Saa skjøn er ingen Jordens Blomst som Smilet.

Se flere sitater

"Syngespil"

Syngespillene var en svært populær teaterform i første del av 1800-tallet. Dialogen i slike stykker var dels i vers, dels i prosa, og sangen bryter inn i dialogen på avgjørende punkter i handlingen.

En slik blanding av prosa og vers var et nytt og moderne trekk; tidligere ble all seriøs dramatikk skrevet i vers – oftest femfotede, urimede jamber, det såkalte blankverset. Versene i syngespillene kunne også være jambiske, og i tillegg var folkeverset mye brukt. Folkeverset, enten i form av knittel (firfotede jambiske vers med et fritt antall lette stavelser; en middelaldersk folkelig versform som ble populær igjen under romantikken) eller som folkevisevers (balladevers), ble benyttet i ulike sammenhenger. Knittelen var en middelaldersk folkelig form som kunne ha satirisk eller komisk effekt, balladeformen hadde først og fremst lyriske konnotasjoner.
Ny musikk ble komponert til syngespillene
Til fremføringen av et syngespill ble det alltid komponert ny (dvs. original) musikk. Den kunne fremføres melodramatisk (dvs. som bakgrunnsmusikk, mens dramapersonene snakket i prosa) eller i form av de sangene dramapersonene av og til uttrykte seg gjennom. Slik nærmet syngespillene seg i formell forstand operaen. Likevel er det langt mer prosadialog og langt mindre musikk i et syngespill enn i en vanlig opera.
Syngespillet og vaudevillen
Syngespillet lå også nær en annen dramagenre, den såkalte vaudevillen. Dette var en populær teaterform i Danmark, innført fra tysk og fransk teater i løpet av 1820–40-årene og især videreutviklet av forfatteren Johan Ludvig Heiberg. Også i vaudevillene vekslet dialogen mellom vers og prosa, men her ble sangtekstene fremført til visemelodier som allerede var velkjente på forhånd.
Innholdet i disse to formene for musikkteater hadde et noe ulikt preg. Mens vaudevillene var aktuelle lystspill (f.eks. J.L. Heibergs Kong Salomon og Jørgen Hattemager, 1825), kunne syngespillene være mer seriøse, beslektet med de såkalte romantiske komedier som i tiårene frem mot midten av 1800-tallet ble en populær genre.
Musikkteater i 1790- til 1850-årene
Et av de eldste norske syngespillene var dramatikeren Enevold Falsens Dragedukken (1797) med musikk av F.L. Kunzen. Det oftest oppførte norske norske syngespillet var imidlertid Fjeldeventyret (1825), med tekst av Henrik Anker Bjerregaard og musikk av Waldemar Thrane. Det ble i mange tiår etter urpremièren spilt på ny og på ny, både ved Christiania Theater og ved andre norske scener. Wergeland skrev selv et etterspill til Fjeldeventyret, oppført ved Det dramatiske Selskab i Christiania våren 1844. Et senere velkjent syngespill er Claus Pavels Riis’ Til Sæters, som i 1850 ble uroppført ved Christiania Theater, med musikk (arrangerte folketoner) av Friedrich August Reissiger. Chr. Monsens populære syngespill Gudbrandsdølerne, med musikk av J.G. Conradi, ble første gang oppført i Kristiania 8. mai 1855.
Wergelands musikkteater
Wergeland skrev en rekke tekster beregnet fremført som musikkteater og forsynte dem med ulike undertitler: Syngespil, Syngestykke, Opera-Vaudeville osv. Hans mest kjente syngespill, Søcadetterne iland (med musikk av Halvdan Kjerulf), hadde undertittelen Lystspil med Sang, mens han kalte Fjeldstuen (1845) et Skuespil med Sang. Hans kanskje mest betydelige syngespill, Campbellerne (1838), hadde undertittelen Syngestykke.
Vigdis Ystad. Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo siden 1978. Hovedredaktør for den historisk-kritiske utgaven Henrik Ibsens skrifter. Bøker og artikler om norske forfattere fra 1800- og 1900-tallet.

Vigdis Ystad, 22. januar 2008 | Skriv ut siden