Christen, Moslem, Hedning, Jøde maatte dog hverandre møde inden samme Faders Arme.

Se flere sitater

Kjærligheten har alltid hatt en høy stjerne hos diktere. Det gjelder i høyeste grad Henrik Wergeland. Om ham kan man med en viss rett si at det er kjærlighetskraften som er grunnstemningen i hele hans diktning.

Det er snakk om kjærlighet i vid forstand. Den begynner som elskerens tilbedelse av den elskede, men etter hvert utvides kjærlighetens objekt til den omfatter landet, folket og alle jordens folkeslag. Wergelands kjærlighetsdiktning går fra det erotiske til det patriotiske, favner det religiøse, det politiske og det universelle. Likevel er den erotiske kjærlighet ikke noe forbigående fenomen hos Wergeland, men et grunnelement i hans verdensbilde.
Stella
Som meget ung mann ble Henrik Wergeland forelsket i den 16 år gamle Ida Haffner. Hun var på besøk på nabogården Mork på Eidsvoll. Kapitlet "Kjærlighed paa Distance" i Hassel-Nødder handler om henne, og i diktet "Ida og Selma" finner vi linjer som: "Du deilige Ida! / Ha! end udaf Elskov min Stemme jo toner." I det samme diktet dukker så Selma opp. "Jeg drømte, jeg favned' i Ungdommens Glands / Min Selma! jeg følte dit Hjerte / Mildtbankende -- o da svandt Jordlivets Sands! / O min Selma! / Jeg vaagned' til tærende Smerte."
Selma er den andre unge piken han blir forelsket i. Han traff Emilie Selmer på et ball i Kristiania i 1824. I Hassel-Nødder forteller han at hans forsøk på å gjøre kur mislyktes. Han måtte nøye seg med å betrakte henne på avstand gjennom en lang kikkert. Emilie forlovet seg i stedet med Wergelands ungdomsvenn Fredrik Stang, som siden skulle bli politiker og statsminister. Men deres forlovelse endte trist, for bare to år senere var Emilie død. "Min Kjærlighed skuer saa sorgfuld din Aand, / Du deilige Dødsbrud." Det er de som mener at Emilie ble Stella da hun døde, og at det er derfor navnet ble valgt. Hun ble hans "Stella" (stjernen), blomst på jorden og stjerne i himmelen. Hun var en Wergeland kunne drømme om uten å være redd for å få avslag.

"Stella" betyr stjerne.
Foto: Georigios Kollidas /
ScanStockPhoto


Da Emilie forlovet seg med Fredrik Stang var Wergeland ikke nedbrutt av sorg, for hun var ennå ikke blitt "Stella" for ham. Den rollen skulle nå bekles av en helt annen ung kvinne, Hulda Malthe fra Hovin gård på Risebro i Romerike. Han møtte også henne på et ball i Kristiania (1826). Wergeland fridde til Hulda tre ganger, men fikk avslag hver gang. Et av avslagene gikk så inn på ham at han kastet seg ut for en låvebro, men kom ikke til skade. I Stella-diktningen har Hulda en fremtredende plass.
I diktet "Sonnate til Hulda" er han Floden som synger til Stjernen.
Haarfagre Stjerne, som sidder liig
hvidvinget Due paa Himlen,
see, hvor med Jubel jeg bærer Dig
raskt gjennem Blomstervrimlen!
(For hele diktet, se lenke i høyre felt.)

