1838–44 Forlovelse, ekteskap, embete og nye konflikter

For pengene han tjente på Campbellerne, kjøpte han i mai 1838 en hytte med tilhørende jordflekk i Grønlien like ved Alunverket under Ekebergåsen vis-à-vis Festningen. Det innebar at han fikk stemmerett (man måtte ha fast eiendom for å få stemmerett, hvis man for eksempel ikke var embetsmann eller tilhørte byborgerskapet). Skiftet av bolig førte også til at han møtte den 19 år gamle Amalie Sofie Bekkevold, datter av skipper og høker Peter Bekkevold i Skippergata. De forlovet seg i august 1838. En rekke vakre kjærlighetsdikt ble etter hvert trykt i månedsskriftet Bien sommeren og høsten 1838 under fellestittelen Poesier.
Henrik Wergeland holdt tre godt besøkte prekener i Opslo kirke (dvs. Gamlebyen kirke) i august og september, og satte på ny i gang med å søke embete. Da Karl Johan kom til Kristiania like før jul, klang diktet "Kongens Ankomst" fra dikterens bannlyste, republikanske instrument: ”Tør en banlyst Harpe lyde?” Diktet skal ha blitt godt mottatt på høyeste hold. I en visjon ser dikteren hvordan norske konger fra høymiddelalderen reiser seg av sine graver og ønsker Karl Johan velkommen med ord som disse:
”Tag ved Folkets Arne Sæde!
Hvil dig i de Fries Glæde!”
”Frihedsflammen dig ei brænder.
Vi fra gammel Tid den kjender.”
(SS b. I 2, 223)
Wergeland betraktet alle dager ”Carl Frihedsklinge” som en sønn av den franske revolusjonen. (Jf. talen ved Krohg-støtten SS b. IV I, 333)
Wergeland håpet intenst på å få det beskjedne Nannestad kapellani som han leverte inn søknad om i november. Heller ikke dette oppnådde han, men i mars tilbød kongen ham et lite gratiale av egen kasse, primært for to år, i påvente av embete. Wergeland tok imot på den betingelse at det skulle betraktes som lønn for et fortsatt fritt valgt folkeopplysningsarbeid, hvilket han flittig fulgte opp, først og fremst med bladet For Arbeidsklassen som utkom jevnlig fram til april 1845.
Amalie Sofie Bekkevold og Henrik Wergeland ble viet av Nicolai Wergeland på Eidsvoll 27. april 1839. De flyttet inn et husvære i Akersveien, nå Damstredet 1. Hytta i Grønlien ble solgt. Pensjonen fra kongen som gjorde det mulig for de to å gifte seg, ble oppfattet som svik mot det Henrik Wergeland hadde stått for politisk, det hjalp ikke at han protesterte. Flere av hans nærmeste venner og medarbeidere vendte ham ryggen, blant dem Ludvig Kristensen Daa, Henrik Anton Heltberg og Sylvester Sivertson. Det tok han meget tungt.

Damstredet 1, der Henrik Wergeland bodde med sin Amalie i første etasje. Her fra avisen Krig og Fred, nordisk illustreret Tidende, 23. juni 1908. Foto: A. Lundh. Eier: Nasjonalbiblioteket.
I november 1839 offentliggjorde han en ny farse, en av hans betydeligste. Den Konstitutionelle, et eventyrlig nissespill med henspillinger på Torvslaget og Campbellerslaget. Han gjør et dristig grep idet handlingen utspiller seg inne i hodet på Dr. Motzius, juristen per se. Det kommer til kamper der alle slags foreldede meninger og troer som bor i juristens hode personifisert som nisser og tusser på et mørkeloft, kjemper mot en flokk frihetskjempende lysalfer kalt sifuliner. De siste kjemper med blomster (dikt?) som våpen. Sifulinene seirer til slutt, og deres fører Sifaheddin, som er en åndelig slektning av dikteren selv, trekker seg tilbake i sin fredelige skog for å skrive historie, lei av ufruktbar strid. Men trykkpressen sprer ustanselig nye aviser ut over Norges land med hærskarer av tomme tanker fra juristens hode. Han er blitt redaktør, og selv om de gamle nisser og tusser er fordrevet, har de fått arvtakere i de merkverdig virksomme skriftegn som fyller avissidene. Referansene til Campbellerslaget, som jo ble vunnet av Wergelands tilhengere, er åpenbare. Det fikk et etterspill i avisen Den Constitutionelle der Wergelands motstandere fortsatte å forfølge ham. Redaktøren var en jurist med et navn som minner ikke så lite om farsens Dr. Motzius. Men problematikken har imidlertid, som vanlig i Wergelands farser, også et allment perspektiv. I dette tilfellet dreier det seg om pressekritikk. Til sammenlikning kan det nevnes at i ”For Fædrelandet” som ble skrevet et halvt år senere, hylles den frie presse på denne måten: ”Til Norges Ære brug din Magt  / din Magt vor frie Presse!” (SS b. I 2, 304–05).
