Hersk over Dyret! over dig Selv, det første i Rækken!

Se flere sitater

2. mai 1844 måtte Wergeland gå til sengs på grunn av sykdom. Det viste seg å være en uhelbredelig lungesykdom. Det har i den senere tid oppstått usikkerhet om han døde av tuberkulose eller lungekreft.
Under sykdommen utførte han nesten utrolige arbeidsprestasjoner. I flere måneder fortsatte han sitt arbeid som riksarkivar fra sykesenga inntil legen grep inn. Han fullførte det tidligere påbegynte storverket Den engelske Lods, der det berømte diktet ”Hardanger”er plassert mot slutten, og skrev diktsamlingen Jødinden, en oppfølger til Jøden. Begge samlingene tar opp religiøs toleranse i et vidt perspektiv. Jødinden utkom i oktober 1844. Jødinden er i liten grad eksplisitt preget av sykdomssituasjonen. Men i prologen, ”Paa Sygeleiet”, skildrer han hvordan sykdommen herjer i hans bryst. Hans sinn er likevel klart som ”Kjern [tjern] i Maaneskin”, og nye diktverk setter knopper og blomster til tross for sykdom og store smerter. Men han føler seg ensom, ”forjagt i Ban” av sitt eget folk og drømmer om forsoning og forståelse:
Til Folk jeg vil mig slæbe frem:
Jeg gjerne vil fortælle dem,
Hvor sidste Plantning fra min Haand
I Blomst i Ørknen staae
(SS b. I 3, 320)
Fram mot jul omarbeidet han sitt verdensdikt og ble ferdig idet julen ringte inn 1844. Omarbeidelsen utkom under tittelen Mennesket 29. januar 1845. Tross kjempearbeidet med verdensdiktet forsømte han ikke sitt folkeopplysningsskrift. Og et par uker før jul sto diktet ”Moderens Korstegn over Barnet” å lese i Morgenbladet, et eventyr om korstegn og en særegen form for juleroser. Det forteller om en mor som slår beskyttende korstegn over barnet sitt idet hun legger det til å sove på julekvelden. Neste morgen gjenfinner barnet korstegnene på vindusruta der de er blitt opphav til et paradisisk flor av frostroser. ”Det er dine Drømme, den Julenat, / i Glas og Ramme af Englene sat” sier moren (SS b. I 3, 406).
Gjelden etter Praëm-saken gjorde at Grotten måtte selges (jf. diktet ”Auktion over 'Grotten'”, skrevet sist i desember). Grotten ble lyst ut til salgs i januar 1845 og solgt samme måned. I februar gikk han i gang med å få reist et nytt lite hus i Pilestredet, etter mønster av en husmannsstue. Det nye hjemmet skulle hete ”Hjerterum”. Han søkte også Stortinget om ettergivelse av saksomkostningene etter Praëm-saken med negativt resultat. (Se nedenfor.) På denne tid skrev han ”Sidste Reis” som han kalte en sjømannsvise. Han forestiller seg at himmelen er hans egentlige hjem, og dit skal farten snart gå ”igjennem Sky op i det blaa!” (SS b. I 3, 410–12). Tanken om himmelen som menneskeåndens hjemstavn er gjennomgående i Wergelands diktning, men nå var den blitt brennaktuell for ham selv, på grunn av sykdommen, og vel også fordi han snart skulle forlate Grotten.

Sidste Reis. Sjømands-Vise. Førstetrykket av tittelsiden. Utgitt våren 1845 Fra Henrik Wergeland: Sidste Reis. Sjømands-Vise. Førstetrykket til utgivelse av en samling sjømannsviser våren 1845