Første del av manuskriptet til Wergelands dikt "Sonnate til Hulda. Flodens Sang til Stjernen". Eier: Nasjonalbiblioteket
Kvinnelig ideal Digte. Første ring (1829) domineres av Stella-dikt. Stella er Wergelands kvinnelige ideal, hans "Stjerne-seraf" (stjerne-engel). Hun er en fellesbetegnelse for det kvinnelige, attråverdige og opptrer i mange former, ikke bare som "Blomst" og Stjerne"; hun favner hele spekteret, fra det legemlige til det åndelige, fra det kjøttfylte ("din mund er som at æde en skinke") til det som er uoppnåelig å fange, som en sol eller en månestråle. I diktet ”Hvem er Stella” er han helt konkret: "En, med fem Fingre om sin Elsktes Hals / (Hun, hvis Øje seer ud som en ynglende sort Pudel) spørger mig, leende i hendes Øre: / Hvem er Stella?” Og i ”Til Stella” skriver Wergeland:
Ha, hvor spænder sig min Sjel
op til Himmelen fra Hel!
Stella, Stjerne-seraf, vil
Du mig følge paa et Smiil?
Spænd saa favr en Morgenvinge,
og vi skulle, Sjel i Sjel,
(Irmiel, Ithuriel)
os til Himmelen nok svinge.
Dikterens muse
Det Beatrice er for den italienske dikter Dante, og Laura er for sonettedikteren Petrarka, det blir Stella for Henrik Wergeland. Hun er hans Muse, den som inspirerer ham. Ennå drømmer han om hennes favn og hennes kyss, men etter hvert blir den jordiske kjærligheten mer og mer trengt tilbake for den åndelige. I ”En sangfuld Sommermorgen paa Skreya”, et langt lyrisk dikt formet som et rollespill, møter vi dikteren Sylivus som svermer for piken Stella. Men han kan bare elske henne i sine drømmer, ikke i virkeligheten. Til sist er det den eterisk-evige Stella dikteren lengter etter, og hans venn frykter at han nå elsker "en Himmelens Aand", og er redd for hans mentale tilstand. I vakre strofer tegner Wergeland en kjærlighet som er hevet over det jordiske:
Engang, bag rullende Aar, din
Sjel jeg ventende møder,
Stella! Stella!
Den vil jeg kjende blandt tusind,
tusind blegnede Aander,
Stella! Stella!
Utviklingen av Stella-idealet, fra det sensuelle til det åndelige, hang sammen med Wergelands interesse for en egen åndeverden som kom til å bety stadig mer for ham.
Etter at Hulda Malthe hadde gitt Wergeland kurven – bokstavelig talt, for han hadde sendt henne en kurv med et byggaks, et jordbær og en rosenknopp og fikk kurven tilbake – måtte han oppgi henne. Hun ble nå både et drømmebilde og en femme fatale i hans diktning, en ondsinnet ånd som leker med hans følelser og ler av hans elskov. ("Hulda loe, da jeg viste hende min elskov …) I diktet til Henrich Steffens, formet som en dedikasjon til Skabelsen, Mennesket og Messias (lenke i høyre felt) opptrer hun som en som graver en grav for ham, og hindrer ham på mange måter.
Og leende siger hun: "Kjære, se, her er
Strengen jeg stjal histnede, hist!
Og løb med min Fangst, saa i Luften den peeb. Du
fulgte med ængstligt Skrig min Spøg.
Vi løb -- o uforsigtige Leeg paa en Kirkegaard,
saa begge vi snubled' i en Grav."
Likevel opptrer to Stella-stemmer, noe som kan tyde på at Emilie Selmer igjen dukker opp i hans fantasi.
Evighed er vor Medgift
Messias til Salighed vier os.
Vi iføre os Guddom til Bryllupsdragt.
Serapherne spille. Vi dandse igjennem den lyse
Udødelighed!"
("Til Digteren H. Steffens")
Også langt senere i livet, da Wergeland hadde giftet seg med Amalie Sofie Bekkevold og skrev yndige dikt til henne, dukket den døde Emilie opp og velsignet hans nyfunne kjærlighet. I diktet "Min Vivs Hjemkomst" heter det:
"Det er mig, og ikke Hende,"
klang det, klang, som om man kunde
tænke Klang fra Engens Klokkes
og Konvallens spæde Munde,
Toner i en Liljes Stengel.
"Det er mig! Du bør mig kjende:
Jeg er din og hendes Engel,
Død forlængst og før jeg vidste,
at jeg var din første Elskov.
Jeg velsignet har din sidste
Den fjerde Stella
Den fjerde Stella het Elise Wolff og var fra Blindern gård i Aker. Hennes far var en høy militær. I tillegg til å være vakker hadde hun også dannelse og språkkunnskaper – blant annet i fransk. Hun var noen år eldre enn Henrik Wergeland. Wergeland sendte henne et langt frierbrev, der han la sin sjel åpen for henne.
