Fra Rigdom gaaer til Armod Bakke ned. Paa Vejen findes Stationer trende: "Uorden," "Dovenskab" og "Ødselhed" Værtshusets Navn ved Vejens Ende er "Elende."

Se flere sitater

Midtsommers 1832 startet Wergeland en fottur gjennom Opplands-bygdene, Gudbrandsdalen, Jotunheimen, over Sognefjell og ned til Sogn og Bergen. Ferden videre gikk sannsynligvis via Voss og Hardanger, til Sunnhordaland, Stavanger og Egersund. På hjemturen reiste han sjøveien til Kristiania, der han var tilbake 26. august 1832.

Vestlands-reisen etterlot sterke inntrykk
De rike inntrykkene fra turen nedfelte seg i en rekke tegninger, akvareller, ”Reiseskizzer” og også i det større verket Spaniolen (publisert i mars 1833; nytt opplag 1840).
I slike verker ser vi hvilke mektige inntrykk Wergeland må ha mottatt ved sitt møte med høyfjell og hav – blant annet Skagastølstinden og Sognefjorden. Ofte er det de ville og farlige sidene ved naturen han har festet seg ved. Diktet ”Paa Skakastølstinden” skildrer hvordan tindene og det kaotiske fjell-landskapet ser ut til å bore seg inn i selve himmelen, dit intet menneske kan nå:
En Snehvirvl rundt den svarte Spids,
liig splintret Seil om Mast!
[...]
Og hist af Skyens Hav en Tind
sig snegledrejer, liig
en snoe'd forstenet Hvirvelvind.
Du Chaos' Horn, du vover ind
i Himlen bore dig?
Også diktet ”Sognefjorden” åpner med en skildring av den reisendes redsel og gru i møte med en overmektig natur:
Den har været Dødens Gjæst,
Den har seilet paa en Torden,
Den er døbt i Rædsler vorden,
som har pløiet Sognefjorden
Forthun fra til Sognefæst.
Sognefjorden kan være livsfarlig å krysse – den ”kjender ingen Bøn” – for i dypet går det regelmessig sterke strømmer ut og inn mellom åpent hav og de dype fjordarmene langt inne i landet. Dette naturfenomenet beskriver Wergeland ved å sammenligne fjorden med Kain i Det gamle testamente, han som Gud gjorde hjemløs og sendte på evig flukt fordi han hadde drept sin bror:
Fjorden selv, den Havets Søn,
af sin Fader dybt i Landet
bortforviist, som Cain forbandet,
i sit Mulm, med Fjeldets blandet,
selv den kjender ingen Bøn.
[...]
Saa, til evig Fart fordømt,
Fjorden fremad og tilbage
mellem Hav og Bund maa jage
indtil alle sine Dage
Tidens dybe Horn har tømt.
Da Wergeland besøkte Eivindvik i Sogn
Men reiseinntrykkene rommet ikke bare forestillinger om død og gru. På ferden sørover fra Bergen gjennom Hardanger besøkte Wergeland også presten, folkeopplysningsmannen og stortingsmannen Nils Griis Alstrup Dahl i Eivindvik, et prestegjeld i Brekke i ytre Sogn. Her lå også gården Verkland, hvor Wergeland-slekten hadde sine røtter.
Besøket resulterte i diktet ”Eivindvig”, skrevet omkring 1. juni 1832 og trykt som en av to ”Reiseskizzer” i bladet Vikingen, juni 1833. Her kommenterte også Wergeland diktet: ”Denne lille Krands er flettet den værdige Folkelærer og Folkerepræsentant Provst Dahl, som har omsnoet Eivindvigens Klipper med en uforvisnelig Velsignelses- og Æreskrands i alle de Agre og Enge, han der har fremtryllet fra Eid til Sognefest, sit Sogns Grændsepunkter. Og dog er disse kun Billeder af de Sjæleagre, han rastløs fremdyrker i sin Menighed, der, med Hensyn til den ubetingede Ærbødighed, denne yder ham, næsten lader sig ligne ved et lidet Paraguay.” Presten sammenlignes altså med en sjelegartner: Den frodigheten som er resultatet av hans arbeid med jorden er et bilde på hva han også har klart å dyrke frem hos sjelene i sin menighet.
Eivindvig var det nye paradis
