Dit Blik er tankefuldt, din Taaredugg et Speil, Der viser i dit Dyb os alt, kun ingen Feil.

Se flere sitater

Om livet bare fortsatte og fortsatte, ville ingen ting bety noe, egentlig.
Utpå våren 1845 ble det mer og mer klart at Henrik Wergeland ikke hadde lenge igjen å leve. Fra 20. april måtte han tilbringe en drøy uke på sykehus. Den første natten skrev han ”Om Natten paa Rigshospitalet”, det første av tre dikt fra dette prøvelsens sted, hvor man fra ende til ende kan høre alt fra barneskrik til den fineste Rallen (brev til L.Kr. Daa, 3. mai). En stemme taler direkte til oss, vi kan kalle den som fører ordet i diktene for Henrik, men en slik kortslutning mellom liv og dikt tilslører at det er et bilde forfatteren presenterer, et bilde som like lite som en tegning (f.eks. Christian Olsens tegning nedenfor) kan identifiseres med personen av kjøtt og blod. Dikteren spiller nok på sin situasjon, men det er ikke nødvendig å kjenne hans biografi for å ha utbytte av diktene. Kanskje tvert imot, for diktets poet er vår utsending i grenselandet mellom liv og død.
Henrik Wergeland på sykeleiet. Originaltegning med litt akvarell, av Christian Olsen, datert 17. sept. 1844
Henrik Wergeland på sykeleiet. Tegning med litt akvarell av Christian Olsen, datert 17. sept. 1844. Eier: Nasjonalbiblioteket
Musikk og bilde, tanke og følelse i ett
Dikteren ligger våken med smerter. Det er ikke noe han utmaler, selv om han i andre sammenhenger har skrevet svært så tåredryppende. Heller ikke legger han skjul på alvoret. Den døendes tanker og følelser fremstilles nøkternt, med humor og distanse. Wergeland kan ikke si noe om døden som ikke han eller andre kunne sagt rett frem, i prosa. Det er snarere slik at diktene demonstrerer, eller prøver ut, ulike holdninger til døden. En balanse mellom smerte og skjønnhetsglede, aksept og opprør, vemod og undring preger diktene. Denne holdningen ligger først og fremst i klang og rytme, i forholdet mellom dem, i fraseringen, tone-fallet. Liksom for musikk finnes et teknisk språk; verseføtter og rim sier noe om materialet, men slike termer fanger ikke poesien.
Dikt er musikk, men også bilder, i dette tilfellet klare, liksom selvlysende. Det går ikke å se bort fra at ord bærer betydninger. Diktet kan ikke reduseres til følelser, like lite som det kan reduseres til en tanke. Det er tanke og følelse i ett, akkurat som i vår egen spontane livsopplevelse. Mennesket vet at det skal dø, det er det som gjør oss til noe mer enn dyr. Og livsfølelsen er sterkest der livet er utsatt; våre dagers trygghet kaller på ekstremsport. Livet får sin mening og verdi fra døden, og døden raner all verdi og mening. Det er menneskets eksistensielle paradoks. Poeten er vår representant. Hvordan forholder han seg?
Tre besøk av månen
I diktene fra hospitalet – ”Paa Hospitalet, om Natten” (som ble den endelige tittelen), ”Anden Nat paa Hospitalet” og ”Mulig Forvexling” (det siste skrevet hjemme i Hjerterum) – er månen poetens samtalepartner, der han ligger uten å kunne sove. Tradisjonelt markerer månen grensen mellom det jordiske og det himmelske; den er evig som stjernene og omskiftelig som jordelivet. I disse diktene hersker en viss forvirring med hensyn til månens identitet. Hun – for månen er i alle fall en kvinne – tiltaler ham som ”min Elsker”. I det første diktet er hun kanskje hans muse; i det andre nonne og sykepleierske: ”en himmelsk barmhjertig Søster”. Slik metaforisk utveksling går mot doktorens bokstavelige oppfatning (”De Folk i Maanen Maanen / og intet Andet see”).
I det tredje diktet tar også dikteren selv avstand fra poetenes ”flaue” (blasse) måne, samtidig som han introduserer sin private måne i form av en i tiden velkjent klok kone, ”Moer Sæther”. At hun som kvakksalver opptrer på Rikshospitalet, om natten, og sniker seg forbi portneren i skikkelse av en katt, viser at hun er (nesten) like fiktiv som nonnen i det forrige diktet. Selv påstår pasienten at feberen får ham til å ta feil, jf. tittelen: ”Mulig Forvexling”.
Det er det evige ved månen som dominerer, når den ses som nonne. Når månen oppfattes som den folkelige figuren Moer Sæther, trer det jordisk begrensede i forgrunnen. Hennes (snø)hvite nattdrakt med skaut gjør at hun ligner månen, den gløder som ”Lyseved” (som ikke er annet enn fosforiserende morkent tre); også som (snø)ugle har hun en viss likhet med månen. ”Katt” og ”ugle” forbinder henne dessuten med heksekunst og urgammel kunnskap. Motsetningen mellom evighetsperspektivet og det jordiske går igjen i tone og stil, mellom de første diktenes opphøyede alvor og det sistes burleske lavstil, relativt sett.
Om vi ser de tre diktene under ett, plasserer dikteren seg selv mellom to mulige forløp, basert på to ulike tolkninger av månen, i en valgsituasjon som motsvarer den mellom åndens hvite og kroppens røde roser:
Min himmelske Nonne hvisked:
”i Rosernes Blegheds Skjær
Du Skjønhedens egen Farve
og Himmelens Aanders seer.
Den skal Du dig udkaare,
ja med en Ridders Mod;
for mine hvide Roser
udslukke de rødes Blod.
