Raad man nok kan give, Klogskab ei Hvo godt Raad Raad lod blive, lod Hjælpen gaae sin Vei.

Se flere sitater

I Wergelands samtid skilte man ikke skarpt mellom betegnelsene Sørgespil og Tragedie, de to begrepene gjaldt i alminnelighet samme teaterform. Begrepsparet ”sørgespill” og ”tragedie” kan i så måte sammenlignes med begrepsparet ”lystspill” og ”komedie” – i begge tilfeller regnet man de enkelte betegnelsene som synonymer, dvs. man skilte ikke mellom deres betydninger.

En av norsk litteraturs tidlige, store tragedier, Johan Nordah Bruns Einer Tambeskielver (1772), har undertittelen Sørgespil. Den samme betegnelsen bruker Johannes Ewald som undertittel på sin tragedie Rolf Krage (1770). Strengt tatt er det likevel et skille: Sørgespillet er en teaterform med sørgelig og sterkt dramatisk innhold, som særlig ble dyrket under barokken og hadde sine mest tallrike representanter i spansk og tysk barokkdrama, mens tragedien var en klassisk (antikk) teaterform som klassisistene i en rekke europeiske land overtok og videreutviklet i løpet av 1600- og 1700-tallet. I både sørgespill og tragedier ender som oftest handlingen med hovedpersonen(e)s undergang og død, skjønt en slik avslutning er ikke strengt nødvendig for at man skal kunne kalle et drama en tragedie.
Tragisk drama ifølge Kierkegaard
I Wergelands samtid skrev den danske forfatterfilosofen Søren Kierkegaard en liten avhandling om ”Det antike Tragiskes Reflex i det moderne Tragiske” (1842), der han utviklet en teori om hva som måtte kjennetegne et tragisk drama i samtiden (1840-årene). Klassisistene hadde lagt sterk vekt på at en moderne tragedie på 1600- og 1700-tallet måtte oppfylle en rekke klassiske, rent formelle kriterier (bl.a. handlingens, stedets og tidens enhet). Kierkegaard, midt på 1800-tallet, la derimot vekt på at i hans samtid hadde den menneskelige individualiteten en mer fremskutt pass i utviklingen av tragediehandlingen, til forskjell fra handlingen i den antikke tragedien, som ble sterkere formet av hovedpersonenes forpliktelser overfor slekt og samfunn.
Wergeland så på sørgespill og tragedie som det samme
Mot slutten av sitt liv utgav Wergeland en lesebok (tobindsverket Læsebog for den norske Ungdom 1844, utgitt sammen med N.J. Wessel Berg) der han definerte de ulike litterære genrene eller måtene å dikte på. Her omtaler han sørgespill og tragedie som én og samme dramaform. Sørgespillet eller tragedien fremstiller ”Menneskets Frihed i Villen og Handlen i en Kamp med Verdensstyrelsens Nødvendighed (Skjebnen), hvori [Mennesket] før opgiver Tilværelsen [dvs. er villig til å dø] end denne sin sjelelige Frihed”. Han avskriver kristelige tragedier som lar et barmhjertig forsyn løse de dramatiske konfliktene. Skuespillenes emner må være ”menneskelige [...] da blive de først skikkede for Tragedien [...] Det Vidunderlige, saasom Aandeværdenen, kan være af stor Virkning i Sørgespillet. Ligeledes stundom Vanviddet, naar dette er motiveret”.
Mange typer undertitler
Wergeland selv benyttet ulike undertitler på sine seriøse skuespill. Han kaller Sinclairs Død og Barnemordersken (1835) for Sørgespil, mens han gir Den indiske Cholera (1835) og Venetianerne (1843) undertittelen Drama. Dette henger sammen med at et drama gjerne hadde en lykkeligere utgang enn en tragedie, selv om også dramaet var å regne som en mer seriøs teaterform enn f.eks. komedier, lystspill og farser. 
Vigdis Ystad. Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo siden 1978. Hovedredaktør for den historisk-kritiske utgaven Henrik Ibsens skrifter. Bøker og artikler om norske forfattere fra 1800- og 1900-tallet.

Vigdis Ystad, 14. januar 2008 | Skriv ut siden