Presten Dahls frodige kløverenger og blomstrende eplehaver (Abildgaard[er]) får dikteren til å oppleve at Dahl i Eivindvik har omskapt det stenete strandpartiet til en paradishave i miniatyr:
Der bag Roser Maagen bygger.
Rugen i Morellens Skygger
triner kjæk og kront paa Myr.
Som et Solskin Bygget blinker,
men derover Heien synker
lummer Vellugtnat fra Fyrr.
Wergeland dikter så en myte om at Gud skapte det karrige landskapet i Eivindvik for å gi menneskene en utfordring: Han ville lære dem å ”dyrke / Eden frem af golde Jord”!
Sjeleild mod Elementer!
Ædle Promethider henter
ifra eder Selv den Kraft,
som befaler Hav at loggre,
tømmer Tordenskyens Koggre,
kløver Fjeldene som Taft.
Byd, du Sjel! -- Naturen taber.
Eivindvigens anden Skaber
triner under sin Tropæ:
Abildgaardens hvide Fane,
mens i Plovens Seiersbane
Axet bøier tusind Knæ.
Menneskesjelen er sterkere enn naturen og kan seire over den ved å omskape den i pakt med Guds vilje. Presten Dahls ”Tropæ” (trofé) – tegnet på hans seier over den golde natur – er altså den hvite fanen av epleblomster som omhyller hans selvskapte Eden.
Diktet bygger på en forestilling eller idé om at Adams barn – menneskene – er utdrevet av paradiset. Men Herren har gitt dem Eivindvigen, slik at de kan skape seg et nytt Eden. Eivindvigens idé innebærer med andre ord at menneskets kulturinnsats er utslag av en guddommelig skaperkraft.
Promethevs-myten
Diktet sammenligner menneskene (de ”ædle Promethider”) med Promethevs, den greske titanen som var noe av en yndlingsskikkelse for romantikkens diktere. Promethevs stjal ilden fra gudene og gav den til menneskene. Som straff for gudsopprøret dømte Zevs ham til evig pine og lenket ham til Tartaros-klippen i Kaukasus, der det hver dag kom en ørn og hakket leveren ut av ham – mens den hver natt vokste ut på ny.
Promethevs-mytologien knyttes ofte til et gudsopprør og tolkes som et bilde på at mennesket vil være sin egen skaper. Det innebærer egentlig et opprør mot hele den moralske verdensordenen. En slik forestilling, som i Wergelands samtid var skremmende radikal, nærmest gudsfornektende, stod sentralt i en rekke diktverker fra første del av 1800-tallet og går ikke sjelden under navn av ”titanisme” (eksempler: Mary Shelleys Frankenstein or the Modern Prometheus 1818, Percy Bysshe Shelleys Prometheus Unbound 1820). Ofte kunne altså Promethevs-bildet fungere negativt, som uttrykk for farlige og opprørske tendenser – men i diktet ”Eivindvig” er det omvendt. Her blir titanen Promethevs et bilde på menneskets gudegitte skapende og byggende krefter. Gud har gitt presten Dahl en indre styrke som er stor nok til at han kan føre skaperverket videre og fullkommengjøre det Gud har påbegynt. I ”Eivindvig” synes med andre ord dikteren å ville si at menneskene (promethidene) har like stor del i skaperverket som Gud selv, uten at dette innebærer noe opprør mot skaperen.
Diktets form
Diktets strofeform er en 6-versing i firtaktet trokeisk versemål med rimsetting AabCCb. I Norsk verslære knytter Hallvard Lie formen til noe av det ypperste innen middelaldersk kirkelyrikk, f.eks. franciskanermunken Jacobus de Benedictis’ hymne ”Stabat mater dolorosa / juxta crucem lacrymosa” og Thomas de Celanos dommedagssalme ”Dies irae, dies illaa, / solvet saeclum in favilla” osv., begge fra det 13. århundre. 

Vigdis Ystad. Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo siden 1978. Hovedredaktør for den historisk-kritiske utgaven Henrik Ibsens skrifter. Bøker og artikler om norske forfattere fra 1800- og 1900-tallet. 

Vigdis Ystad, 22. januar 2008 | Skriv ut siden