Du i dit Hjerte før i din Pande finde det Sande!

Se flere sitater

Mens Henrik Wergeland lå på sykeleiet fra 2. mai 1844 til han døde 12. juli 1845, skrev han blant annet selvbiografien Hassel-Nødder samt noen av sine vakreste dikt, og han omarbeidet ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias. Dessuten, og det er kanskje mindre kjent: Inntil bare to dager før han døde, arbeidet han med sin siste litterære tekst, som var et skuespill.

Amerikafarerne i hodet
På sin 37-årsdag 17. juni 1845 avslørte Wergeland at han hadde begynt på et skuespill. I et brev til sin far fortalte han at han egentlig ikke forventet å leve så lenge at han ville få oppleve denne fødselsdagen. Til egen forundring gjorde han det, samtidig som han optimistisk registrerte at appetitten var så god at han gjenvant håpet om å ”kunne leve en Tid”. Om så skjedde, ønsket han å få tilstrekkelig tid til å ”kunde faae nedskrevet og afhændet til Theatret et nationalt Stykke taget lige ud af Tiden og Bondefolket, som gjærer i mit Hoved”. Det nasjonale stykket som ”gjærer” i hans hode, gav han tittelen Amerikafarerne.
I et nytt brev til faren dagen etter, 18. juni, heter det imidlertid at han ”neppe skriver det nationale Stykke ned”. Likevel arbeidet han ufortrødent videre. Vel en uke senere var han mer positivt stemt. Farens oppmuntrende respons virket åpenbart inspirerende: ”Dine venligere Breve give ’Amerikafarerne’ Tilværelsen,” skrev han 27. juni 1845. To dager etter åpnet han et brev til sin far slik: ”I nogle Dage til idag har jeg ret været meget daarlig. -- nogen Anstrengelse ved Syngestykket (bliver færdigt ikvel) havde en Skyld deri, saasom Nattesøvnen gikk væk”. Med den ferdigstilte teksten hadde han en klar plan: ”Jeg sender min Klad, der er temmelig god, til Direktionen [ved Christiania Theater], da jeg maa have Handelen snart istand”. Wergeland ante nok at han kun hadde kort tid igjen å leve.
1. juli våget han ikke å vente lenger. Førsteutkastet, eller nærmest en ubearbeidet kladd, sendte han til Christiania Theater med forespørsel om teateret ville sette opp skuespillet.
Amalie Sofies enkepensjon
I et brev til Nicoline Thaulow 3. juli avdekket han årsaken til at han trosset smerte og søvnløshet og nedla sine siste intense anstrengelser for å få Amerikafarerne ferdig:
Og hvad skal det [blive] til for mig og min stakkels Kone? [...] Jeg har, mest for at skaffe hende en Indtægt, skrevet et nationalt Syngestykke ’Amerikafarerne’ og sendt Kladden til Theaterdirektionen. Ak, maatte det blive antaget! Det var en betydelig Affære for min Efterleverske. I dette Haab henligger jeg under mine Piinsler.
Honoraret skulle være hans kone Amalie Sofies enkepensjon. Med en usvikelig tro på at stykket ville bli antatt og oppført på Christiania Theater, bearbeidet han Amerikafarerne inntil bare to dager før han døde. Da maktet han ”ikke mer selv [at] kunde føre Pennen”, og dikterte avslutningen til Amalie Sofie, som skrev den ned.
Uten å ha fått svar fra Christiania Theater, døde Wergeland 12. juli. Hans far videreførte arbeid med Amerikafarerne; han renskrev teksten og sendte den til Christiania Theater.
Refusert, men utgitt
6. oktober mottok enke Amalie endelig svar fra teateret. Både førsteutkastet og, som det het i følgebrevet, ”en senere fra Hr. Provst Wergeland indsendt Reenskrift af samme”, ble returnert. Samtidig beklaget direksjonen at den ikke så seg i stand til ”at bringe dette Stykke paa Scenen”.
På Christiania Theater var man ennå ikke motivert til å sette på repertoaret et så nasjonalt innrettet stykke som Amerikafarerne. I sesongen 1845–46, da det ville vært naturlig å spille stykket om det var blitt antatt, bestod repertoaret av en rekke vaudeviller, lystspill og komedier, samt noen mer alvorlige stykker av i hovedsak franske, tyske og danske forfattere. Dessuten to stykker av Holberg: Barselstuen og Julestuen. Men ikke ny norsk dramatikk, og slettes ikke Wergelands nasjonalt innrettete siste skuespill.
Men Amerikafarerne ble utgitt! Med ny tittel og annen avslutning (skrevet av faren?) enn Wergelands originale versjon, forelå Fjeldstuen, Skuespil med Sange i tre Akter i 1848. På tittelsiden ble det oppgitt at dette var ”Henrik Werglands Sidste Værk, skrevet faa Dage før hans Død”.

