Det stille Vand har dybe Grunde. Vogt dig for dybe Buk og søde Munde!

Se flere sitater

Dette diktet er blant Wergelands mest erotisk ladete tekster. Motivet er den unge mannen som for første gang (for henne eller dem?) har ”omfavnet” – hatt seksuell omgang med – sin nå fraværende kjæreste, og hans refleksjoner omkring hvordan opplevelsen har renset og inspirert ham til kunst.

Teksten innledes med at jeget påkaller negative følelser fordi han er redd for å sprenges av glede. Første halvdel av diktet omhandler jegets renselse. Dette kulminerer når jeg-stemmen midt i diktet gledesstrålende hilser seg selv (strofe 4, linje 5). Andre halvdel av diktet fokuserer på inspirasjonen som er blitt dikteren til del.
Innenfor rammen av det romantiske jegets ekstatiske selvsentrerthet framstår kvinnen delvis som religiøst idealisert muse og delvis som objekt for erotisk begjær. Diktet er mer fysisk konkret enn Wergelands tidligere ”Stella-diktning”, der en møter en mer abstakt, idealisesert kvinneskikkelse med det symbolske navnet ”Stella” (stjerne). Dette tilspissete forholdet mellom himmelvendt kjærlighet (agape) og sanselig kjærlighet (eros) er diktets dynamikk. Mellom innlednings- og avslutningsstrofen inneholder hver strofe glimt fra det fysiske møtet (skjelving og smil (1), blikket (2), pannen (3), håret (4), kysset (5), blodet (6)), her er det mulig å lese dristige erotiske skildringer inn i billedspråket. Samtidig er den kristne (3 og 4) og den metapoetiske (5 og 6) metaforikken fremtredende. Det mannlige jeget er tømt for synd og har samtidig blitt åndelig befruktet; med kvinnen er det muligens motsatt. En viss forbigående empati med den falne jomfru dukker opp i ”Vemodets Smil” (2, 4–8), men ellers illustrerer diktet det begeistrede, selvsentrerte, overskridende og altomfattende romantiske subjekt.
Den siste strofen er åpen; forsoningen mellom det fysiske og det åndelige fra strofe 3 synes i strofe 7 å oppløses idet jeget foretar et valg; han forviser sjelen og hengir seg til blodets rulling. Brystet, som i åpningslinjen holder på å sprenges, er fremdeles ved avslutningen oppfylt med tonende strenger. Jeget har ikke kommet til sans og samling, men befinner seg også ved tekstens avslutning i ekstasen og synes å velge den fysiske siden av denne. Diktet er høyromantisk i jegfokusert, ekstatisk dyrking av erotikk, skjønnhet og kunst.
Med mindre variasjoner følger teksten rimmønsteret aaBcdBcd; hver strofe begynner med et parrim og fortsetter med et flettrim. Dette gir de to første verselinjene et samlet trykk, mens resten av teksten får form av en utdypende, mer fortløpende refleksjon omkring utgangspunktet. Denne sammenhengen mellom rimstruktur og innholdsstruktur er gjennomgående. Syntaksen er komplisert og tøyer til tider språkets grenser mot oppløsningen (strofe 5, 5–8; 7, 5–8). Positivt lest uttrykker den kronglete wergelandske syntaksen poetisk språkeksperimentering, en tøying av hverdagsspråket som tvinger ned lesehastigheten og bidrar til underliggjøring.
----
Ordforklaringer:
Verbformene ”kommer”, ”knuger” og ”tæmmer” er en imperativ pluralisme (kom, dere sorger!”); ”Mandel og Abild”: mandeltre og epletre; ”Seraf”: engel. 
”Den første Omfavnelse” er fra samlingen Poesier, 1838.
Artikkelen er hentet fra Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden: Lyrikkhåndboken. 101 dikt og tolkninger. Spartacus forlag, Oslo 2007

Lydfilen i høyre felt er fra cd-en Henrik Wergeland – Dikt i utvalg, lest av Liv Dommersnes. Lydbokforlaget og Liv Dommersnes har gitt tillatelse til at lydfilen kan avspilles på nettstedet. Uautorisert lenking, videreføring eller kopiering er ulovlig. Informasjon om cd-en: Lydbokforlaget.


Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden, 22. januar 2008 | Skriv ut siden