Som foran en ridderturnering må dikteren velge ”sin” dame og bære hennes våpenmerke i kampen: hvite roser for skjønnhet og ånd, røde for kroppens liv. Bildene anskueliggjør krisen, den fase da sykdommen vender – mot liv eller mot død.
Evig hvile eller tre minutters helse
Det tvetydige i dikterens posisjon kommer frem i bildet av hans bleke hånd i det andre diktet: I forhold til månen og stjernehavens ”Evighedsblommer” synes den sort som likets. I det tredje diktet er det imidlertid månen Moer Sæther som blir blek sammenlignet med hennes livgivende medisin: ”Der sad Hun som af Fosfor, / i Natdragt hvid som Sne; / dog lyste mod den Phiolen / som Ild mod Lysetræ.” Faktisk overstråler medisinen stjernene, og følgelig også ”Stjernehaven” i det første diktet. Musens inspirerte drømmer (de ”hvide Roser”) og kvakksalverskens medisinflaske (”Phiol”) befinner seg på hver sin side i forhold til den faktiske situasjonen: den bleke dikteren på hospitalet. Den ene nedvurderer livet og lokker med hvile, den andre representerer livets fortryllelse, selv i dets middelmådighet. Der hans venninne musen bringer lindring i form av skjønne drømmer og ”Dugg” som udslukker livet sammen med feberen, der gir Moer Sæthers dråper kroppslig, men begrenset liv, en utsettelse av det uunngåelige (”tre Minutters Helse”). (I virkeligheten smakte hennes medisin så fælt at dikteren avbrøt behandlingen.) Begge kurene står i motsetning til den medisinske fornuft; de er begge knyttet til månen, og dermed til naturens sykluser, og er en slags naturmedisin. ”Fyldt er med Livsenshonning / Nektariets Gyldensko” i det første tilfellet, ”et Primulabæger, / en Aurikel med Nektarsaft” i det andre. Hver for seg representerer de lys og liv (”Livsenshonning”, ”Helse”) og en mulig redning (”frelst”).
Eventyr med blomster
Poeten orienterer seg i retning av det i naturen som bringer fornyelse. Hjemme i eget hus skriver han tre dikt som trykkes i Morgenbladet 24. mai: ”Til Foraaret”, ”Til min Gyldenlak” og ”Den smukke Familie”. Vindusblomsten gyldenlakk bes på den døendes vegne å fri til rosen, som ennå ikke blomstrer. Graven skal bli en brudeseng, hvor han vil forenes med den avblomstrede rosen. Noe som impliserer at han i neste omgang kan få del i rosens vår. At det er dette som ligger bak frieriet til rosen (av ubestemt farge), understøttes av det foregående diktet, ”Til Foraaret”, som også har form av en bønn: ”O Foraar! Foraar! red mig!” Her dyrker det lyriske jeg et tre som sin oldefar, og ønsker seg ”at være en ung Løn / af din udødelige Rod og at blande min Krone med din”.
Endelig fremstiller det siste diktet, ”Den smukke Familie”, bønnen som innfridd, nemlig i en smukk drøm (jf. femte strofe i ”Paa Hospitalet, om Natten”), der han får del i naturens evige fornyelse uten å gi avkall på sin menneskelige bevissthet:
”Naar Hjertet hæves til Herligheden, fæster ogsaa det uskyldige
Jordiske, det har elsket, sig til det som til en Magnet ...”
Den drakt som lages i stand for hans reise, er vevet av ”Støvtraade” fra en rose; det er altså rose han skal bli etter døden. Samtidig åpner følelsen (hans og andres kjærlighet) et mentalt rom som når ut over det blott og bart eksisterende. I og med at tanken vendes bakover i tid mot hans første erindringer av sin mor, nærmer den seg også fødselsmysteriet – kanskje foresvever det ham å fødes på ny, en forventning som er for skjør til å kunne utsies.
Skjønnhet og smerte sammenholdt
De seks diktene fra Henrik Wergelands dødsleie er innbyrdes ulike; sett under ett former de like fullt en myte som er egnet til å inngi trøst foran døden. Bemerkelsesverdig nok uten å ty til spesifikt kristne (eller religiøse) bilder og forestillinger. Det er ingen grunn til å betvile oppriktigheten i hans betroelse i brevet til faren, prosten, datert 17. mai 1845:
”Jeg døer som Deist, som en Allahs oprigtige Dyrker af Ærbødighed ikke vovende at gjøre mig detaljerede Forestillinger om hva der venter hisset eller rettere hvorledes det der er indrettet.”
Riktignok ender dikteren faretruende nær det søtladne. Humlene lager ham klær slik fugler og mus syr kjole til Walt Disneys Askepott.
Det er likevel ikke bare snakk om fattigmannstrøst og religionssurrogat. Gjennom sine bilder er diktene egnet til å minne oss lesere på livets verdi og utsatthet, og på døden som den mørke bakgrunn som gjør oss dette bevisst. Skjønhed og Aand forholder seg til kroppens liv som det substansløse månelyset til Moer Sæthers bitre dråper; den skjøre balansen har Henrik Wergeland lykkes å fastholde i diktets tidløshet.
Andreas G. Lombnæs er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder. Har blant annet skrevet ”Den skjulte skaper. Språk, subjekt og utviklingstro i Henrik Wergelands Skabelsen.” I Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, 2007, nr. 1.

Lydfilen i høyre felt er hentet fra cd-en Henrik Wergeland – Dikt i utvalg, lest av Liv Dommersnes. Lydbokforlaget og Liv Dommersnes har gitt tillatelse til at filen kan avspilles på nettstedet. Uautorisert lenking, videreføring eller kopiering er ulovlig. Informasjon om cd-en: Lydbokforlaget.

Andreas G. Lombnæs, 22. januar 2008 | Skriv ut siden