Henrik Wergeland: Sidste Reis. Sjømands-Vise. Førstetrykket til utgivelse av en samling sjømannsviser våren 1845. Tittelblad og første del av tittelvisen. Eier: Nasjonalbiblioteket (Se høyre felt for lenke til hele teksten i Samlede Skrifter.)
Hans siste bedrift i For Arbeidsklassen er Fattigmands-Postil. Den inneholder 24 prekener som utkom samlet i april. I tekstene forekommer av og til korte belærende strofer, som for eksempel i prekenen om frihet. Den er beregnet på Kristi himmelfarsdag, en helligdag som kommer nær opp til 17. mai:
Man Fædrelandet skylder Blommen af sin Kraft
Og Lydighed til Loven og Hjælpen til de Arme.
Alverden skyldes hele Kjærlighedens Varme.
Hvo glemmer disse Pligter, sin Borgerret har tabt 
(SS b. IV 7, 185)
Han omarbeidet og utvidet Nordmandens Katechisme fra 1832. Den utkom rett etter prekensamlingen. Følgende kjente formulering er satt inn i omtalen av Grunnloven: ”man friest være maa i Tro; / thi bør forandres § 2” (SS b. IV 7, 243).
I mars-april nærmet det seg så-tid, og han stiftet Kaal- og Rot-selskabet, utformet muntre lover og opplyste at medlemmene, som utgjorde et slags hemmelig forbund, kunne gjenkjenne hverandre på kjærlighet til fargen grønn! Han fikk kjøpt inn og sørget for distribusjon av frøpakker, i første omgang til husmenn på Romerike. Han førte dertil regnskap og skrev møtereferat i en bevart protokoll der det regelmessig heter: ”Til stede: Presidenten Solo” (SS b. III 3, 638–45).
Midt i april flyttet han inn i sitt nye hjem, men det var foreløpig uegnet som bolig for den syke. Han fikk et opphold på Rikshospitalet fra 20. til 30. april. Hospitalet var dårlig lydisolert, og han ble liggende våken om nettene. Da ble diktene ”Paa Hospitalet om Natten” og ”Anden Nat paa Hospitalet” til.
Han skildrer hvordan fullmånen lyser inn til ham gjennom det store sykehusvinduet og tar skikkelse som en himmelsk nonne. Hun lover å hente legemiddel fra stjernehaven. Det hun bringer med seg tilbake, er en kurv fylt av hvite roser som hun kaster inn til ham; de sprer sitt rene, overjordiske lys over gulv og seng og får hans hender til å virke sorte. Disse evighetens roser byr hun ham å velge ”med en Ridders Mod”, framfor de røde roser som blomstrer på munn og kinn. De hvite vil ta bort hans smerte, sier hun, men tydeligvis også hans liv: ”Naar du er hvid som min Rose, da har din Smerte Fred” (SS b. III, 430–32). Han ble, som det står i legens bemerkning, utskrevet fra Rikshospitalet ”uhelbredet”. Fra nå av var ”Hjerterum” hans bolig.
Skisse av Hjerterum, Henriks siste bolig, bilde 1 (av 2)Skisse av Hjerterum, bilde 2 (av 2)
Henrik Wergelands egne skisser av "Hjerterom" i Pilestredet. Eier: Nasjonalbiblioteket
Folk fulgte med i avisene der Wergelands dikt fra dødsleiet ble trykt etter hvert som de kom til. Den ”kloke kone”, kvakksalversken Mor Sæther, som Wergeland kjente fra den tid da han og politiserende venner møttes i hennes hjem, fikk takk for ”tre Minutters Helse” i et fantasifullt og underfundig dikt med tittelen ”Mulig Forvexling” tidlig i mai. Det står i et romantisk-ironisk dialogforhold til de to foregående diktene. ”Gamlemor Sæther i hendes snevite Skaut” må tydeligvis ha overtatt månens rolle som den sykes nattlige gjest på hospitalet (SS b. I 3, 432–33).
De hvite rosers tid var ennå ikke inne. Wergeland førte en omfattende korrespondanse fra sykesenga, ikke minst med sin far, og mange oppsøkte ham eller sendte ham hilsener, også representanter for kongefamilien. Og han ble portrettert av kunstnere: ”nu, da jeg blegner, / Byster man gjør og Portrætter man tegner”, står det å lese i den siste skissen i Hassel-Nødder.
Det må ha gjort ham spesielt godt at gamle venner vendte tilbake. I flere av farsene hadde han sett fram til forsoning. Da også Daa innfant seg, skal dikteren ha utropt dypt beveget: ”nu maa jeg dø, naar du kommer!” Wergeland fikk også nye venner. En av dem var Wilhelm Lassen som gledet ham med sang og harpespill. Han var svoger til M.B. Landstad.
I det gripende diktet ”Til Foraaret” bønnfaller han våren om å redde ham. I ”Til min Gyldenlak” tar han farvel: ”Gyldenlak, naar du din Glands har tabt, / da er jeg det hvoraf Alt er skabt” (SS b. I 3, 435). Da han i slutten av mai hadde skrevet sitt siste betydelige enkeltdikt, det eiendommelige og gjennomlyste ”Den smukke Familie”, syntes han at den dikteriske visjonen var skjenket ham som en nådegave: ”O, at mine Knæ orkede at bøie sig for at tilbede!” (SS b. III 3, 436).
29. juni forelå hans testamente, skrevet i vitners nærvær og ved full bevissthet. Han viser stor omsorg for sin unge, rikt utrustede, men uformuende hustru som snart skal bli enke, og håper at hun vil ”erholde og modtage et værdigt Tilbud” (SS V 2, 429). Etter Wergelands død ble hun gift med pastor Biørn som var enkemann med fem barn. Sammen fikk de åtte nye barn; det første ble døpt Henrik Arnold Wergeland.
Henrik Wergeland rakk å fullføre sine livsskisser Hassel-Nødder, en frodig bok, humørfylt, selvironisk og burlesk, men også til tider poetisk og alvorlig. Fortellingen om hvordan han fant og vant og fremdeles elsker sin Amalie Sofie, er både skjelmsk og nydelig. I den mesterlige skissen som er plassert helt til slutt, utreder han sin sammensatte personlighet med selvinnsikt, sjarme og poesi.
På grunnlag av opplysninger fra Amalie Sofie og Nicolai Wergeland har dikterens første biograf, Harvig Lassen, skildret Henrik Wergelands siste dager. Lassen forteller at 9. juli forløp med store legemlige lidelser og anfall av desperat pustebesvær og påfølgende utmattelse, og fortsetter: ”Endnu denne dag skrev han det Sidste af Livsskisserne” (Lassen 1876 (1866), s. 283). Det må være lov å anta at det siktes til den korte skissen som er plassert nest sist, og som bærer overskriften ”Jeg døer”. Den avsluttes slik: ”Og til hver Landsmand, som giver mig den Lov, siger jeg et oprigtig og kjærligt Tak for mig!
Skuespillet Fjeldstuen ble også til i et kappløp med døden; avslutningen måtte hans far skrive etter sønnens anvisninger.

