Nyd kun den Fryd, hvis Eftersmagdit Hjerte gjemmer med Behag.

Se flere sitater

Skapelsesmotivet er ett av de mest sentrale motiv i Henrik Wergelands diktning. I diktet ”Til Sylvan” er skapelsesmotivet på wergelandsk vis forbundet med det som spirer på jord og i sjeler. Det avdekker også dikterens interesse for, glede ved og innsikt i botanikk.

Diktet er det ene av to dikt som er inspirert av vennskapet med den kjente botanikeren Matthias Numsen Blytt (1789–1862) som skulle bli en nær venn av Wergeland. Det andre heter: ”Godmorgen (til en botanisk venn)” (Samlede Skrifter b. I 2, 32–33). Av et håndskrift som tilhører Skougaards Samlinger, framgår det klart at Sylvan er et pseudonym for ”M. Blytt, Lector Botanicæ”. (Jf. Amundsen 1974, s. 155.)
”Til Sylvan”, som er datert 15. mai 1835, forteller bl.a. om det første møtet mellom Wergeland og Blytt. Ifølge teksten fant dette sted ved vårjevndøgn (21. eller 22. mars). I selve vårframbruddet ble altså et varig vennskap grunnlagt; da seiret livet over døden og vårblomster sprang fram både fra jorden og i de to menneskenes sinn.
Henrik Wergeland gikk på forelesninger i botanikk allerede mens han studerte teologi. Hans diktning er fra tidlig ungdom av spekket med bilder hentet fra planteverdenen, og han utnytter botaniske egenskaper på slående måter. Han skrev også en liten avhandling på latin om botanikk (”De rectiore plantarum appellatione”, SS b. VI, 1, 64–69). I folkeopplysningsskriftet For Almuen, Tredje Hefte (1830) skrev han om alle de nyttige og giftige planter som vokser vilt på bondens jord og hva de kan brukes til, også medisinsk (SS b. IV 1, 87–155). Da han senere studerte medisin i nesten to år, i 1834–36, fordypet han seg ytterligere i botanikk og mottok privatundervisning av Blytt.
I diktet til Blytt, som var fagmann, var dikteren ikke redd for å bruke latinske navn på de blå og gule vårblomstene: ”Anemone” (Anemone hepatica eller bare Hepatica) er blåveis, ”Farfara” (Tussilago farfara) er hestehov eller leirfivel, ”Tormentil” (Potentilla tormentilla) som også er gul, er tepperot eller blodrot (det siste skal være et vanlig navn på Romerike), og med ranunkel er det kanskje tenkt på vårkål (Ranunculus ficaria) eller engsoleie (smørblomst, Ranunculus acris).

Engsoleie (Ranunculus acris) Fiol, marsfiol (Viola odorata)
Engsoleie (Ranunculus acris). Foto: René Baumgartner / iStockphoto Marsfiol (Viola odorata). . Foto/eier: Klaus Høiland 


Forståelsen mellom de to blomsterelskerne må ha vært spontan og forløsende for begge parter. Da de trykket hverandres hender første gang, sprang den første solgule ”Farfara” ut som en gnist fra ilden i jordens indre, og vi må tenke oss at det umiddelbart også sprang en gnist mellom de to blomsterelskerne; ”i Martsviolens Skjød” fant deres sjeler hverandre i en felles fryd ved skapelsens mysterier. ”Det var en skjøn Secund”, et øyeblikk løftet ut av tiden og inn i evigheten:
Det var en skjøn Secund, min Ven!
vi mødtes førstegang,
som ei tilhørte Tiden, men
os Selv alene; og af den
en Evighed fremsprang.
Det heter videre at ”Aandens Skabermagt” som utfolder seg i menneskenes indre, frambringer en blomsterprakt som til og med overgår jordens:
- Det vaarer paa. Det somrer til.
Fra Jordens mørke Skjød
udgnistrer alt dens indre Ild
i "Løvetand"og "Tormentil"
og i "Ranunklens" Glød.
Men kan din kolde Barm, o Jord,
fremskabe saadan Pragt.
- Sylvan, forvist meer fager Flor
fremtrylle vi for os av vor,
ved Aandens Skabermagt.
Møtet med et innsiktfullt medmenneske har ikke minst gjort dikterens sjel skapende. Anemonen som opptrer to ganger i teksten, knyttes begge ganger til den kunstneriske skaperakt; først er den et bilde på det smil som en gang for lenge siden innvarslet at billedhuggeren og sagnfiguren Pygmalion, med bistand av gudinnen Afrodite, skulle få erfare liv i den statue han hadde skapt (jf. strofe 3). Når anemonen dukker opp igjen i siste strofe, symboliserer den at et levende kunstverk, antakelig selve diktet ”Til Sylvan”, er blitt til, inspirert av møtet med botanikeren:

Anemone, blaaveis (Hepatica nobilis) En dunkelblaa ”Hepatica”
her af min Sjel udsprang.
Thi der, Sylvan, blev Foraar, da
Vi mødtes førstegang.
(SS b. II, 2 s. 31–32)

"Hepatica" (anemone, blåveis). Foto/eier: Klaus Høiland
Litteratur:
Amundsen, Leiv 1974. Brevene til Amalie : med andre supplementer til Wergelands samlede skrifter vesentlig fra Jonas Skougaards samlinger. Oslo

Dagne Groven Myhren er professor i nordisk litteratur.

Dagne Groven Myhren, 12. mai 2008 | Skriv ut siden