Raad man nok kan give, Klogskab ei Hvo godt Raad Raad lod blive, lod Hjælpen gaae sin Vei.

Se flere sitater

Mine litterære opplevelser er alltid knyttet til en virkelighetseffekt. Det må være en forbindelse mellom litteraturen og virkeligheten, men mer, en utvidelse og forsterkning av min opplevelse av virkeligheten, livet. I Jan van Huysums Blomsterstykke fra 1840 heter det: ”Blomstre vel, men endnu mere: / Blomsterblomstre”. Kunsten er overvirkelig. Virkeligere enn virkeligheten. Verket dreier seg om kunstopplevelsen, om forholdet mellom kunsten og livet, og om kunstens og kunstnerens behov og rett.

Jan van Huysums Blomsterstykke veksler mellom lyrikk, prosa og sakprosa. I rammefortellingen står et jeg, dikteren, og betrakter et maleri av Jan van Huysum. Han betas av skjønnheten og livaktigheten i blomstene, og ber rosenknoppen om å fortelle ham hvordan ”slige Blomster bleve til!”. Deretter fortelles det om en gammel prest, Adrian, som under et felttog i Nederland, der landsbyen hans blir erobret, mister hele familien sin i en brann. Maleren Alonzo de Tobar er med på denne erobringen. Adrian dyrker blomster i asken etter sine kjære, og gjenkjenner, i en åpenbaring, alle familiemedlemmene sine. Det er stor skjønnhet og patos i denne passasjen, kanskje med høydepunkt idet han til slutt finner datteren Klara, som i en grad var utstøtt av familien på grunn av hennes ”sørgelige Lidenskab for en fiendtlig Kriger” – kanskje mannen som har drept søsterens trolovede:
Ve mit Ravnefaderhjertes
sløve mosbegroede Steen!
Jeg har kunnet glemme Een
af mit eget Kjød og Been:
stakkels Klaras Dødningsmertes
blege Billede i denne
hvide Rose, som er Hende
[…]
O mit Barn, se til din Fa'r!
Rose hvid, som Klara var!
Han er ikke længer vred
paa din syge Kjærlighed,
Han har intet Blik, som rammer
knusende din knuste Jammer;
Han har intet Øjekast
for at skjære hvad der brast;
Han har kun en Faders Hjerte
og Velsignelser i Munden
og en Smerte for din Smerte,
og et Taaredryp for Vunden,
Taarer af balsamisk Glæde;
thi jeg ogsaa dig har funden:
Ingen mangler i min Kjæde.
Alle ere jo tilstede
[…]
Mens Adrian står og pleier og dyrker blomstene, kommer kunstneren Jan van Huysum gående. Fascinert av synet insisterer han på at han må få blomstene for å male dem. Adrian nekter innbitt, men van Huysum ignorerer ham og kutter av blomstene, noe som fører til Adrians død. Kunstneren maler sitt mest fullkomne bilde. Bildet blir utstilt sammen med Alonzo de Tobars maleri Familie, som viser alle Adrians familiemedlemmer. En ung mann mener å se likheter mellom hver av blomstene i van Huysums verk og personene i de Tobars Familie.

Jan van Huysums "mest fulkomne bilde" har tittelen Vase med blomster. Foto/eier: Statens Museum for Kunst, København


Adrian som ser sine kjære, gjør langt større inntrykk på meg enn kunstneren som ser sitt objekt – de vakre blomstene. Og det er meningen som er heftet til blomstene, som gjør dem vakre: livet, det menneskelige. I kunst henger skjønnhet og mening sammen; skjønnhet uten mening er ikke skjønnhet i kunst. Men hva med det gode? Det etiske? Det er ganske irrelevant, mener jeg. Betyr det at en kunstner kan, som her, gå over lik for å frambringe sitt kunstverk, hvis det er stor nok kunst? Innenfor kunstverket spiller moral liten eller ingen rolle, selv om kunstverket godt kan ha en moralsk virkning, men en indirekte virkning. Et kunstverk skal være amoralsk. At et kunstverk er godt, vil godt, gjør godt, gjør det ikke til et bedre kunstverk. Så er det heller ingen som drepes i virkeligheten, verken Adrian eller Benjamin eller sjelene til resten av familien, bare i verket. Jeg kan ikke forestille meg et kunstverk som gjør eller er ondt.
Gjennom kunstnerens verk får Adrians kjære evig liv. Så kan man selvsagt spørre seg om de måtte foreviges for å få evig liv, om Adrian, mot sin vilje, måtte dele sin opplevelse av deres skjønnhet med andre for at opplevelsen skulle bli reell, og varig. Kunstnerens trang til bevaring og formidling tar ikke hensyn til Adrian: ”Der er ingen voldsommere hensynsløsere, selvkjærligere Lidenskab end Kunstnerens. Den kjender ikke Grændser, Ret eller Synd. Den griber efter sin Lysts Maal med Gigantarme, fordi den troer den har et Gudehjerte.”
Verket involverer to kunstnere: dikteren og maleren. Jeg tror mye av en kunstners motivasjon er å bevare og formidle: å holde fast på alle inntrykkene, opplevelsene, livsfølelsen. Lindring av en eksistensiell ensomhet, som han ikke kan vise fram og dele med noen der og da, men muligens på sikt, og forhåpentligvis for evig.
Kunstverket er fanget øyeblikk, frossen fullkommenhet. Noe bristeferdig. Noe som snart kan vippe over i for mye, eller i ingenting. Det ekstremt skjøre, uklare, underlige, uhåndgripelige; det man ikke kan forklare, og ikke kan være sikker på om er.
[…] nu, da jeg maa tale
(saa nødvendigt som at Brystet
stønner, naar det bliver krystet)
Kunstopplevelsen inntreffer ved høydepunktet, det ultimate, optimale, kulminerte, og det er uttrykt selvmotsigende, ambivalent, som i disse sitatene: ”slig en Vellyst, qvalt af Smerte”, ”bristende, skjøndt endnu heel”, ”yndige og blide Smerte” og ”sød vellystig Skræk”. Det er slik jeg opplever god litteratur. Skjønnhet og sorg, lindring og skrekk.
Trude Marstein er forfatter. Hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for Sterk sult, plutselig kvalme (1998), og har skrevet flere romaner, essays og en barnebok. Hun er tildelt Sult-prisen og Dobloug-prisen for sitt forfatterskap.

Trude Marstein, 22. februar 2008 | Skriv ut siden