Hvad er vanskeligst? – Sig Selv at kjende. Hvad er lettest? – Til andre Raad at sende.

Se flere sitater

Tilsynelatende er det enkelt å skille mellom lyrikk og dramatikk som to hovedgenrer i Wergelands produksjon – ved siden av en rekke andre, som versromaner, noveller, artikler, historiske verker osv. Men går vi nærmere inn på de enkelte diktene, ”romanene” og skuespillene, får vi straks problemer, for Wergeland ser ut til å blande ulike genretrekk, og han oppfylte ikke alltid strenge, akademisk definerte regler for hvordan diktartene skulle utformes.

Slike brudd med aksepterte genrekonvensjoner var kanskje helt bevisste. I alle fall karakteriserte Wergeland en gang sin egen dramatiske diktning med å si at ”Han udtrykker sig helst i dramatisk Form, mens hans forherskende Egenskaber have gjort hans Dramaer for lyriske” (Statsborgeren 13. februar 1835). Han var i alle fall ikke tilhenger av å følge strenge regler for hvordan skuespill og dikt burde skrives. Enhver dikter må ha friheten – ”denne Digtergeniets Grundlov” – som høyeste målestokk, sier han (Folkebladet 13. august 1833). De som krever at alt skal være ”kunstmæssigt afskaaret” og ”taxusbeklippet” (dvs. formklippet som et prydtre av arten Taxus baccata, barlind) (Samfundsbladet 2. februar 1833) aksepterer ikke lidenskap og poetisk overdådighet og ser derfor heller ikke den dypere skjønnhet i skuespill av den type Wergeland selv skriver.
Dialogisk form preger både lyrikk, dramatikk og prosa
Hvis Wergelands dramaer var ”lyriske”, kan vi til gjengjeld si at hans dikt var ”dramatiske”. En dialogisk uttrykksform ser nemlig ut til å være et grunnleggende trekk ved store deler av det lyriske forfatterskapet. Tallrike er de dikt som utvikles i form av spørsmål og svar. Hans hovedverk, det kosmogoniske og visjonære Skabelsen, Mennesket og Messias (1830; ny, omarbeidet utgave, Mennesket, 1845) er et såkalt dramatisk dikt med et sterkt dialogisk preg, der handlingen drives frem ved at en rekke skikkelser taler sammen. Det kan være åndene i den himmelske tilværelse, Ohebiel og Phun-Abiriel, det er de falne ånder Cajahel og Obaddon i sin jordiske tilværelse, eller det er Adam og Eva, etter at de første mennesker er skapt. På tilsvarende måte rommer også Wergelands ”romaner” – f.eks. Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) og Den engelske Lods (1844) – en rekke dialoger i versform.
Også mange av Wergelands enkeltdikt er dialogiske. Noen ganger stilles det bare retoriske spørsmål, der dikteren selv gir klare og entydige svar, som i ”Til en Gran” (1834; se egen artikkel). Han spør hvorfor granen ser ut til å ha en privilegert stilling i skaperverket. Svaret er at granen er mer hellig enn noen menneskeskapt kirke, fordi den uttrykker en guddommelig idé – den representerer en ren og ufallen natur, i motsetning til det falne og syndefulle menneske.
Andre ganger er spørsmålene mer radikale og svarene tilsvarende problematiske. Dikteren kan rett og slett reise tvil ved om det er mulig å erkjenne eller forstå virkeligheten . Slik uttrykker han seg i ”En Sangfuld Sommermorgen paa Skreya” (1829), der han prøver å fange og beskrive sin elskede Stellas vesen i en blomsts skikkelse:
Skulde jeg Guddommen tænke, hvis Ild
Rinde bag Stenglens
Liljeslør, gløder i Blommens Kind?
Skulde jeg tænke mig Huldblomstens Sjel?
Ha, kan en taaget
Jordaand sig hæve til Englens Syn?
Tendensen til å stille spørsmål – som noen ganger besvares, andre ganger ikke – for derved å rokke ved våre tilvante virkelighetsoppfatninger, kommer til uttrykk i mye av Wergelands skjønnlitteratur, enten det dreier seg om episk, lyrisk eller dramatisk diktning.
Forfatterens egne skjønnlitterære kategorier
Går vi til dramaet, ser vi at dikteren også her røper en sterk dragning mot en lyrisk-dialogisk uttrykksform. Wergeland har skrevet en lang rad farser, syngespill og vaudeviller, og dessuten flere seriøse dramaer og tragedier eller sørgespill. I et brev av 9. august 1842 til den danske kritiker P.L. Møller gav han en oversikt over sitt forfatterskap, der de skjønnlitterære kategoriene beskrives slik:
1) Hans reent poetiske (Messias -- 2 Bind Digte -- Sørgespil-
lene Sinclars Død og Barnemordersken -- Dramaerne Opium og
Den Indiske Cholera samt Hytten, Skuespillet Campbellerne (med
2 Prologer) samt to endnu utrykte do. og en Mængde adspredte
