Frihed uden Viisdom have,O det er en skræksom Gave!

Se flere sitater

Diktet er i klassisk forstand en ode, dvs. et dikt som hyller en bestemt person eller gjenstand – i dette tilfelle granen.


I sin Læsebog for den norske Ungdom (1844) skriver Wergeland om oden som diktform at den er ”Begeistringens Udgydelse”. Han understreker også at det bare er opphøyde gjenstander eller emner, slik som ”det Sande, Gode, Store eller Skjønne” som kan begeistre en dikter til å velge oden som lyrisk uttrykksform: ”Digteren behandler i [oden] sin Gjenstand enten med sædeligt Alvor, og da have vi den didaktiske og sentimentale Ode, eller med hellig Begeistring (Hymnen) eller med sandselig Heftighed (Dithyramben).” Hvor høyt Wergeland satte oden som diktform, kommer også frem når han i innledningen til lesebokens dikt-avsnitt taler om oden som ”Ørnens Flugt”, mens f.eks. lyriske former som elegien og sangen sammenlignes med ”den ømme Due og Nattergalen”.
Wergeland må ha vært fornøyd med sin ode til grantreet, for han inkluderte dette diktet i leseboken sammen med ”Sandhedens Armée” som et eksempel på oder med gjennomført rim (det vanligste er ellers urimede oder – i leseboken inkluderte han også to andre av sine egne dikt som eksempler på dette).
Gran (Picea abies)
Foto/eier: Klaus Høiland
Underkjent storhet
Diktet ”Til en Gran” åpner, som allerede antydet i tittelen, med en såkalt apostrofering, en direkte henvendelse til og hylling av grantreet. Med bakgrunn i granens form kalles treet en slektning (”Ætling”) av den ideen eller modellen som ligger til grunn for gotikkens kirkebygg, med deres spisse buer og strebende søyler. Ja, granen sies å være mer i pakt med gotikkens idé enn noen av disse menneskeskapte byggverkene – ”Notredamens Høiportal [...] Münstren [...] Vestminsterhal [og] Pisas Taarn” (det siste er forøvrig ikke ”gotisk”). Likevel er det menneskenes byggverk som høster størst ære, mens granen selv lever bortgjemt i skogen og snart vil bli felt og brent til kull i en kullmile:
Dig venter feige Øx ved Rod.
Som Herkules i Drageblod
du døer i seige Ild.
Slik deler granen skjebne med en rekke store helter i menneskehetens historie, mennesker med like stor begavelse som Wilhelm Tell, lord Byron og Platon. De fikk likevel aldri slippe til og utfolde sine evner, men gikk tapt for verden.
Likevel er det bare tilsynelatende at granen kommer til kort ”i ussel Veddekamp / med lave Kirkespiir i Dal”. Diktet vender nemlig perspektivet i motsatt retning: Treet er egentlig et herligere tempel enn noe menneskeskapt byggverk. Duggdråpene på grenene stråler sterkere enn noe kirkelys, fuglens sang er den frommeste messe, og spindelveven mellom grenene er finere enn noen av de faner og trofeer menneskene pynter sine kirker med.
Granen er naturens katedral
Dette henger sammen med at granen er ett med en hellig eller guddommelig idé: Den er naturens katedral. Den er del av og representant for den ”uskyldige Natur” og står i direkte forbindelse med Gud, uten noe formidlende mellomledd. Derfor kan også dikteren beskrive granen som et sannere gudshus enn de menneskeskapte byggverkene. Stormens sus gjennom grenene er en orgelmusikk som introduserer naturens salme, og den uttrykker at det uskyldsrene skaperverket står nærmere det guddommelige enn hva menneskene gjør. Etter syndefallet er de ute av stand til å nærme seg Gud uten at de først har bygget seg et ”Sonaltar” der de kan gjøre bot for sine synder.
”Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?”
Diktet ble skrevet omtrent samtidig som Wergeland arbeidet med sin kulturhistoriske avhandling Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?, der han diskuterer det uharmoniske forhold mellom samfunnsliv og religion som årsak til stagnasjon. Mens julirevolusjonen i 1830 kan gi håp om folkenes frigjøring, hevder Wergeland i denne avhandlingen at religionene virker i motsatt retning ved å hemme all menneskelig frihet og utvikling. Dikteren setter altså menneskets religiøst begrunnede evner og dets skapende frihetstrang høyere enn enhver menneskeskapt religion. Også ”Til en Gran” rommer tanker om hva som forhindrer fremskritt og utvikling. Noe av problemet er her at syndefallet har fjernet mennesket fra sitt guddommelige opphav og sin egentlige bestemmelse. Menneskets ufullkommenhet setter også sitt preg på den verden det bygger opp rundt seg.
Diktets form
Strofene i diktet består av syv verslinjer som veksler mellom 3- og 4-taktet jambisk versemål. Rimbindingen er aabcccb (dvs. bare enstavelsesrim). Hallvard Lie peker i Norsk verslære på at dette egentlig er en gammel salmestrofe som har vært brukt både av Petter Dass, Kingo og Grundtvig, men som ”den verdslige lyrikk hittil synes å ha slått helt vrak på”.
Utgivelse
Diktet ble første gang publisert i Digte anden Ring. Boken ble trykt i desember 1833, men ikke utgitt før i 1834.
Vigdis Ystad. Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo siden 1978. Hovedredaktør for den historisk-kritiske utgaven Henrik Ibsens skrifter. Bøker og artikler om norske forfattere fra 1800- og 1900-tallet.

Vigdis Ystad, 22. januar 2008 | Skriv ut siden