Thi Frihed er Himmelens Sag. Var Englen ei fri, da i Himlen blev Oprør

Se flere sitater

Stenen i Stefanens Pande –
Den er Løgnen mot det Sande.
Slik åpner Henrik Wergeland sitt dikt ”Efter Tidens Leilighed”. I en stringent setning, nesten i ordtakets form, henter han generell innsikt ut av historien om steningen av Stefanus, den første kristne martyr. Men glem budskapet et øyeblikk. Lytt til de lydlige klangene i den første linjen. I fire korte takter forteller lydforløpet her den samme historien som ordenes semantikk. Stener suser gjennom luften og treffer offeret med et knusende pang: Ste – Ste – Pa! Skal vi beskrive det som skjer ved hjelp av begreper, kan vi si at dikteren komponerer musikalsk ved å la en serie frikative lyder (s) ende i en plosiv (p), og denne musikalske hendelsen blir en lydmessig parallellfortelling til den semantiske, nesten som i moderne filmmusikk.
Hør også på denne formuleringen fra ”Pigen paa Anatomikammeret”:
[ ...] Syndens Spor dem overjog
som Sneglens Sliim paa Løvet.
Her blir fattigjentas skjebne som offer for prostitusjon sammenliknet med det laveste lave: å være et fallent løv som slimete krypdyr kan kravle på. Men igjen, lytt til lydene. Hør hvordan sneglen beveger seg. S-lydene skaper den fiksjon vi hører fra skapninger som kryper på sin buk, mens l-lydene i kombinasjon med lange vokaler (lii, Lø) lager en glidende lyd som fra en som beveger seg i stitt eget slim. Også her hører vi en lydlig hendelse som er prallell med fortellingens innhold.
Dette siste eksemplet viser oss ikke bare den musikalske Wergeland; her møter vi også billedskaperen. Seglens slim på løvet er ikke bare et tydelig bilde på den som tråkker på de laveste i samfunnet; det vekker også en vemmlig, ekkel følelse som i den konkrete sammenhengen kan tillegges ganske direkte konnotasjoner.

For Almuen. Første Hefte. Forfattet af Henrik Wergeland (Forsiden) For Almuen. Første Hefte. Forfattet af Henrik Wergeland (Innholdsfortegnelsen)

"Også i sine prosaskrifter om folkeopplysning viser den visuelle dikteren seg i små, overraskende glimt." Wergelands For Almuen. Første Hefte, utgitt av Det Kongl. Selskab for Norges Vel i 1830. (Forside og innholdsfortegnelse.) Eier: Nasjonalbiblioteket.
Men også i sine prosaskrifter om folkeopplysning viser den visuelle dikteren seg i små, overraskende glimt. I sitt første hefte av For Almuen vil Wergeland vise hvor dårlig det står til med leseferdigheten blant folk, og dét gjør han på denne måten: ”naar de læse, flytte [de] Fingeren i Bogen saa besværligen, som lettede de Stene bort fra hvert Bogstav”. Det er som om bildet hos Wergeland fremstår som en grunnleggende erfaringskategori, ikke bare som en art dikterisk oppfinnsomhet. Sin mørke sinnstemning opplever han slik:
”Mørk er min Sjæl, liig Fyrren [furuen] der hvifter ensom i Stormen: Ravnen i Toppen skjælver: liig Graad paa Enkeslør, siler fra Grenen Regnen.” (”Ved Mjøsen”) 
Og han fortsetter med en formulering som viser hvorfor han var en av våre fremste lyriker allerede som 21-åring: ”Sortfjedret Kummer kradser i Hjerter”. Stopp opp og les det en gang til, prøv om du kan både høre og se det. Dét er nesten bestanding en fruktbar måte å begynne på når man skal lese Wergeland, prøv å bruke sansene på hans tekster. En moderne minimalist kunne ikke gjort det bedre:
Sortfjedret Kummer
kradser
i Hjertet
Høyt og lavt i mange genrer
Henrik Wergeland har en overveldende omfangsrik produksjon. Hans samlede verker utgjør 23 tykke bind. Og likevel: Sannsynligvis har ingen norsk dikter et så dominerende omdømme bygd på et så lite antall leste verk. Wergeland er Norges ”nasjonalskald”, men svært få, også blant de litteraturinteresserte, har lest noe særlig mer enn et titalls korte lyriske tekster. Da hans hovedverk Skabelsen, Mennesket og Messias kom ut, fikk det én anmeldelse, og etter en måned var det solgt tre eksemplarer av boken. Nesten ingen leste den den gang, og nesten ingen har lest den siden. Men det er blitt skrevet en rekke doktoravhandlinger om den. Manges forhold til Wergeland er et forhold til ”Wergeland-myten” mer enn et forhold til forfatteren. Det er synd, for det er grunnlag for Wergelands posisjon – ikke minst på en litterær basis.
I dag er det stort sett bare en håndfull lyriske dikt som utgjør ”kanon” i Henrik Wergelands forfatterskap. I løpet av sitt kort liv strødde han imidlertid om seg et mylder av leilighetsdikt og lyriske enkelttekster, og han ga ut flere samlinger. Den første samlingen kom i 1829 under tittelen Digte. Første Ring. I 1833 utga han Digte. Anden Ring, og i 1838 trykte han i tidsskriftet Bien en samling Poesier. Blant samlingene bør også barneversene nevnes, for eksempel Vinterblommer i Barnekammert. Original og fri oversat Samling for Børn fra 1840. Betydelige dikt fins også i Jan van Huysums Blomsterstykke fra samme år. I 1844 utga han det episke diktet Den engelske Lods. I tillegg kommer Jøden og Jødinden

Jan van Huysums Blomsterstykke (1840). Tittelsiden til førsteutgaven Den engelske Lods (1844). Tittelsiden

Tittelsider til førsteutgavene av Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) og Den engelske Lods (1844). Eier: Nasjonalbiblioteket
Hovedverket Skabelsen, Mennesket og Messias utga han allerede i 1830, bare 22 år gammel. 14 år etter omarbeidet han verket, og ga det ut under tittelen Mennesket (1844). På det tidspunktet var han allerede merket av den lungesykdommen som skulle føre til hans tidlige død. Han var uvanlig produktiv på sitt sykeleie. Han skrev til sammen 860 sider vers og 570 sider prosa det året han lå syk.
Mangfoldig talent
Henrik Wergeland har kommet til å bety svært mye for norsk kulturhistorie. Hans bidrag til nasjonsbyggingen, hans kamp mot jødeparagrafen og hans mangfoldige deltakelse i det offentlige ordskiftet har gitt ham en plass i historien som neppe noensinne vil endre seg. Det som først og fremst gjør ham enestående, er likevel hans bidrag som kunstner, og som kunstner bidro han med sine mest varige verk i de lyriske sjangrene. Han har riktignok aldri nådd ut over landets grenser med sin poesi. Men i norsk litteraturhistorie er det vanskelig å finne noen lyriker med et så mangfoldig talent og med så kraftfull språklig beherskelse.
Teksten er et redigert utdrag av Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget, Oslo 2003.
Per Thomas Andersen er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Per Thomas Andersen, 6. juni 2008 | Skriv ut siden