Hjerterum i Pilestredet (det lille huset til venstre). Henrik Wergelands siste bolig

Hjerterum i Pilestredet (det lille huset til venstre) var Henrik Wergelands siste bolig. Fra Tidens Tegn 18. juli 1925. Tegner ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket.
Det siste døgnet samlet folk seg i mengder utenfor Hjerterum. Natt til 12. juli 1845 sovnet han fredelig inn. Hans siste ord var: ”Nu drømte jeg saa sødt; jeg drømte jeg laae ved min Moders Arm” (SS b. VI 2, 273). Moren var død sommeren 1843, men hun er sterkt nærværende i dikt som ”Paa Sygeleiet” og ”Den smukke Familie”.
17. juli ble Henrik Wergeland gravlagt fra Vor Frelsers Kirke. Pastor Biørn forrettet, Eilert Sundt holdt talen på vegne av studentene, og Den norske Studentersangforening hadde sin første offentlige opptreden. Tusener fulgte ham til graven. Aldri før var det sett et større gravfølge i Kristiania. Hele dagen sto graven åpen, og folk fylte den med blomster.
20. juli utkom Hassel-Nødder. 28. juli ble Wergelands søknad om sanering av gjelden på vel 800 daler etter Praëm-saken behandlet av Stortinget. Dikteren var før sin død gjort kjent med at hans søknad var oversendt budsjettkomiteen, og at denne etter grundig behandling hadde innstilt på avslag. Komiteen hadde riktignok vurdert om gjelden kunne ettergis på grunn av dikterens fortjenester for fedrelandet, men siden dommen om hans litterære produkter sprikte, og siden komiteens medlemmer ikke selv var i stand til å vurdere den, og fordi man tvilte på om han hadde gjort seg fortjent til ”en national Belønning”, måtte søknaden avslås. Det ble også anført at en nasjonal belønning kunne virke som en oppreisning, og det torde man ikke risikere.
Stortinget vedtok budsjettkomiteens innstilling enstemmig. Etter forslag fra prest og stortingsrepresentant Ni(e)ls Dahl ble det imidlertid mot 39 stemmer besluttet å sende saken over til regjeringen ”forsaavidt det maa antages tillige at gaa ud paa at tilstaaes en Godtgjørelse af Statskassen i Anledning af hans litterære Virksomhed” (jf."Indstilling No 380 fra Budsjettkomiteen, 1845"), og Laache 1930 b. III, 303 ). Regjeringen foretok seg ingen ting i saken, og saken kom heller aldri tilbake til Stortinget. Det heter seg at venner og familie slettet gjelden, men da var Henrik Wergeland for lengst nådd fram til ”Himlens fri Nation” (jf. ”Sidste Reis”).
Neste og siste artikkel i biografien: Til avslutning (inneholder også oversikt over kilder) (Klikk på artikkeltittelen eller velg i menyen i venstre felt.)

Dagne Groven Myhren, 22. januar 2008 | Skriv ut siden