Ei Kjærlighed har noget Tomt omkring sig, liig Kilden rundtom hvilken Alting blomstrer.

Se flere sitater

Sommeren 1831 dro Wergeland på sin eneste lengre utenlandsreise. Han forlot hovedstaden 8. juni ombord i briggen ”Clara Maria” og reiste først til England, deretter til Frankrike. To og en halv måned senere (25. august) var han igjen tilbake i Norge.

Flere av hans senere dikt er inspirert av denne reisen, blant dem ”Nordsjøen” og ”Paa Havet i Storm” (en tekst dels i vers, dels i prosa). Begge disse diktene ble trykt i Digte Anden Ring (trykt 1833, utgitt 1834). Men inntrykkene fortsatte nok å arbeide i dikteren, og de kom sterkt tilbake mot slutten av hans liv.
Den engelske kyst og landet innenfor
Store innledende partier av versromanen Den engelske Lods inneholder vidunderlige, lyriske beskrivelser av den engelske kysten og av landet innenfor, slik Wergeland møtte det på sin reise (”Længsel efter Land”, ”Appearance of England”, ”Drømmesyn”). Det er i ”Appearance of England” vi finner den berømte beskrivelsen av de gnistrende hvite kalkklippene ved kanalkysten:
Det som skinner
Vester hist
Mellem Sky og Havsensvover,
Det er England,
Solbelyst,
Klippene ved Dover
[...]
Klippen mere hvid end Snee;
Natsort Muld derovenover;
Grønne Enge
– Fløjl at see –
gaae i lange Vover.
Hvite klipper ved Dover
Kalkklippene ved Dover. Foto: Mark Bond / ScanStockPhoto
I fiksjonen sender dikteren sin sjel på reise innover i landet allerede før han selv har rukket å gå fra borde. I diktet ”Drømmesyn” beskriver sjelen på sin flukt det frodige engelske landskapet med fruktbar jord, mektige slott, små hytter, svære eketrær og frodig eføy.
”Lodsens Fortælling”
Disse praktfulle naturskildringene fører over til en fiktiv, episk fortelling om en engelsk los og hans familie. ”Lodsens Fortælling” er et av de lengste partiene i verket og skildrer tildels sterkt dramatiske hendinger. Losen John Johnson giftet seg i sin ungdom med sin elskede Mary Ann, og de fikk sønnen Francis sammen. Men lykken varte bare et års tid, før de ble overlistet av en ond lord som ville narre hustruen fra hennes fattige ektemann. Losen selv ble tatt til fange og kom til å tilbringe atten år ombord på ulike engelske krigsskip, hustruen ble bortført til Frankrike og fikk høre at ektemannen var død. Hun ble så tvunget til å gifte seg med lorden. Den lille sønnen var tilbake i England, der han ble oppdratt av sin bestefar. Da den gamle senere døde, flyttet en enke med en liten datter inn i huset og tok seg av Francis. Etter som årene gikk, ble Francis og enkens datter Anna et kjærestepar.
Også Francis går til sjøs, utkommandert som soldat, og tilfellet vil det slik at han og faren (losen) møter hverandre igjen i forbindelse med et sjøslag der engelske skip prøver å overmanne et fransk slaveskip. Ved denne anledning frelser losen den unge Francis’ liv – foreløpig uten at de kjenner hverandres identitet. Som venner reiser de tilbake til hjemstedet i England, der sannheten om slektskapet går opp for dem begge.
I teksten snakkes det om en rekke sorte og hvite ”Træf”, dvs. både grusomme og lykkelige tilfeldigheter som påvirker og styrer handlingen. Åtte dager før Francis og Anna skal feire sitt bryllup, omkommer brudgommen ved en ulykke. Hans mor, som nå er enke, er kommet tilbake til England som en rik lady. Både hun, Anna og losen er vitne til dødsfallet. Alle tre bryter sammen i sorg, og losen og hans tidligere hustru gjenkjenner hverandre.