Fjeldstuen, oppført første gang på Kristiania Norske Theater 6. april 1858 Fjeldstuen, Skuespil med Sange i tre Akter forelå i 1848. Urpremieren var i Bergen 13. januar 1850. Her plakat fra da Henrik Ibsen satte opp stykket på Kristiania Norske Theater i 1858.  Plakateier: Nasjonalbiblioteket


Handlingen
Handlingen foregår i Telemark. Et trekløver bestående av en utvandringsagent, en pengeinnkrever og en storbonde lurer småbønder til å selge gårdene sine billig til storbonden. Sigrid er storbondens datter. Mot hennes vilje har han lovet henne bort til pengeinnkreveren. Men Sigrid er hemmelig forlovet med Helg, sønn til bonden Thor, som har latt seg lure av trekløveret. Thor har på sin side tatt imot 100 spesidaler av pengeinnkreveren for å ta med Helg om bord på amerikabåten.
Thor holder løftet. Men straks skipet legger fra, hopper Helg på sjøen og svømmer til land.
Siste akt foregår et år senere. Helg har bygd en fjellstue i høyfjellet. Dit kommer Sigrid. De blir viet. Trekløveret er blitt fredløse pga. bedragerivirksomheten. De dukker også opp. I siste liten avverger Sigrid at hennes far skyter Helg. Faren angrer alt og får tilgivelse før han sammen med utvandringsagenten og pengeinnkreveren må flykte videre. Bryllupsgjestene ankommer, og den avsluttende folkedansen begynner. Da de nygifte skal inn i sin fjellstue, dukker hulderen opp og hilser dem med:
Saa ganger nu ind i Fred og Ro
Til Elskovs Fryd i den Hytte.
Og Gud vil signe Jer begge To
Og eders Bolig beskytte!
Oppført
Det siste skuespillet Wergeland skrev, ble det første som ble oppført etter at han var død. Oppførelsen foregikk i Bergen. Bakgrunnen var at Ole Bull gikk svanger med ideen om å etablere et norsk teater. Norske skuespillere skulle stå på scenen, og i et norsk scenespråk skulle de fremføre norske skuespill.
Bull og Wergeland var samtidige og hadde gode personlige relasjoner. Blant Bulls første komposisjoner hørte musikk til de to Wergeland-diktene ”Hymne til Friheden” og ”I Tordenen”. Dessuten skrev Wergeland en biografi, eller nærmest en hyllestbok, om Bull. De to planla også å lage en nasjonal opera, uten at prosjektet ble realisert.
Som åpningsforestilling 2. januar 1850 på Det norske Theater i Bergen ønsket Bull et nasjonalt skuespill. Men hvilket? Den 22. desember 1849 hadde han bestemt seg. Da skrev han til sin kone Félicie at ”Den første Januar skal ’Fjeldstuen’ og en Prolog med Musikk gaa over Scenen”. Bull fikk imidlertid ikke ferdig musikken, så i stedet for Wergeland fikk nordmannen og bergenseren Ludvig Holberg æren av å innvie teateret. Men 4. januar kunne Bull i et brev til sin kone fortelle at ”Onsdag gaar ’Fjeldstuen’. Jeg har endnu et Matroskor at skrive, og saa er den fuldstændig færdig!”.
Fulle hus
Urpremieren på Fjeldstuen foregikk 13. januar. For anledningen var bunader innlånt. Til å fremføre dansenumrene ble en folkedanser anvendt som instruktør, og dansere ble engasjert fra bondebefolkningen i nærheten av Bergen. Ryktet om at noe spesielt var i gjære, spredte seg blant byens teaterpublikum. I løpet av mindre enn en time var alle billetter utsolgt.
Publikum mottok urpremieren med ”Entousiasme”, og Ole Bull ble fremkalt. Anmelderen i Bergens Stiftsavis åpnet sin omtale med å konstatere at Det norske Theater ”har feiret en Nationalfest”. Ifølge samme anmelder ble oppsetningen også en suksess for Wergeland:
Han, som i sit Liv feirede saa faa Triumpher og aldrig høstede nogen ublandet Anerkjendelse, vilde have glædet sig, hvis han havde været tilstede ved Opførelsen her; thi han henrev et Publicum, hvori intet personlig Venskab eller Fiendskab havde Deel; han seirede ved sit Værks egen poetiske Fylde, som maaskee først den forsonende Død formaaede at stille i det rette Lys.
