Vinden blæser Blærer op, Indbildninger en Nar. De blie' nok begge stive, men tomme som de var.

Se flere sitater

I årene 1825–29 gjennomgikk Henrik Wergeland en enorm utvikling, ikke minst som dikter. Studier, studenterliv, politisk engasjement, forelskelser og diktning løp parallelt. Han studerte teologi, arbeidet i tillegg med historie og botanikk og leste Shakespeare som han tok varige inntrykk av. På et sommerball på Eidsvoll 26. juli 1827 presterte han å kaste seg ut fra en 3 meter høy låvebru fordi en ung pike fra nabobygda, Hulda Malthe, hadde avvist hans tilnærmelser. Han havnet i kløver og timotei, men festen ble ødelagt. Han var uhyre skamfull og skrev beklagende og innholdsrike brev til Huldas mor og Hulda selv. I et brev til Huldas mor av 22. september la han inn diktet ”Sonnate til Hulda”. Hun er stjernen som speiler seg i en syngende flod (dvs. i dikterens sinn). I dette diktet brukes Stella-navnet første gang. Diktet har dessuten minnelser om låvebruspranget.


Første del av manuskriptet til "Sonnate til Hulda". Her er tittelen "Sonnate til Hulda Malte. Flodens Sang til Stjernen". Eier: Nasjonalbiblioteket. (Klikk for større bilde.)


Det dikteriske kjærlighetsidealet Stella (Stella betyr stjerne) kan spores tilbake til 1825–26; men fra og med sommeren og høsten 1827 tok det mer og mer form; kjærligheten vokste til universelt motiv og satte til slutt frukt i det livs- og verdensforklarende episk-lyrisk-dramatiske verdensdiktet Skabelsen, Mennesket og Messias (se egen artikkel; lenke i høyre felt). Alt i januar 1828 var han sysselsatt med dette verket som opprinnelig var tenkt som et dikt til Stellas forherligelse.
Høsten 1827 utkom Ah!, et skuespill (en farse) av Siful Sifadda som inneholder den praktfulle monologen til drømmenes genius (sitert i artikkelen 1808–17). Siful Sifadda skulle komme til å bli Wergelands mest brukte pseudonym, og de fleste farsene er tillagt ham. Siful Sifadda er fantasifull, burlesk, satirisk, uredd og til tider ondskapsfull. Men rett som det er, og særlig i lyriske partier som monologen til drømmenes genius, åpenbarer det genuint wergelandske gemytt seg også i Sifuls produkter.
Året etter, i 1828, forelå den perspektivrike farsen Irreparabile Tempus (dvs. ”den uerstattelige tid”) som bl.a. tar opp skole og oppdragelsesproblemer og i en form som kombinerer farse og middelaldermoralitet. Hans søster Camilla (senere gift Collett) satte stor pris på denne. Samme år kom sørgespillet Sinclars Død som han tilegnet Karl Johan, en person som Wergeland beundret, men også i flere år var i opposisjon til. Han hadde imidlertid først tenkt å tilegne sitt drama til Elise Wolff. Til henne skrev han et langt frierbrev i september 1828. Det inneholder interessante opplysninger om hans liv og dikterplaner. Elise Wolff avslo hans frieri vennlig, men bestemt. Hun ble siden forlovet med Wergelands begavede fetter, Johan Aubert, som døde i 1832, før de rakk å gifte seg. Henrik Wergeland skrev da minnedikt over fetteren.
En rekke større og mindre dikt ble til gjennom hele Wergelands ungdomsperiode, og mange kom med i debutsamlingen Digte. Første Ring (august 1829). Samlingen inneholder dikt om kjærlighet, vennskap, religiøs toleranse og frihet, og dikt som skildrer enkeltpersoner som Karl Johan, kronprins Oskar og Napoleon. Det sentrale Stella-diktet ”En sangfuld Sommermorgen paa Skreya” kaster lys over ulike sider ved Stella-skikkelsen og er utformet som et syngespill. Flere av diktene har visjonære trekk som peker fram mot verdensdiktet, så som ”Min lille Kanin”, ”Napoleon” og prologen og epilogen som begge bærer tittelen ”Til Stella”. ”Sonnate til Hulda” ble imidlertid ikke tatt med.
I september 1828 red han av vanvare innenfor leirlinjen under kavaleribrigadens avmønstring på Gardermoen og fikk refs av en underoffiser. Det oppsto krangel, og Wergeland fikk et sabelrapp. Dette resulterte i den skjebnesvangre "Gardermosaken", anlagt av Wergeland selv. Den skulle komme til å trekke med seg de økonomisk ruinerende rettssakene, der prokurator Praëm ble hans hovedmotstander. Praëm-saken, som i sin kjerne var en banal injuriesak anlagt av Praëm, forfulgte dikteren til februar 1844 (jf. Herstad 2008, s. 99). Da inngikk partene forlik på Praëms initiativ. Wergeland måtte bære saksomkostningene og pådro seg dermed en gjeld som han umulig kunne betale. Saken gav ham imidlertid betydelig innsikt, ikke bare i juristeriets finurligheter, men òg i fattigfolks kår i flere bygder. Praëm-saken med alle dens utløpere har satt mange spor i hans produksjon. Nådeløse prokuratorer som utbytter fattige mennesker er et tilbakevendende motiv i hans skrifter.
Torvslaget 17. mai 1829
Henrik Wergelands egen tegning av "Torvslaget" 17. mai 1829 illustrerte farsen Phantasmer. Eier: Nasjonalbiblioteket. Les mer om bildet og saken i artikkelen "Torvslaget, 17. mai 1829".
Wergeland markerte seg til fordel for 17. mai-feiring i strid med kongens vilje og opplevde det såkalte ”Torvslaget” på nært hold 17. mai 1829. Kommandanten på Akershus festning, baron og generalmajor Wedel-Jarlsberg, utkommanderte kavaleri og fotjegere mot fredelige borgere som hadde samlet seg på Stortorvet. Det var en åpenbar overreaksjon som fikk langsiktige konsekvenser. Myndighetenes klossete opptreden denne vakre vårdagen gjorde at det siden ble omtrent umulig å motarbeide 17. mai-feiring. På hjemvei ved midnattstid ble Wergeland forulempet av et uprovosert sabelrapp over ryggen og ertet på seg kommandanten ved å forsøke å overlevere ham sin krenkede studentuniform i en kleskurv sammen med et brev der han gjorde kommandanten personlig ansvarlig for krenkelsen. Allerede 18. mai ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon for å ta seg av etterspillet etter ”Torvslaget”. Det strømmet inn klager, og mellom to eksamensdager stilte Wergeland opp til avhør. Inspirert av ”Torvslaget” skrev han etterpå den eiendommelige farsen Phantasmer (1829) der kommandanten figurerer som Uedel Skarnsberg. Kommandanten ble siden en farlig motstander.
Wergeland avla teologisk embetseksamen i mai-juni 1829. I det følgende året fullførte han Skabelsen, Mennesket og Messias.
Neste artikkel i biografien: 1830–34 Folkeopplysningsarbeid og revolusjonsbegeistring.
Litteraturliste i biografiens siste artikkel: Til avslutning
(Klikk på artikkeltittelen eller velg i menyen til venstre.)

Dagne Groven Myhren, 22. januar 2008 | Skriv ut siden