Siden slår losen seg ned i sitt gamle hjem og gjenopptar sitt opprinnelige yrke. Til hjelp har han Anna, som kler seg som gutt, kaller seg Francis og frakter losen ut til de skipene som trenger assistanse. Slik kommer han også som los til det skipet Wergeland er ombord i. Men etter at Anna drar tilbake til land ryker det opp til uvær, jollen hennes forliser og hun selv omkommer. Anna har nå ”fundet Havn / i Gud Faders egen Favn”. Dette ”sorte Træff” følges straks av det motsatte, et ”Tilfælde, sandt og skjønt”. Man kan nemlig se to sommerfugler, en blå og en hvit, kretse over akterspeilet av den forliste jollen. Det er Annas og Francis’ sjeler som forenes etter døden.
Losen mister forstanden av sorg etter at også Anna er død, og han blir pasient i sinnssykeasylet Bedlam i London. Dit kommer Wergeland på besøk, sammen med kapteinen på det skipet han har reist med. Dikteren er nå vitne til hvordan ladyen, Mary Ann, bestikker vokterne for å få adgang til den gales celle. De to tidligere ektefellene finner hverandre igjen, og det ender med at losen blir frisk. Etter kapteinens råd ønsker de å slå seg ned på et sted preget av ro og harmoni. De vil derfor til Norge, og de ender i Hardanger – et landskap som etter dikterens oppfatning er det herligste på jord:
O hvor findes saadant Sted,
Disse løvbekranste Tanger
Med den fromme Hyttes Fred,
Uden i din Herlighed,
Underdeilige Hardanger?
”Besøget”
I bokens siste dikt, ”Besøget”, møter dikteren John og Mary Ann igjen i deres nye hjem, en liten hytte på en tange i Hardangerfjorden, omgitt av roser, vill humle og morelltrær, og med en runesten like i nærheten. Det underlige er at også i dette paradisiske landskapet flyr det to sommerfugler – en blå og en hvit – omkring. Dikterens kommentar til idyllen er at gudstroen hos losen John Johnsen og hans hustru Mary Ann er blitt fullendt av ”Naturens Kuur”. Ved naturens og skjønnhetens legedom har de lært å forstå hva som er livets mening: Det finnes ingen sorg så dyp at den ikke kan overvinnes ved hjelp av en guddommelig natur.
Den engelske Lods ligner en gotisk roman
Med alle sine dramatiske begivenheter og ”sorte Træf” (ulykkelige tilfeldigheter) kan Den engelske Lods gjerne kalles en ”gotisk roman”. Denne romanformen var velkjent i romantikken, men hadde eldre røtter. Genren stammer egentlig fra 1700-tallets England, der Horace Walpoles The Castle of Otranto (1764) regnes som en av de første gotiske romaner. Andre verker i samme tradisjon er Ann Radcliffes The Mysteries of Udalpho (1794) og Mary Shelleys Frankenstein (1818). Senere etterfølgere er søstrene Brontë, Edgar Allan Poe, Hawthorne, Melville og James. Betegnelsen ”gotisk” peker dels på at innholdet er skremmende og uhyggelig (såkalt skrekkromantisk), med overnaturlige hendinger, irrasjonelle sjelelige tilstander, galskap og gru som sentrale innslag. Seksualitet, mørke pasjoner, angst og ukontrollerbare underbevisste sinnstilstander er også aktuelle motiver. Normalitet og dyd er utsatte tilstander, fordi irrasjonelle, onde krefter truer både individ og samfunn.
I disse fortellingene opptrer det gjerne en såkalt ”gotisk skurk”, en pervers, sadistisk og herskesyk person som ofte er adelsmann, og som særlig er en trussel mot uskyldige kvinners dyd og ære. Handlingen i de gotiske romanene foregikk dessuten ofte i middelalderen, gjerne med gotiske bygninger, klostre, kirker, hemmelige underjordiske ganger osv. som kulisser. I tillegg opptrådte ikke sjelden demoniske geistlige personer i handlingen. Selv om disse siste trekkene mangler hos Wergeland, har Den engelske Lods med sin serie av ”sorte Træf” og uhyggelige livsskjebner likevel en så tydelig forbindelse med skrekkromantikken at betegnelsen ”gotisk” kan være på sin plass. Hos Wergeland spiller lorden den gotiske skurkens rolle, han forgriper seg på Mary Ann og blir årsak til hele den lille familiens ulykke.