Anmelderen mente at ”dette Skuespils Characteer” best kunne sammenlignes med ”en Skizze, en Landskabsmaler henkaster, naar han kommer tilbage fra et Sommerophold i en deilig Egn”. Derfor opplevde da også anmelderen at ”Gjengivelsen af det poetiske Indtryk af det norske Bondeliv er saa umiddelbar, der er intet gjennemarbeidet […] alt er reen personlig Følelse”. Her var det ”Sandhed i de nationale Eiendommeligheder med deres dybde, mythiske Underlag, Eenhed i Behandlingen, skjøn Runding i det Hele saavelsom i de enkelte Afdelinger”. Selv språket var som ”laant af de gamle Sagaer”.
Anmelderen i Bergenske Blade var mer negativ. Vedkommende mente at stykket var lite interessant. Rollene var så innholdsløse, eller så løst antydet at det ble umulig å si noe om skuespillerne som fremstilte dem. Spesielt kritisk var vedkommende til ”en vordende norsk Ballet”, som han kalte de bøndene som var hentet for å utføre folkedansen i bondebryllupet som stykket slutter med.
Bønder tok ikke regi
Et forhold var at disse bøndene ikke tok regi. En av de dansende bøndene ble åpenbart så grepet av muligheten til å vise seg for et publikum at han under avslutningssangen fortsatte ”sine Spring og gjorde under Opholdene mellem hvert Vers en dygtig Volte, hvilken Volte han ved næstsidste Vers endog outrerede til den Grad, at han næsten faldt over den Syngende, og heraf opstod Latter og Uro, saa at man knap kunde høre det sidste Vers”.
Verre var det at en av danserne overskred ”Grændsen for det Skjønne, ja man kan med Føie sige det Sømmelige”. Hva denne kryptiske antydningen bestod i, utdypet anmelderen helt mot slutten av omtalen: ”Endelig kan man ikke undlade at tilføie, skjønt det falder haardt at nedskrive det, at en nogenlunde efter Omstændighederne proper Paaklædning turde man med fuld Føie gjøre Krav paa, at ogsaa en norsk Bonde i en ”Ballet” fremstillede sig i paa Scenen”.
Populær forestilling
I erindringsboken Minder fra Bergens første nationale scene avslørte Marie Bull, som medvirket i oppsetningen, i klartekst hva dette gikk ut på. En av de mest effektfulle avdelingene i springdansen bestod nemlig i at ”gutterne svingede sine jenter, saa skjørterne stod bent ud i luften. Og da viste det sig, at disse danserinder var nationalklædte fra inderst til yderst. Men til det nationalkostume hørte desværre ikke – underbenklær!”.
Var det årsaken til at teaterpublikummet i Bergen fylte salen de fire gangene Fjeldstuen sto på plakaten? Eller skyldtes suksessen stykkets nasjonale tematikk ved inngangen til det nasjonale 1850-tiåret? Av de mange skuespillene som ble fremført på Det norske Theater våren 1850, ble kun ett oppført tre ganger. De øvrige gikk to eller bare én gang. Antall oppførelser vitner om hvilken suksess Fjeldstuen gjorde.
Wergelands siste skuespill ble populært også utenfor Bergen. I Trondheim ble stykket fremført samme år av Hans Sørensens teaterselskap. I hovedstaden satte Henrik Ibsen det opp i 1858 på Kristiania Norske Theater. Der gikk det tre ganger. Året etter ble det igjen spilt en gang i Bergen. Deretter gikk det med Fjeldstuen som med Wergelands øvrige nasjonale skuespill: Etter 1850-tiåret ble heller ikke dette stykket fremført flere ganger.
Litteratur
Anker, Øyvind 1956. Christiania Theater’s repertoire 1827–99. Gyldendal Norsk Forlag
Bull, Alexander 1881. Ole Bulls Breve i Uddrag. Gyldendalske Boghandels Forlag
Bull, Marie 1905. Minder fra Bergens første nationale scene. John Griegs Forlag
Henrik Wergelands samlede skrifter, bd. V, Brev, rettsinnlegg.
______
Thoralf Berg er førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avdeling for lærer- og tolkeutdanning. Han har publisert flere bøker og artikler om norsk teaterhistorie.
Les også hans artikler "Henrik Wergeland på teatret 1850–1900"  og "Henrik Wergeland på teatret etter 1900".

Thoralf Berg, 22. februar 2009 | Skriv ut siden