Ei Kjærlighed har noget Tomt omkring sig, liig Kilden rundtom hvilken Alting blomstrer.

Se flere sitater

Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge. Del V

(Øvrige deler i "Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge", se høyre felt.)
”Mødrene”
Diktet ”Mødrene” (Jødinden) handler også om rasefordommer, men framfor alt handler det om religiøse motsetninger. Det skildrer skjebnen til en rik, fordomsfull kristen grevinne og en fattig, men storsinnet, jødisk enke med evne til toleranse. Livet gir dem store prøvelser. Til slutt konfronteres de med hverandre.
Del 1, ”Ildebranden”, skildrer en vinternatt med ildebrann i en ikke nærmere angitt by. Da kirketårnet styrter sammen, oppstår det ødeleggelse. Det gir trolig mening på mer enn ett nivå når det står skrevet: ”Herrens Huus / lægger Menneskens i Gruus.” Fullt kaos inntrer umiddelbart. Folk søker etter savnede, deriblant en jødisk og en kristen kvinne, en grevinne, som fortvilet leter etter sine tapte spedbarn. De finner også begge et barn i snøen. Men da grevinnen oppdager at barnet hun har funnet bærer tydelige jødiske slektstrekk, kaster hun det fra seg. Jødinnen, med navnet Judith, legger det barn hun har funnet til brystet, til tross for at det ikke kan være hennes eget. Mens hun faller til ro på en trapp, hører hun spedbarnsskrik, og finner nok et barn, sitt eget. Hun tar vare på begge barna og mener at hun har fått igjen sitt eget fordi hun tok seg av det fremmede barnet.
Flux med Begge ved sit Bryst
knælte hun i Bøn den Fromme,
priste Gud af Hjertenslyst,
bøjede sig for hans Domme,
at Hans Viisdom, som maa kjende
Hjertets Styrke, havde hende
To for Een i Naade sendt.
(SS I 3, 338)
Judith tar landeveien fatt og oppsøker en eldre slektning som heldigvis er i live, og som åpner sitt hus for henne og barna. Han oppfatter gjestene som Gudsendte.
I del 2, ” Sammentræffet”, er det gått 17 år siden katastrofebrannen. Judiths slektning er forlengst død; selv er hun blitt en eldre, sliten kvinne. De to guttene hun har fostret opp, Josef og hittebarnet Rudolf, skikker seg bra, kjenner seg som brødre og tar godt vare på sin mor. Hun har imidlertid hele tida vært forberedt på at Rudolfs rette mor en dag vil dukke opp, og har lagt forholdene til rette om så skulle skje. Hun har latt barnet få kristen oppdragelse, og hun har bedt ham bære det gullkors han hadde på seg da hun fant ham, godt synlig. Samtidig vet hun innerst inne, at hvis Rudolf en dag må forlate henne, vil hun ta sin død av det.
En dag dukker ganske riktig Rudolfs rette mor opp. Hun har med seg en yngre bror av det tapte barnet, en svakelig og bortskjemt liten tyrann. Det lager seg slik at Josef er skysskar for grevinnen og hennes sønn. På veien passerer de Rudolf, og Josef hilser. I skyndingen oppdager grevinnen korset som Rudolf bærer, og ber Josef snu. Det kommer for en dag at hun har vært plaget av skyldfølelse, og har kjent seg som en fordømt fordi hun støtte fra seg det hjelpeløse jødebarnet 17 år tidligere. Hennes svakelige sønn gir til kjenne at han ikke ønsker at hans eldre bror skal komme til rette, for da taper han en betydelig del av sin arv. Men grevinnen vil ha klarhet, og fritter ut kjørekaren. Hun skjønner at Josef er barnet hun forstøtte, og antar nå at hennes eget barn er oppdratt som jøde. Men Josef svarer: 
                   ”Nei, min Frue!
Ængst Dem ikke! Rudolf flittig
har fra Liden frekventert
Byens kristne Skolestue.
Han forlængst er konfirmert.”
(SS I 3, 345)
Mot sin yngste sønns protester, oppsøker grevinnen ”den edle Moderes Hjem” med den tanke å betale henne godt.
Av del 3, ”Forsoningen”, framgår det at Rudolf ikke vil forlate Judith som aldri har latt ham savne en mors kjærlighet. Nå er det hun som trenger ham.
”Skulde Jeg for Hvadsomhelst
vel forlade nogensinde
Hende der, den ædle Kvinde?
Hende, som mit Liv har frelst
op fra Gaden, ud af Flammen?
(SS I 3, 347)
Rudolf lover imidlertid å følge sin rette mor i kjærlighet når Judith en gang dør, men på den betingelse at også Josef skal være med. Den sjalu yngstebroren protesterer høylydt. Men den tidligere så stolte grevinnen vet hva hun skylder Judith, og til sin yngste sønns forferdelse bøyer hun kne for jødinnen. Den ”Taushedsgjord” som har strammet om en hennes bryst i alle årene siden hun kastet fra seg det jødiske spedbarnet, brister, og hun bekjenner sin synd. Hun var, sier hun grepet av ”Fordoms fæle Aand”. Nå lover hun å dele sin kjærlighet likt mellom brødrene når tida er inne. Grevinnens løfte om å gi begge guttene like mye kjærlighet blir mye for Judith. Men jødinnen fortsetter:
”Judith! Ja, imod din Søn!
Ringe er din Ømheds Løn
Lidet er hva jeg nu loved
mod den Kjærlighed, dit Liv
offrer sig alt til dets Ende.
Blot tilgiv, og paa mit Hoved,
som mig Gløderne forbrænde,
læg din Haand og mig tilgiv!”
Judiths blikk da hun ser på de to unge guttene synes fylt av stråler, ”som om allerede Aanden / paa sin Himmelflugt sig voved”. I denne tilstand legger hun sin hånd tilgivende på grevinnens hode. Men dermed er det også ute med henne. Diktet avsluttes med disse ord:
Angst og Smerte for at blive
fra sin Plejesøn adskilt,
Glæde over, at de To,
Josef Jøde, Rudolf Greve,
skulde stedse sammen leve,
uanseet Blod og Tro,
Saligheden at tilgive
hjerteligen, fromt og mildt,
havde altfor stærkt og længe
paa de svage Livsensstrænge
i den sidste Time spilt.
(SS I 3, 351)
Jødinnen overgår den kristne i etisk standard. Men den kristne kvinnen innser sin brøde og blir forsonet med sin jødiske medsøster. Jødinnen har i årevis levd i angst og spenning for at hennes hittebarns rette mor en dag skulle dukke opp. I det øyeblikk spenningen finner utløp på best tenkelige vis, bærer hun det ikke, men dør idet smerte og salighet griper henne på en og samme gang.
Diktet om de to mødrene åpner for at trosmotsetninger ikke nødvendigvis i all evighet behøver å ødelegge menneskers liv. Diktet oppviser i så måte slektskap med de diktene som legger hovedvekten på religiøs toleranse (se nedenfor).
”Drengen ved ”Blåaporten”
En optimistisk tone klinger også ut av det mindre komplekse diktet ”Drengen ved ”Blåaporten” (Jødinden) som faller i disse delene: 1. ”Djurgårdsreisen”, 2. Afreisen og 3. ”Afhentningen”. Handlingen foregår i Sverige som ikke stengte jøder ute, slik Norge gjorde på Wergelands tid, men som likevel praktiserte forbud mot ekteskap mellom jøder og kristne.
I del 1 har en jødisk forretningsmann tatt med seg datteren Hanna til forlystelsesstedet ”Djurgården” i utkanten av Stockholm. På vei hjem betror Hanna sin far at hun har sett en fattig norsk gutt som måtte tigge for sitt brød ved ”Blåaporten”. Hun vil gjerne hjelpe ham, og sier til faren at hun har sett for seg i drømme at gutten, som hun forsikrer er god til å regne, har fått arbeid på farens kontor. Faren nærer sterke motforestillinger mot nordmenn. Han hadde forlist ved Norges kyst, men fordi han var jøde, var han blitt ført fra fengsel til fengsel inntil han til slutt fikk friheten i Sverige. Han innser imidlertid at det ikke er rett å dømme den fattige gutten for noe han umulig kan være skyld i, og beslutter å hjelpe ham.
I del 2 har den norske Hagbarth i lang tid gjort en perfekt jobb på kontoret hos Hannas far. Faren ser imidlertid at han skranter, men skjønner ikke den egentlige grunnen. Faren bestemmer seg for å dele sin eiendom og gjøre nordmannen til sin kompanjong som et vederlag for den stor innsatsen. Dette meddeler han sin datter. Men hun vet bedre hva som feiler Hagbarth. De to er håpløst glade i hverandre, men loven hindrer dem i å inngå ekteskap. Faren får vite at ”Guld” nok ikke kan helbrede ”Hjertets Bleghed, / der liig et Lav, som har haarfine Rod / i fast usynlig Revne, spreder sig / udover Kinden uden synlig Aarsag” (SS I 3, 376). Hun sier at de to allerede har tatt ”et Farvel til Døden”. Faren erfarer, som forutsett av Hanna, at Hagbarth avviser tilbudet om å bli hans kompanjong. Faren er imidlertid ikke prinsipielt imot ekteskap, og opplyser at det er tillatt for dem å gifte seg i Amerika. Men Hanna innser at faren ikke kan skilles fra sin datter. De unge tar avskjed for alltid, mener de, og faren utstyrer Hagbarth så han skal bli i stand til å ta seg fram hvor som helst i verden.
Del 3 finner sted noen år senere. Den gamle jøde er død, og Hanna og hennes venninne oppdager en vakker skonnert på havna. Den er nettopp i ferd med å legge til. På akterspeilet leser de navnet ”Hanna”. Flagget skipet fører, bærer stjerner, hvilket tyder på at det er amerikansk. Det viser seg at det er Hagbarth som vender tilbake. ”Forbi er vort Farvel,” heter det nå. ”Ei i mit nye Fædreland /vor Lykke er forbudt,” forkynner Hagbarth. Det er også han som får siste ord. Han bringer inn et evighetsperspektiv; i åndens verden kan ikke to som elsker hverandre, skilles, ettersom alle ånder har samme tro, hevder han. Diktet avsluttes på denne måten:
Nu paa min Skonneret ”Hanna! did [dvs. til Amerika]
Jeg henter dig afsted,
Hvor ueens Tro forenes kan
I samme Kjærlighed.
Men hisset, hvor for evig Vi
forenes skal, vi To,
Tilvisse alle Aander faae
een og den samme Tro.
Neste del: Jøden – Religiøs dialog i "De tre"

Dagne Groven Myhren, 11. juli 2008 | Skriv ut siden