Wergeland ønsket seg barn, men fikk ingen i sitt kortvarige ekteskap. I februar 1840 forelå imidlertid en samling fri og oversatt diktning for barn, Vinterblommer i Barnekammeret. Med den la han grunnsteinen for norsk barnepoesi. Han skulle komme til å skrive mye for barn. Hans barnediktning ble for det meste publisert i For Arbeidsklassen og i bladet Børnevennen, som ble redigert av hans venn pastor Niels Biørn. Til hans mange kjente barnedikt hører ”Den prægtigklædte Sommerfugl”, som i årevis har versert i lesebøkene for barneskolen, og som nå er tatt inn i Norsk salmebok av 1985. Hans fedrelandssang for barn, den som begynner med ordene ”Vi ere en Nation vi med, vi smaa en Alen lange” har nok gjort sitt til at vår 17. mai-fest i så stor grad er viet barna. Ideen til barnetoget ligger rett betenkt i kim i denne sangen, selv om Wergeland nok ikke er direkte opphav til barnetoget.
Fra 1842 bodde Olaf  i Grotten. Leiv Amundsen opplyser at dikteren meldte gutten inn på Nissen skole. Wergeland betalte også skolepenger for Amalie Sofies yngre bror, Frederik Bekkevold, som gikk på katedralskolen. Olaf fikk sin interesse for hagedyrking gjennom samværet med faren (Jf. Amundsen 1974, 70.)
Allerede i 1837 hadde Wergeland tatt opp jødespørsmålet i Statsborgeren, og sommeren 1839 leverte han inn et forslag til opphevelse av siste passus i Grunnlovens § 2, den såkalte jødeparagrafen, som forbød troende jøder adgang til Norge.
Tross all motgang var Wergeland inne i en rik skaperperiode. I anledning 400-årsjubileet for oppfinnelsen av boktrykkerkunsten som ble feiret i Kristiania sankthansdagen 1840, skrev han kantaten Vord Lys!, ett av hans store skapelsesdikt. Det ble etterfulgt av ”Skaaltale for et godt Aar”, som også rommer avsnitt av stor poetisk skjønnhet.
Det var til oppmuntring at den kjente svenske dikteren Fredrika Bremer responderte på hans diktning og ba om hans råd. Et nytt høydepunkt i produksjonen, Jan van Huysums Blomsterstykke, er tilegnet henne. Det er et eventyr i dikt og prosa inspirert av et hollandsk blomstermaleri fra 1700-tallet som på den tid var på private hender i Norge. Diktet som for det meste er skrevet i tidlige morgentimer, forelå høysommeren 1840.
Samme høst ble han utnevnt til riksarkivar, og fra 1. januar 1841 var han embetsmann med kontor på Akershus festning. Utnevnelsen førte til nye forfølgelser. I desember 1840 så den lille sjarmerende farsen Lyv ikke! eller Dompapen dagens lys. Det er et fugle- og blomsterstykke som oppviser slektskap med både Papegøien og Den Konstitutionelle. Den avslutter med at det feaktige barn Florilla strør blomster fra dikterens hage over alskens menneskelige udyder, skaper frukbarhet i golde sinn og fremmer på den måten sannhets erkjennelse.
I januar 1841 fikk han for annen gang oppført et skuespill på Christiania Theater, dramaet Venetianerne (utgitt i 1843).
Året 1841 ble et tungt år. I februar forelå farsen Engelsk Salt der hans tidligere venn Ludvig Kristensen Daa, redaktøren av bladet Granskeren, figurerer som Vinæger (dvs. ”den eddiksure”). Hovedstadsavisene ble stengt for ham, og han måtte ty til provinspressen. Hans vakre dikt i frie rytmer, "Mig selv", ble for eksempel trykt i Christiansandsposten 29. mars, skjønt det burde ha stått i Morgenbladet. Det hendte også annet som gjorde at han følte seg utstøtt, og han begynte å undertegne seg "Der Geächtete" (dvs. ”den utstøtte”), noe han fortsatte med i flere år.

Grotten. Xylografi etter tegning av Harald Schøyen, 1850-årene. Foto: Rune Aakvik. Eier: Oslo Museum, avd. Bymuseet.

