Lykke eller Ulykke ligger fremfor alt i de Anskuelser, man har om samme.

Se flere sitater

Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge. Del IV

(Øvrige deler i ”Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge”, se høyre felt.)
Rasefordommer og religiøse motsetninger opptrer i flere av jødediktene, men i de to diktene ”Barnet” (Jøden) og ”Blodet” (Jødinden) er rasefordommene spesielt vektlagt.
”Barnet”
”Barnet” (Jøden) består av en kort dialog. En fremmed tiltaler en amme med et spedbarn på fanget og roser det underskjønne barnet så lenge han, eller helst hun, tror det er kristent. Men da det viser seg at det bærer et jødisk navn, serverer den fremmede straks en rekke typiske fordommer mot jøder.
Ah! Ja Jøden stikker frem
i den lille Ørnenese,
og om Munden kan jeg læse
Slægtens Arveanathem,
at han bliver noget værre
end et døbt sædvanligt Skarn.
(SS b. I 3, 40–41)
Ikke bare ser hun med forakt at barnet er forbannet med jødiske slektsdrag (”Arveanathem”), men hun forhåndsdømmer det som menneske.
Da det opplyses at barnet er kristent, bare oppkalt etter en velgjørende jøde, slår den fremmede om og ser ingen av de rasetrekk hun først uttalte seg skråsikkert om. De påståtte raseegenskaper er dermed avslørt som kristne fordommer uten grunnlag i virkeligheten. Man kunne ha ventet at den fremmede ved å erfare å ha tatt så grundig feil, ville ha kommet til sannhets erkjennelse. Det skjer imidlertid ikke, for uten å sjenere seg uttrykker hun mistanke om at ammen kanskje selv er jøde! Ammen verken benekter eller bekrefter dette, men nøyer seg med å sette den fremmede rolig på plass ved å svare at det i så fall ville være ”første Rang som Qvinde”.
”Blodet”
I diktet ”Blodet” (Jødinden) retter tendensen seg mot rasefordommer som legger hindringer i veien for vennskap, kjærlighet og ekteskap mellom jøder og kristne. Handlingen utspiller seg i en uidentifisert by der det også finnes en jødisk minoritet, bosatt i en slags ghetto (”Jødegaden”). Fordommene kommer til uttrykk ved at jøders blod anses som mindreverdig.
Diktet er formet som et minidrama i to scener som finner sted med flere års mellomrom. I den første er aktørene barn, i den andre er barna fra første scene blitt unge voksne. I begge foregår fortrolige samtaler mellom jødepiken, Rachel, og den jevnaldrende kristne venninnen, Charlotte. Gutten Leon, som selv aldri får ordet direkte, setter vennskapet mellom venninnene på harde prøver. I første omgang seirer vennskapet, men i neste omgang er Leon årsak til komplikasjoner som fører til Rachels død. Charlottes videre skjebne forfølges ikke i dette diktet.
Første scene,”Barnet”, bringer oss inn i barnas lek. Leon har utpekt Rachel til den som alltid skal ha ”Sidsten” fordi hun som jøde har mindreverdig blod i sine årer. Gråtende har den vesle jenta forsøkt å stikke seg vekk under en tornebusk der Charlotte finner henne og prøver å få henne med igjen i leken. Charlotte roser hennes vakre korallkjede som funkler som blodsdråper i sollyset. Men Rachel svarer at for en eneste dråpe blod av Charlottes finger vil hun legge sitt smykke som et ”Offer” for hennes fot. For Rachel er det maktpåliggende å få vite om hennes blod er ringere enn Charlottes. Charlotte følger straks opp. De stikker seg med hver sin torn i fingeren og konstaterer at bloddråpene som pipler fram, er ”lige som en kløvd Rubin”. Glad gir jødepiken fra seg sitt smykke: ”O, Charlotte, tag min Kjæde!”