mindre Digte. Særskilt udkomne ere Digtene: Cæsaris -- Blaa-
myra -- Spaniolen -- Jan van Huysums Blomsterstykke -- Svalen
og de to smaa Samlinger eller Cyklus'er Langeleiken (Poesier i
Nationaldialekt) og Jøden). 2) Hans satiriske (Farcerne: Ah!
-- Irreparabile tempus -- Harlekin Virtuos -- Fantasmer -- Om
Smag og Behag man ikke disputere -- Papegøjen (med et pole-
miskt Bihangsskrivt, kaldet Commentæren -- Stockholmsfarerne
Nr. 1 og Nr. 2 -- Norge i 1800 og 1836 -- De sidste Kloge --
Kringlen eller Norske Almacks -- Engelsk Salt -- Vinægers Fjeld-
eventyr -- Dompapen -- Verden tilhører os Jurister. Herhen
hører ogsaa hans Sifuliner Epigrammer mod Welhaven samt
en Mængde spredte Sager) (Samlede Skrifter b. V 1, 326).
Dramatiske former, forløpere og forbilder
De ulike dramatiske formene Wergeland benyttet, var alle populære i samtiden. I tiårene rundt midten av 1800-tallet var musikkteatret en foretrukken form, og Wergeland skrev en rekke teatertekster der han kombinerte prosadialog og innlagte sangtekster (jf. artikkelen ”Syngespil”). Hans farser er også mange i tallet. Slike satiriske og humoristiske stykker skrev han under pseudonymet Siful Sifadda gjennom det meste av sin forfatterkarriere (jf. artikkelen ”Farcer”).
Men også Wergelands mer seriøse dramatikk – Sinclairs Død, Barnemordersken, Opium, Den indiske Cholera, Campbellerne, Søcadetterne iland, Venetianerne, Hytten eller Christian IIdens Afreise fra Norge, Fjeldstuen – lar seg godt beskrive ved hjelp av dikterens egen karakteristikk, nemlig som ”lyriske” skuespill. Slike tekster var han ikke alene om å skrive i samtiden; det romantiske drama preget fortsatt europeisk teater og hadde mottatt sterk innflytelse fra så ulike forfattere som William Shakespeare i England, Friedrich Schiller i Tyskland og Victor Hugo i Frankrike. Innenfor den dansk-norske felleslitteraturen hadde også Johannes Ewald og Adam Oehlenschläger store navn – særlig kjent var vel Oehlenschlägers blankvers-tragedie Hakon Jarl, med emne fra norsk historie.
Norsk dramatikk stod imidlertid ikke sterkt da Wergeland entret parnasset. Vi må tilbake til 1700-tallet for å finne norsk-danske forløpere for Wergelands tragediediktning – Johan Herman Wessel, Johan Nordahl Brun og andre. Men de uttrykte seg i andre former enn det romantiske drama på 1800-tallet. Med unntak av den danske Ewald var de sterkt preget av den franske klassisistiske dramatradisjonen, med Molière og Racine som de fremste forbildene. I stedet ble Shakespeare og Schiller, sammen med Johannes Ewald, Wergelands foretrukne læremestre på dramaets område. Hos dem hentet han inspirasjon både til å velge historiske emner, til å skrive dramadialoger både i vers og prosa, og til å videreutvikle dramaet i lyrisk og romantisk retning.
Det var altså mot en internasjonal bakgrunn Wergeland forsøkte å gjenoppvekke en seriøs norsk dramatisk (og tragisk) tradisjon. Wergelands skuespill kom da også i hovedsak til å være de viktigste bidragene innenfor norsk dramatikk i første del av 1800-tallet, før Ibsen og Bjørnson trådte frem med sine første stykker midt i århundret.
I 1830–1840-årene var den europeiske dramadialogen fortsatt som oftest skrevet i vers – i alle fall i seriøs og høytidspreget dramatikk. I syngespill og farser benyttet forfatterne gjerne prosadialog med innlagte vers. Dikterne lot som oftest tragediepersonene tale i femfotet urimet jambe, det såkalte blankverset, kjent fra både Shakespeare, Schiller og Oehlenschläger. Hvor sterkt versdramatikken stod, viser seg ved at da Ibsen i 1850-årene utgav sine første stykker, benyttet også han blankverset, og Ibsens siste versifiserte skuespill – Brand og Peer Gynt – ble utgitt så sent som 1866 og 1867.
Også Wergeland valgte blankverset da han skrev sitt drama Den indiske Cholera (1835). Men i et annet skuespill utgitt samme år, tragedien (eller sørgespillet) Barnemordersken, benytter han prosa – noe som var relativt nytt. Wergelands eksperimenter med prosadialog var relativt dristige i samtiden.
Se også Ystads artikkel Sentrale dramaverk – kort presentasjonVigdis Ystad. Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo siden 1978. Hovedredaktør for den historisk-kritiske utgaven Henrik Ibsens skrifter. Bøker og artikler om norske forfattere fra 1800- og 1900-tallet. 

Vigdis Ystad, 22. januar 2008 | Skriv ut siden