Frihed uden Viisdom have,O det er en skræksom Gave!

Se flere sitater

Henrik Wergeland så samtid og fortid i lys av hverandre, det var selvsagt for ham å interessere seg for historiefaget. Da han ikke fikk lov til å bli prest, måtte han finne en annen syssel, og takket være historieinteressen fikk han en fast stilling som Norges første riksarkivar. Henrik Wergeland tok for seg historien i dikt, skuespill og taler, i artikler og føljetonger i aviser og tidsskrift, i lese- og lærebøker for skoleungdom og i bøker som kom ut heftevis så snart han hadde fått skrevet ferdig kapitlene.

Gud og kulturen
I en føljetong om ”Historiens resultat” i Skillings-Magazin i 1843–44 redegjorde Wergeland for sitt historiesyn. Han mente at Gud virket i historien gjennom den ”gudgivne Kraft”, som lærte menneskene fornuft ved lidelser og erfaring. Kulturutviklingen var viktigst i historien. Og mange fyrster var i en slik sammenheng så lite viktige at man ikke burde nevne dem: ”De og deres Generaler forsvinde som de enkelte Straa i Græsbunden”.
Wergeland var interessert i alle folks historie, og i 1834 publiserte han en skisse av Europas historie. Langt mer enn andre kristne forfattere satte han også pris på ikke-europeiske religioner og kulturer; det som skulle til, var å forbedre kulturen ved å lære av andre kulturer. Det var like verdifullt som ”Muldens Selvpræparation ved Luft- og Vandindsugning er for Sæden”.
Frihet, rettferd og sagatid
Wergeland oppfattet dansketida som en trist nedtur for Norge. I en tale til forfedrenes minne på Eidsvoll i 1834 kalte han den en ”uægte Lodning”. Men det gamle Norge hadde overlatt til samtidens nordmenn viktige egenskaper ”uforvansket som jordgravet Guld”. Størst pris satte Wergeland på at nordmennene i sagatida kombinerte friheten med respekt for loven. Hans far, Nicolai Wergeland, hadde i 1814 hatt ideen til å kalle den norske nasjonalforsamlingen for et ting, Stortinget. Henrik Wergeland skrev at den gamle tingordningen fortjente vår høyaktelse, for på tinget kunne selv kongen trekkes til ansvar.
Wergeland kunne ikke fordra ”de med guddommelig Hellighed straalomgivne, med jordisk Magt som tiest overlæssede Væsener, vore Tider kalde Konger”. I sin norgeshistorie av 1834 skrev han at sagakongene derimot liknet på konsulene og arkontene som i antikken stod i spissen for de romerske og greske republikkene. Han vurderte de kjekke sagakongene etter folkekongeidealet og kritiserte Olav Tryggvason for at han prøvde å innføre kristendommen på en brutal måte, og om Olav den hellige skrev han at kongen lot herskerviljen få rang framfor statskløkten. Da var det på sin plass at folket brukte opprørsretten til å kvitte seg med kongen på Stiklestad i 1030.
Wergeland var motstander av imperialisme og fremmedvelde og holdt seg konsekvent til prinsippet om at hvert folk hadde rett til å styre seg selv. Derfor godtok han bare forsvarskriger. I slike kriger var det kongens oppgave å forsvare friheten. Han kritiserte sagakonger som gikk til angrep på andre land og roste fredelige konger som Olav Kyrre og Øystein Magnusson. Etter borgerkrigene på 1100-tallet kom gullalderen med den største fredsfyrsten av dem alle, Håkon Håkonsson. ”Med Freden og Medborgeraanden kom, ligesom Blommer over Marken med de milde Luftninger af Vaaren, alle Velsignelser tilbage.”
Fremmedstyre og dansketid
Fra slutten av 1200-tallet begynte kongene ”at betragte sig som Altings Eneejere” og ”Folk og Land som deres klingende Formue” – da undergrov de friheten og la Norge åpent for utenlandsk herredømme. Folket skjønte ikke hva som var i ferd med å skje, og da kongen ble dansk etter 1380, gled styret over på danske hender.
Wergeland beklaget at den danske adelen ødela kirker, klostre, kostbare inventar, bøker og manuskripter under reformasjonen på 1500-tallet. Men han så det som et framskritt at katolisismen ble avløst av lutherdommen. Problemet var bare at Norge ble forsømt av det danske styret, statsinntektene ble ført ut av landet, som led store tap under krigene. Det var også ille at de danske kongene pustet til et folkehat mellom nordmenn og svensker.
