverk styrter ned og dreper. Mellom rosene og valmuene er det malt to tulipaner, den hvite med røde striper, en såkalt papegøyetulipan (som egentlig er et resultat av en virusinfeksjon). I bildet er det en blå svibel (hyasint) med seks blomsterblad, oppe til venstre. Wergeland nevner også en rød svibel, som ikke kan gjenfinnes, og som kanskje er den røde tulipanen på bildet. Oppe til høyre finnes en blå blomsterstand, som Wergeland vekselvis kaller ”Forglemmigei” og ”Kjærminde” – tilhørende to ulike slekter i rubladfamilien (Boraginaceae): Myosotis og Omphalodes, sannsynligvis er det en forglemmegei. Over den hvite fylte rosen finnes hva Wergeland kaller ”Pintseliljer”, Narthecium poeticus, men som snarere er deres nære slektninger, tasetter, Narcissus tazzetta. En ”guul dobbelt Fløjelsblomst”, Tagetes, er muligvis noe utydelig gult på midten mot venstre i bildet. Nede til venstre er det en blå blomsterstand, som kanskje er det Wergeland referer til når han sier ”Ridderspore”, Delphinium. Det er malt en syrin til venstre, og en ”brun Aurikel” står nokså sentralt, mens en ”dobbelt rødspraglet Nellik” henger nedover på høyre side. Det finnes videre blomster i blomsterstykket, som Wergeland ikke bruker som symboler. For eksempel finnes to røde anemoner, Anemone coronaria på høyre side, og på toppen synes et grasstrå som likner engrapp, Poa pratensis.
Wergelands plantenavn
Wergelands bruk av navn på planter er til dels folkelig, men i større grad akademisk. Fægri skriver: ”Men jeg har, bortsett fra rene fantasinavn, ikke funnet noe norsk plantenavn hos Wergeland som han ikke har kunnet ta og i de fleste tilfelle høyst sannsynlig har tatt fra den litteratur han selv siterer.” Og selv for hjemlige planter er hans plantenavn påfallende ofte hentet fra den lærde litteatur. Han bruker vekslende former, for bergflette Hedera helix bruker han ”Efeu”, ”Efev”, ”Epheu” og ”Ephev”. I andre tilfeller har ulike former forskjellig følelsesverdi: ”Abild” og ”Laure” har tydeligvis et mer poetisk preg enn ”Æble” og ”Laurbærtre”. Nordhagen skriver i en artikkel i Samtiden (1954) at botanikken i seg selv kanskje ikke er det mest interessante, men Wergelands poetiske behandling av stoffet. ”Hvem som helst kan kjenne igjen en Convolvolus [Vindel], det kreves en Wergeland for å se blomsten som smilehull.”
Hyppigst i lyrikk og skuespill
Ifølge Fægri opptrer følgende planter hyppigst i Wergelands lyrikk og skuespill (tallene viser hvor hyppig navnet er brukt, navnene i parentes er generelle samlenavn). Lista viser at de hjemlige planter, viltvoksende og dyrkede, er i sterk overvekt blant de 20 hyppigst nevnte. Bortsett fra palme, laurbær og vinstokk er ingen egentlig eksotiske. Av totalantallet som finnes i verkene, er 108 viltvoksende i Norge og 90 mer eller mindre alminnelig dyrket. De rent eksotiske er 33, og dessuten er det 15 som ikke lar seg klassifisere. Arter/slekter merket med * har vi omtalt i egne artikler:
*Rose 441
(gress) 97
*Bjørk 93
Laurbærtre 89
*Furu 72
*Eik 72
*Lilje 71
*Gran 60
(palme) 56
*Bergflette 49
*Tistel 44
*Fiol 42
*Vier 41
Vinstokk 34
*Eple 31
*Osp 28
*Nesle 27
*Lyng 23
*Valmue 22
I tillegg til de stjernemerkete over beskriver vi noen planter som ikke hører med i ”topp 20”, men som åpenbart har spilt en viktig rolle i Wergelands diktning:
*Løvetann *Anemone *Geitrams *Nøkkerose *Vindel *Vendelrot *Ugras (diverse) *Giftplanter (diverse)
– og sist, men ikke minst: 
*Gyldenlakk!Kilder og opplysninger om forfatterne: Se nederst i artikkelen ”Wergeland som botaniker”
Neste artikkel: Anemone >> (eller velg stjernemerket navn i listen over)

Inger Nordal og Klaus Høiland, 4. juni 2008 | Skriv ut siden