Diktverkets form
Diktene i Den engelske Lods har den firfotede trokeen (med fire tunge taktslag i hver verslinje) som grunnform. Versene kan av og til være kortere (med bare to takter i linjen). Rimene kan noen steder følge tett på hverandre, andre steder kommer de tilbake med lange mellomrom. En slik rimteknikk er karakteristisk for Wergeland og har vært kalt ”kaskadeteknikk” (Daniel Haakonsen). Firfotet troké var forøvrig en versform Wergeland benyttet så ofte at den har fått navn etter ham og gjerne kalles ”Wergelands-trokeen” (Hallvard Lie i Norsk Verslære; se også Sigmund Skard i Edda 1957, ”Studiar i Henrik Wergelands ’Lods-vers’”, der Skard analyserer Den engelske Lods og rett og slett kaller Wergelands firfotede troké for ”Lods-verset”). Vi står her overfor en av Wergelands yndlingsformer når det gjelder versbygning. Han hadde tidligere brukt den i kjente dikt og verker som ”Min lille Kanin”, ”Svalen” og Jan van Huysums Blomsterstykke. Formen kommer også senere tilbake i det kjente diktet ”Følg Kaldet!” fra Jødinden (1845).
Tilblivelsen og utgivelsen Den engelske Lods hadde en relativt lang tilblivelses- og trykkehistorie. Wergeland la de første planene til verket i løpet av våren 1843. Om sommeren bodde han og hustruen på Eidsvoll prestegård, der hele Wergeland-familien var samlet. Wergelands mor ble syk og døde brått og uventet denne sommeren, og Wergeland sendte senere (i august–september 1843) de seks første delene av verket som oppmuntring til sin sørgende far, Nicolai Wergeland. Faren foreslo noen rettelser, og dessuten en ny tittel, som Wergeland forkastet. Noe av rettelsene, men ikke alle, ble tatt til følge av dikteren (se Wergelands Samlede Skrifter b. VI 1, 457–472).
De første tre delene av verket (diktene ”Isle of Wight”, ”Spithead”, ”The Albatross”) ble publisert i Christiansandposten 8. september 1843, ett år før bokutgaven. Tre dager senere fulgte fire nye avsnitt i samme avis (”Gamle Kamerater”, ”Kutteren”, ”Hampshire”, ”Vedbenden”).
Et av verkets skjønneste dikt, ”Appearance of England”, så første gang dagens lys i Morgenbladet 17. oktober 1843. Nå var arbeidet med verket så langt kommet at Wergeland kunne våge en subskripsjonsinnbydelse (dvs. invitasjon til å tegne seg som kjøper og betale forskudd, slik at forfatteren kunne få råd til å trykke og utgi boken). Den første av flere subskripsjonsinnbydelser ble offentliggjort i Morgenbladet 6. februar 1844, men det gikk fremdeles lang tid før verket kunne trykkes. En ny invitasjon til å subskribere kom i form av et avertissement i Lillehammer Tilskuer (en avis som tidligere også hadde trykt flere av enkeltkapitlene i verket) 16. august 1844. Her averterte H.J. Selmer at han ville motta subskripsjoner på Wergelands ”Den engelske Lods, romantisk Digt”. Verket utkom måneden etter, 24. september 1844.
”Romanen” ble en suksess
Wergeland var ikke vant til at hans verker fikk umiddelbart gjennomslag og suksess på bokmarkedet. Den engelske Lods hører til unntakene (et annet unntak er Spaniolen, med utgaver hhv. i 1833 og 1840). Åtte måneder etter førsteutgaven og mindre enn to uker før Wergelands død kom Den engelske Lods 30. mai 1845 ut i nytt opplag. (Tittelblad til førsteutgavens første og andre opplag: se lenke i høyre felt.)
Vigdis Ystad. Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo siden 1978. Hovedredaktør for den historisk-kritiske utgaven Henrik Ibsens skrifter. Bøker og artikler om norske forfattere fra 1800- og 1900-tallet.

Vigdis Ystad, 22. januar 2008 | Skriv ut siden