Wergeland mislikte eneveldet fra 1660 til 1814. Kongene innførte et despoti og ble behandlet som gudebilder: ”de gjorde Intet af alt det Gode, som man ventede og bad om; dog indbildte man sig at de kunde og skulde gjøre det omsider.” Selv pietistkongen Kristian 6. (1730–46) kunne ikke ”faa Pragt nok til at gjemme sit forgjængelige Støv i, [men] talte ellers idelig om Verdens Forfængelighed”. Da Fredrik 6. allierte seg med Frankrike i krigen 1807–14, ble dansketida avsluttet med at Norge fikk Storbritannia til fiende, ”dets naturlige Forbundne”.
Wergeland var den første som tok for seg kildene til Lofthusreisinga i Agder og Telemark i 1786–87; han publiserte historien i en føljetong i Christiansands-Posten i 1841. Wergeland fortalte gripende om Kristian Lofthus: Han var født utenfor ekteskap, ble en driftig bonde, ble viklet inn i ødeleggende rettssaker og tok kampen opp mot embetsmenn og kjøpmenn. Det er fart over Wergelands fortelling, særlig når han skildrer myndighetenes klappjakt på Lofthus og de forbitrete folkelige reaksjonene på jakten. Wergeland følger Lofthus inn i fengselet, der han ble brutt ned, lenket til en blokk på Akershus festning – han døde slik i 1797. Da var det ennå ikke felt en rettskraftig dom over ham – det gikk slik at ”den endelige Dom først skulde ramme Liget” (SS IV 4, 140).
Oppstandelsen på Eidsvoll
Etter arbeidet med Lofthushistorien skrev Wergeland Norges Konstitutions Historie, som kom ut i 1841–43. Han var den første som gjorde dypdykk i kildene om 1814, og rakk fram til mai det året. Han startet med forhistorien i 1807–14 da Norge ble utsatt for krig og blokade, og stormaktene la planer om landets skjebne. Wergeland skildret så prins Kristian Fredriks politikk i Norge vinteren 1814 etter at Fredrik 6. hadde avstått landet til kongen av Sverige. Wergeland la særlig vekt på at folkestyret seiret ved at Kristian Fredrik gav opp arveretten til Norge. Gjenreisingen av den norske staten ”virkede paa det sorgvante Folk som nogle Draaber Viin paa den svage Rekonvalescent”. Eldre folk fortalte om en makeløs gledesrus.
Faren, Nicolai Wergeland, hadde vært utsending til Eidsvoll-forsamlingen i april–mai. Han mente at union med Sverige var det minste ondet og mistenkte Kristian Fredrik for å ville føre Norge tilbake til Danmark, en mistanke som Henrik delte. Sønnen skiftet ellers sol og vind mellom dem som godtok union med Sverige, og dem som motsatte seg svenskeunionen. Henrik lovpriste Grunnloven, men mislikte at den opprettholdt utestengingen av jøder med mosaisk tro, og at sensuren fra før 1814 ikke ble fullstendig avskaffet.
I norgeshistorien av 1834 og Karl Johan-biografien av 1837 uttrykte Wergeland tilfredshet med utviklingen etter Eidsvoll-møtet. Kristian Fredrik ”reddede Nationens Agtelse ved at opgive sig selv til Fordeel for denne” (SS IV 4, 389), og Stortinget klarte å få svenskene til å godta Grunnloven uten at folkestyret ble svekket. Han skrev at de første åra etter 1814 hadde vært svært vanskelige, da statsfinansene ble organisert i en dyp økonomisk krise, men så gledet han seg over at det fra 1820-åra var sterk framgang i landet.
Wergeland var en viktig inspirator til 17. mai-feiringen. Han oppfattet 1814 som et Guds under og tolket gjenreisingen av den norske staten som en oppstandelse. Han forente sitt lyse syn på oldtid, nåtid og framtid i et dikt til Stortinget i 1842, og det avsluttet han slik:
Hakons Hal og Olafs Kirke reise ville de af Gruus!
Ha, det var Nordmannavirke! Var det ikke, Akershus?
Og hvad Fryd for dine Taarne, saae du Hakons Tid igjen!
Det beror paa Norge Kaarne: Tidens Guder er dens Mænd.
Øystein Rian er professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Øystein Rian, 1. juli 2008 | Skriv ut siden