17. mai 1841 flyttet han inn i eget nybygd hus ”Grotten”, bygd i enkel sveitserstil i utkanten av slottsparken. En måned senere, 11. juni, forelå oppfølgeren til Engelsk Salt, den bitre og såre, men rike farsen Vinægers Fjeldeventyr som både refererer til Bjerregaards Fjeldeventyret og til den strid han selv sto oppe i. Dessuten foregriper Vinægers Fjeldeventyr dovregubbens hall og dårekisten i Henrik Ibsens Peer Gynt (1867). Wergeland plasserer her Morgenbladets redaktør, A.B. Stabell (i farsen kalt ”Blasenfeldt”) og Granskerens redaktør, L Kr. Daa, (altså ”Vinæger”) i dårekisten (jf. ”Granskeren graver, gnager, gnaaler og griner”, SS b. II V, 334). Kvinneskikkelsen med det betegnende navnet Krystalline opptrer som muse og forståelsesfullt publikum. Hun trøster og oppmuntrer den bedrøvede dikter som i fortvilelse vil kvitte seg med sitt dikterinstrument, i dette tilfellet det folkelige instrumentet langeleik. Hun uttaler ord som er i slekt med diktet ”Mig selv”:
Sørger du, -- da blot en Strimmel
Lyseblaat af Foraarshimmel,
og du juble vil af Lyst.
Du, hvem Duggen kan beruse,
siig, hvor er den Magt, der knuse
kan et saa fredsaligt Bryst?
(SS b. II 5,333)
Vinægers Fjeldeventyr skulle vise seg å bli hans siste farse. Sammenholder en farsen med diktet ”Fordums Venner” fra mars 1842 som er rettet til Daa, oppstår gripende perspektiver.
Kom, sæt dig ved min Side!
Kom, tryk dig til mit Bryst!
Du skal dets Qvaler vide;
saa lærer jeg din Lyst.
Der var Du engang hjemme
med al den Førstes Ret.
Ve mig, som ei kan glemme!
Ve Dig, som kunde det!
(SS b.I 3,15)
Langeleiken dukker opp igjen i 1842 som tittel på en samling folkelige viser ”i Dølemål” signert Henrik Wergeland, et nytt signal om at han verdsetter dialektene som en ressurs i arbeidet for et norskere språk.
I september 1841 opplevde han nye sviende nederlag bl.a. i forbindelse med universitetsfesten i anledning grunnsteinsnedleggelsen for nye universitetsbygninger. 16. september sto diktet ”Min Hustru" på trykk i Den Constitutionelle, en hyllest til henne som gjorde livet verdt å leve tross alt. Mindre enn tre uker senere forelå et nytt poetisk høydepunkt, Svalen, som genremessig er i slekt med Jan van Huysums Blomsterstykke. Han skrev Svalen for å trøste sin søster Augusta Vedøe som hadde mistet et barn.
Han må ha hatt en enorm arbeidsevne. Tidligere hadde han skrevet interessant om Norges historie, Sveriges historie og Karl Johan. På 1840-tallet arbeidet han som historiker på et mer avansert nivå og utnyttet bl.a. tidligere ubrukte kilder i Riksarkivet og søkte opplysninger hos hjemmelsmenn som hadde vært med på Eidsvoll i 1814. Norges Konstitutions Historie er et pionerarbeid som ble påbegynt i 1840 og utkom heftevis. Tredje og siste hefte ble trykt på Johan Dahls forlag i 1843, et uttrykk for at gamle motsetninger i dette tilfellet var gravlagt. Under arbeidet med grunnlovshistorien skrev Wergeland også instruktivt om folkeføreren Christian Lofthus. Den Herder-inspirerte essayserien Historiens Resultat (1843–44) er mer idéhistorisk anlagt. Han skrev også etter hvert noen mindre kunstnerebiografier (om Ole Bull, Thomas Fearnley og J.C. Dahl).
Med flere arbeider, deriblant diktsamlingen Jøden (1842) som var tilegnet Det norske Storting, fulgte han opp sitt forslag til endring av religionsparagrafen i Grunnloven. Saken ble behandlet i Stortinget 9. september 1842, men fikk bare simpelt flertall på dette tidspunktet. Først i 1851, seks år etter Wergelands død, gikk forslaget igjennom.
Sammen med N. J. Wessel-Berg laget han en Læsebog for den norske Ungdom, som bl.a. inneholder gode karakteristikker av de ulike diktgenrene (utg. 1844). Og stadig kom hans filantropisk pregede folkeopplysningsblad For Arbeidsklassen ut, for det meste skrevet av ham selv.
Neste artikkel i biografien: 1844–45 ”Nu sidste Reis mig forestaar”. (Klikk på artikkeltittelen eller velg årstall i menyen til venstre.)