Og med Harme, Brødre, vi mindes: end er Friheden hyllet i Slør. Skal dens Søster, Liigheden, findes kun som Fremmed ved Normandens Dør?

Se flere sitater

Selskabet ”Kringla” eller ”norske Almacks” : Farce af Siful Sifadda ble første gang utgitt 17. november 1839, og allerede februar året etter ble den trykket i nytt, revidert opplag. I dette andre opplaget har Wergeland tilføyd et kort etterspill, samt fjernet en ironisk kommentar til sin søsters forlovede, Peter Jonas Collett. Collett tilhørte den konservative, danskvennlige Intelligens-kretsen med Welhaven i spissen, og det er først og fremst denne grupperingen som karikeres i farsen.

Bakgrunn
Wergeland hadde over en periode blitt hengt ut i Intelligensparti-kretsens presseorgan, Den Constitutionelle. Avisen nektet imidlertid å trykke Wergelands utallige motsvar, og kanskje var det dette som resulterte i at Wergeland valgte å omforme sitt selvforsvar og sin polemikk til en farse. Selskabet ”Kringla” er også den ene av i alt to av Wergelands farser som ble spilt i samtiden.1 Oppføringen fant sted oktober 1840 i Kristiansand, hvor den ble iscenesatt av den omreisende danske teatertruppen, det Olsen-Millerske teaterselskap (Kabell 1957, 41–43).
Farsens handling har en konkret foranledning i dannelsen av soiré- og teselskapet ”Selskabet af 28. December”, stiftet i Kristiania 1838. På folkemunne gikk foreningen under navnet ”Kringla”, da serveringen ifølge ryktet utelukkende bestod av boller, småkaker eller kringler og te. Dette skyldtes vissnok at selskapet åpnet for kvinnelige medlemmer, og av den grunn måtte avstå fra alkoholholdige drikkevarer, som ellers var vanlig i tilsvarende klubber og sosiale lag for menn. ”Selskabet af den 28. December” var i første rekke et møtested for Intelligens-kretsens medlemmer. Nye medlemmer ble utelukkende rekruttert fra det øvre, sosiale sjikt etter temmelig ekskluderende opptaksregler. De strenge opptakskravene avfødte en lengre debatt i Kristianias presse og førte til at selskapet ble midlertidig oppløst i 1841 (Storsveen 2004, 625). Allerede oktober 1839 spådde imidlertid Wergeland foreningens død ved å publisere følgende likvers over selskapet i Morgenbladet:
Først født i fjor, iaar du hæves.
Æsopi Frø, du brast forgjæves.
Men krev ei Styrke af et Skind,
Som fyldes kun af The og Vind.
(SS b. III, 3, 406) 2
Sammenhengen mellom selskapets enkle bevertning og dets manglende levedyktighet ble også et tema da Wergeland senere brukte kontroversen rundt ”Selskabet af 28. December” som utgangspunkt for farsen Selskabet ”Kringla” eller ”norske Almacks”.
Handlingsresymé
Som dramatisk verk hører Selskabet ”Kringla” til en av Wergelands mest gjennomkomponerte farser. Farsen har en relativt oversiktelig struktur med både akt- og sceneinndeling (to akter på henholdsvis åtte og fem scener). Dertil er handlingen supplert med to korte etterspill med en noe løsere tilknytning til handlingen, det siste ble som nevnt ikke tilføyd før den reviderte andreutgaven.
Handlingsgangen reflekterer en holbergsk komediestruktur, med Jean de France (1723) som et opplagt tekstlig forelegg. I farsen settes Jean de France-motivet inn i samtidens Kristiania gjennom karakteren Karl Smelt som danner sentrum for begivenhetenes gang. Ved farsens begynnelse er Karl en fattig teologistudent, hemmelig forlovet med kjøpmannsdatteren Marie Berger. Maries foreldre vil ikke vite av forlovelsen, de har allerede lovet Marie bort til en annen eldre beiler av samme stand, kjøpmann Madsen, som Marie ikke kan utstå. I kampen om Maries hånd har Karl to allierte. Den ene er medstudent og romkamerat Dalberg. Dalberg er den gode og velmenende hjelper og har fungert som et mellomledd mellom Marie og Karl, til tross for at han selv har et godt øye til Marie. Dessuten er Dalberg – som Wergeland selv – patriot. Den andre er et mer tvilsomt bekjentskap, den slue og (som navnet signaliserer) innsmigrende Schmeichel. Schmeichel er medlem av Selskabet Kringla, et sosietetsselskap for hovedstadens noblesse oppkalt etter økenavnet til sitt reelle forbilde i samtidens Kristiania. I motsetning til patrioten Dalberg knyttes Kringlas medlemmer til Intelligens-kretsen og videreformidler denne grupperingens ønske om å opprettholde det kulturpolitiske båndet til Danmark.