Av scene 2, ”Jomfruen”, framgår det at problemet bare ble løst midlertidig i første scene. De unge holder ball. Rachel ber sin venninne fra barndommen om en samtale i enerom. Hun vil gi Charlotte sin hårnål med en blodrød rubin om hun vil avstå fra en dans for å låne henne øre. Mye står på spill for Rachel som på nytt har opplevd et nederlag på grunn av sin jødiske herkomst. Igjen er det Leon som er problemet, men det vet ikke Charlotte. Rachel minner sin venninne om den gangen de sammenliknet blod. Charlotte griper straks tråden og skildrer den lynsjestemning mot jøder som oppsto da det kom ut blant folk at en jødepike hadde ”kjøbt”, som det ble sagt, blod ”ifra en Døbt”. De kristne øvde regelrett hærverk i ”Jødegaden”. Rachel følger opp med å fortelle hvordan hun selv med nød og neppe ble reddet av sin amme, mens hennes far, i et forsøk på å forsvare sin eiendom, mistet livet. Hun skal akkurat til å fortelle at hun nylig har erfart at hennes blod (dvs. rase) står i veien for hennes livs lykke, da Charlotte strålende brister ut med at hun nettopp er blitt forlovet med Leon. Opplysningen kommer som et sjokk på Rachel som var i ferd med å betro Charlotte sitt forhold til Leon. Hun har elsket Leon og trodd på ham. Men da forholdet skulle åpenbares for hans far, viste Leon seg som en feig usling. Rachel forteller:
Ind vi styrted Begge; men
Leon, Han den Ømhedsfulde,
Leon, som jeg tænkte skulde
tage allerførst tilorde,
knæle bønlig, som jeg gjorde,
Leon stod forknyt igjen,
mens hans Faders Knæ jeg alt
favnende med Kys bedækte.
Op de Gamle sprang forskrækte,
og jeg fra min Himmel falt.
Taus og rød min Elsker stod
som en arm bodfærdig Synder.
(SS I 3, 330)
Leon klarte ikke å forsvare sin kjæreste fordi han innerst inne skammet seg over hennes rasetilhørighet. Det Leon fortiet, ble imidlertid klart uttalt av hans far. Det var som å få gift i et åpent sår, sier Rachel. For all framtid har farens ord brent seg inn i hennes sinn:
”Hvad – udbrød min Elskers Fader –
Hvad, min Søn, at Du kan bære
for dig Selv saa liden Ære?
Heller vil jeg see dig død,
ja at betle for dit Brød,
end at Du, saa vakkert Skud
af patricisk christen Rod,
skulde søge dig en Brud
 af et saa vanhelligt Blod.”
Dermed blir det klart at Leons svik mot Rachel har banet veien for hans forlovelse med Charlotte. Charlotte prøver å vise medfølelse med Rachel, men Charlottes deltakende ord gjør vondt verre. Rachel har sett for dypt i sviket som Charlotte, uten å ville det, er blitt en del av. Situasjonen mellom venninnene blir umulig. Å glemme er også umulig. ”Glemme? Det kan ikkun Vandet,” sier hun. Det er bare ”hisset”, dvs. etter døden, at den smerte hun nå føler, kan overvinnes, mener hun. Liksom den gangen i barndommen vil Rachel igjen undersøke kvaliteten på sitt eget blod, men nå må det hentes ”ligefra / Bunden af mit eget Hjerte”. Og før Charlotte får sukk for seg, har Rachel stukket hårnålen like i hjertet og dør på stedet. Her slutter diktet.
”Den lykkelige Viv”
Av prosadiktet ”Den lykkelige Viv” (Jødinden), en sprudlende monolog lagt i munnen på en ung jødisk hustru som elsker sin mann, lærer vi indirekte Charlottes videre skjebne å kjenne. Hun gjennomførte å gifte seg med den rike Leon, til tross for at hun kjente hans karaktersvakhet, men fikk et ulykkelig liv. Charlotte framstår dermed som en kontrast til ”Den lykkelige Viv”.
Neste del: Jøden og Jødinden – Intoleranse og toleranse >>

Dagne Groven Myhren, 11. juli 2008 | Skriv ut siden