Brevet forteller mye om Wergelands følelser på denne tiden, hans tanker om hva han har vært, hva han er og hva han skal bli. Han utbrer seg her om sine feil og mangler (hang til rangel og svir, dårlige venner og generell rotløshet), men også om sine drømmer og sitt håp til fremtiden. Han ber Elise rettlede ham og være hans Stella. Elise skrev vennlig tilbake og takket for hans tilbud, som hun ikke kunne ta imot. Det ser ut til at Henrik Wergeland legger den store kjærligheten bak seg for en stund. Men ikke i sin diktning. I mange dikt og særlig skuespill er den romantiske kjærligheten stadig et tema. Stella har sine paralleller blant annet i Sylvia i Opium og Gunhild i Sinclairs Død.
Den elskede hustru (Poesier)
Den rene erotiske kjærlighetslyrikk får en ny og spontan oppblomstring i 1838 med samlingen Poesier. Denne inneholder en rekke vakre dikt skrevet til Amalie Sofie Bekkevold. Hun var datter av Peder Bekkevold, en tidligere skipper som drev et enkelt bevertningssted i Skippergaten, der Wergeland fikk lov til å sette inn årene sine. Han hadde etter oppførelsen av Campbellerne i januar 1838 skaffet seg en liten hytte i Grønlien, og oppbevarte årene til båten sin hos Bekkevold når han hadde rodd over fjorden. Fra mars og hele sommeren mens kurtisen sto på, skrev han dikt til Amalie, som skulle bli hans hustru.
Mens Stella-diktene er skrevet av en rotløs ung mann som trakter etter det uoppnåelige ideal, er tonen i Poesier en ganske annen. Han hadde elsket en himmelånd, nå hadde han funnet et menneske. Det er en inderlig, men stillfaren sødme i Poesier, som lyrisk tilfredsstiller de strengeste krav til form og ikke minst til innhold. Her er ikke dristige himmelritt og ville syner, men en harmonisk og likevel intens tilbedelse av den elskede. (Se "Den Elskte", "Den Elskedes Overfart", "Den Elskedes Slummer", "Navnløs", "Den første Omfavnelse", "Det første Haandtryk".)
Mens Wergelands Stella-dikt i virkeligheten bare har et "jeg" som sentrum, henvender han seg nå til et "du". Han har byttet ensomheten ut med tosomheten. Han er ikke lenger alene, men har funnet en å dele livets sorger og gleder med, og dette merkes i diktene til Amalie Sofie.
Stella er den ideelle kjærligheten, Stjernen, men også den inkarnerte kjærligheten, Blomsten. Og i Amalie Sofie Bekkevold er det som de to smelter sammen, slik at Wergelands visjon fra Stella-diktningen endelig blir virkeliggjort for ham.
Ak, nu skal vi os forene!
Søde Stella, søde Brud,
følg mig til vor Høipræst Gud!
Nu jeg vil ei længer bie:
Han os evigen skal vie.
O jeg efter Stunden higer,
da jeg skal min Vinge lette,
for dit Hjerte ind at flette!
[...] 
da vi knælede for Gud,
ved et helligt Solealter:
at vi vilde leve sammen,
inden samme Englehud:
[...]
Rul, mit Himmelforhæng, ned!
Her er Bryllups Fryd og Fred,
Her i Saligheds Paulunen.
(”Til Stella”)
Wergelands erotiske kjærlighetsdiktning i Stella-dyrkelsen streber mot den ideelle kjærlighet, som så får et sansbart og nært uttrykk i Poesier. Kjærlighetskraften er grunnstemningen i Wergelands lyriske diktning, hos ham heves erotikken til en høyere sfære, der det fysiske og åndelige smelter sammen.
Geir Uthaug er forfatter og lyriker. Han har gjendiktet en rekke verk fra engelsk romantikk (Byron, Keats med mer). Hovedverket hans er boken om Blake, Den kosmiske smie. I 2007 redigerte han Wergeland-antologien Jordens Elskende Hjerter (Schibsted). Hans bok om Wergeland, Et Verdensdyp av Frihet. Henrik Wergeland. Liv – diktning – verdensbilde
(Koloritt forlag), ble lansert på Eidsvoll på Wergelands fødselsdag 17. juni. 2008. Se også Uthaugs
hjemmeside.

Lydfilene i høyre felt er  fra cd-en Henrik Wergeland – Dikt i utvalg, lest av Liv Dommersnes. Lydbokforlaget og Liv Dommersnes har gitt tillatelse til at lydfilene kan avspilles på dette nettstedet. Uautorisert lenking, videreføring eller kopiering er ulovlig. Informasjon om cd-en: Lydbokforlaget.

Geir Uthaug, 22. januar 2008 | Skriv ut siden