Det lykkes Schmeichel å verve Karl inn i Selskabet, men for å vinne innpass må han justere litt på Karls holdninger og ytre framtoning. Under Schmeichels veiledning skifter Karl studium fra teologi til juss og kles opp etter siste parisermote. Den nye Karl vekker umiddelbart begeistring hos Maries foreldre, og da Karl også garanterer Marie medlemskap i Kringla, er de mer enn villige til å gifte bort datteren. Marie stiller seg derimot mer tvilende, hun kjenner knapt Karl igjen og er redd medlemskapet i kringleklubben skal gjøre deres kjærlighetsforhold til en umulighet. Det skal vise seg at hun får rett i sine bange anelser. Interessen for Marie synker i samme takt som Schmeichel fester grepet om Karl, og til slutt overbeviser Schmeichel Karl om ikke å stemme på Marie ved innvoteringen av nye medlemmer. Plassen tilfaller isteden Maries tidligere utkårne, kjøpmann Madsen. Handlingen når sitt dramatiske høydepunkt da Marie får greie på at hun er blitt refusert enstemmig, hvilket betyr at ikke engang Karl har gitt henne sin stemme. Avsløringen, som kommer for en dag i Marie og Karls forlovelsesselskap, fører til at Marie besvimer og faller om i armene til Dalberg. Maries lille besvimelse markerer farsens omslag, og etterfølges av at hennes foreldre og den øvrige slekt foretar en holdningsmessig helomvending. Nå har de kun forakt til overs for kringlemedlemmene. Etter oppvåkningen erkjenner Marie at det er Dalberg som egentlig fortjener hennes hånd. Dermed får intrigen, som i utgangspunktet var spunnet rundt det forelskede paret som ikke får hverandre, en annen utgang. Karls medlemskap i Kringla gjør forholdet til en umulighet og bringer Marie inn i armene til den egentlige helt, nemlig Dalberg. Dette kommer neppe som noen stor overraskelse på leser/tilskuer, siden Marie og Dalberg klart skiller seg ut som de eneste ”ekte og naturlige” figurene sammenlignet med farsens øvrige karakterer. Verden faller tilbake til en stabil orden, og farsen avsluttes inntil videre med allsang og skål for nasjonen og mot den danske og fordervende ”honnette” ambisjonen som kringleklubben representerer.
Det siste etterspillet
I det siste og avsluttende etterspillet følger vi festen videre inn i de sene nattetimer. Festens hovedpersoner, Marie og Dalberg har forlatt selskapet, og handlingen er sentrert rundt de lavkomiske figurene: Maries far, herr Berger og kjøpmann Madsen. Først nå antydes en forsoning mellom småborgerskap og kringlemedlemmer, ved at sistnevnte inviteres inn for å feire ”Vinens Aand” sammen med småborgerskapet. Tevannet erstattes av vin, og kringlefolket viser sin sanne menneskelige natur med basale behov for mat, fyll og forbrødring. Tilløpet til en sosial utopi brytes imidlertid i farsens avsluttende vers, hvor et kringlemedlem avsides avslører sine falske hensikter.
Farsens satire Selskabet ”Kringla” eller ”norske Almacks” hører til en av Wergelands mest realistiske farser. Karakterene er sosialt nyansert og replikkene er tilpasset karakterenes sosio-språklige plassering.3 Det realistiske preget forsterkes til en viss grad av at Wergeland har skrevet både seg selv og andre samtidsfigurer inn i farsen gjennom stadige kommentarer fra de fiktive karakterene. Wergeland og andre reelle personers indirekte tilstedeværelse bidrar til å skape en dramaturgi der grensen mellom det reelle og det fiktive gjøres uklar. Dette kan tolkes som et romantisk-ironisk spill, der skillet mellom illusjon og virkelighet viskes bort, og forfatteren og hans karakterer eksisterer på samme nivå. Denne sammenblandingen av det reelle og det fiktive bidrar også til å spisse satiren i farsen. Virkelige personer og hendelser blandes inn i og gjenspeiles i farsens ulike konfliktfelt; patrioter mot danomaner, teologer mot jurister, borgerskap mot adel. Det utraderte sleivsparket til Welhavens venn og partifelle, P. J. Collett, ”sikkrest for at rase er en Fjollet. / Den Klogeste er derfor Jonas Collet”, illustrerer godt hvordan Wergeland bruker farsen til å polemisere mot personer i samtiden. At han velger å stryke denne sekvensen viser også hvor lite og tett Kristiania var på Wergelands tid. Selv om Collett var en av Intelligenspartiets mest virksomme og nådeløse kritikere av Wergelands diktning, velger Wergelands å la polemikken vike, i andre opplag av farsen, for det personlige hensynet til Camilla. Like fullt blir enkelte – om enn mer indirekte – satiriske kommentarer til Collett stående, til glede for ettertidens lesere.
________
1 Den andre farsen er Stockholmsfareren som ble oppført på Studentersamfundets fest 17. mai 1837 (Storsveen 2000, 146).
2 Wergeland kommenterte selskapet i flere artikler, se blant annet SS b. III 3, 457 ff.
3 Se blant annet D.A. Seip (1914) som har brukt farsen som utgangspunkt for en undersøkelse av dagligspråkets sjargong på Wergelands tid.
Litteratur
Kabell, Aage 1957. Wergeland : II Manddommen. Oslo, i kommisjon hos Aschehoug.
Seip, Didrik Arup 1914. Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid. Kristiania,
Aschehoug.
Storsveen, Odd Arvid 2000. ”– Nationen er ikke mere sig selv : Utviklingstendenser i
Wergelands politiske satire 1837–1841”, i Jacobsen, Yngve Sandhei (red.): Bevegelser i Skrift : Bidrag til lesningen av Henrik Wergeland. Oslo, Cappelen.
Storsveen, Odd Arvid 2004. En bedre vår : Henrik Wergeland og norsk nasjonalitet. B. 2.
Dr.art-avhandling ved Det historisk-filosofiske fakultet. Universitetet i Oslo, Unipub.
Helene Grønlien er cand.philol. med hovedfag i nordisk. Hovedoppgave: Ironi og satire i Wergelands farsediktning, Universitetet i Bergen 2007. Arbeider nå (2008) som forskningsmedarbeider på utgivelsesprosjektet Henrik Ibsens Skrifter.

Helene Grønlien, 11. november 2008 | Skriv ut siden