Klag ikke under Stjernerne over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.

Se flere sitater

Skabelsen, Mennesket og Messias er den unge Henrik Wergelands grensesprengende verdensdikt; det mest omfattende diktverk som hadde kommet ut i Norden. Det består av monologer, dialoger, korsanger og dramatiske opptrinn.

Skabelsen 
I del 1, "Skabelsen", er universet opplevd fra verdensrommet der himmelske ånder er vitne til at vår jord blir skapt. Fra først av tar den seg ut som dampende "Dynd", dvs. varm, grosvanger gjørme som rommer i seg opplegget til livet som skal utvikle seg på kloden. Det nye skaperverk utløser en eksistensiell krise hos den kraftfulle himmelånden Phun-Abiriel. Krisen fører til en erkjennelsesteoretisk samtale, der den kjærlighetsfylte Ohebiel stadig utfordres. Samtalen dreier seg om skapelsens hemmeligheter, tilværelsens mening og ånders mulige vekst mot stadig høyere erkjennelse. Ohebiel får støtte av den viseste av åndene, Messias, som skildrer åndens utvikling fra støv til himmelånd videre i en spiralformet bane i evigheten:

"Aander Gud væver af Mulden som Solen Regnbu af Taagen.
Nu igjennem spirale Evigheder
Frem han [ånden] arbeider sig. Foran Indbildningens
Pensel han bruger; bag sig Erindringens Meisel.
Midti straaler Forstanden, liig en Sol, der
Springer fra Synskreds til Synskreds, og afmaler
Morgenen foran, slæber paa stjernede Midnat."

Snart manifesterer skapelsen seg på nye måter. Himmelåndene er vitne til et fantastisk skuespill der livets og forgjengelighetens personliggjorte krefter framstår i skikkelse av to skaperånder, Cajahel og Obaddon; den første er Guds ånde når den gir liv til det skapte, den andre er Guds ånde når han trekker den (dvs. sin ånde) tilbake. Disse to aktive, men stridende krefter, som begge representerer Guds skaperkraft, driver livet fram på kloden gjennom en dramatisk kamp der Cajahel og Obaddon, liv og død, lys og mørke, dag og natt, sommer og vinter gjensidig provoserer hverandre slik at jorden grønnes, og vekster, dyr og til slutt det første menneskepar kommer til syne, foreløpig sovende. Den dypeste årsak til det som skjer, ligger stadig i den guddommelige bevissthet.
Tittelsiden til Skabelsen, Mennesket og Messias, utgitt 1830
Johan Sebastian Welhaven tegnet tittelsiden til Skabelsen, Mennesket og Messias (utgitt 1830). Eier: Nasjonalbiblioteket
Mennesket
Del II, "Mennesket", åpner med at Phun-Abiriel velger å ta bolig i Adam og får følge av Ohebiel som tar bolig i Eva. Resultatet er at først Adam og dernest Eva våkner og begynner å orientere seg i verden. Himmelåndene for-planter både sin åndelige kapasitet og sine erkjennelsesproblemer til jordens mennesker, og taper samtidig mye av den frihet de eide i himmelens hvelvinger fordi de begrenses av materien. Det jordiske menneskets dobbelt-natur av materie ("Støv") og himmelånd viser seg å innebære store utfordringer og muligheter for avsporinger.
På jorden utfolder slektens historie seg fra Adam og Eva av, til å begynne med i paradisisk uskyld. Etter hvert som menneskene blir flere og organiserer seg i samfunn, tar selvkjærligheten makten i skikkelse av tyranner og bedragere som fører slekten på avveie. Menneskeånden formørkes, og menneskene glemmer at de nedstammer fra himmelånder. Men iblant framstår enkeltpersoner, religionsstiftere, profeter eller filosofer, som erkjenner sin ånd, og formidler bruddstykker av guddommelig visdom til medmennesker. Uansett hvor på kloden de måtte framstå, er slike skikkelser i stand til å skape historiske gjennombrudd for åndelig lys. Jødiske profeter og greske filosofer representerer på hver sin måte åndelige gjennombrudd, eller "Lysbrud" i mørket. Men maktens og bedragets representanter slutter seg gang på gang sammen, terroriserer og desinformerer, blant annet ved å spekulere i menneskenes angst for overnaturlige makter, så åndskreftene holdes nede i trelldom, avmakt og sløvhet.
I "Skabelsen" lå synsvinkelen gjennomført hos himmelåndene. I "Mennesket" ligger den for det meste hos jordens mennesker. Men iblant kommenterer høyånden Messias slektens utvikling fra et kosmisk perspektiv. Han klager over at "Friheden" er solgt til tyranner, og at "Sandheden" er forrådt av bedragere; men han spår også om "bedre Tiders Vaar". Slektens blodige historie utfolder seg i mer og mer groteske scener. Glimtvise gjennombrudd for åndens lys kan likevel ikke hindres. Når de himmelske åndskrefter fra tid til annen reiser seg i mennesket og avslører makt og bedrag, innvarsles "Frihedens Morgenrøde" og "Sandheds lyse Dag". Messias kalles også for "Alviisdommens første Ord", og må tenkes å svare til "Ordet" som "i begynnelsen" var "hos Gud", som det står i åpningen av Johannesevangeliet.
Messias
I del III framstår Jesus Messias, messiasbevissthetens representant på jorden. Han tilsvarer "Ordet" som er blitt "kjød". (Jfr. Johannesevangeliet.) Jesus Messias som ser "Gud i Slaven", er både tegnet etter Jesusskikkelsen i Det nye testamentet og satt inn i et perspektiv skapt av Wergelands originale åndelære. Jesus studerer "Menneskehedens Minderulle", og innser at jammerens kilder er å finne under "første Throne" og under "første Tempeltinde". Han er utsett til å befri lysets sjeler fra "Mulmets Taagevover". Han underviser menneskene om deres "Arveret", og lærer dem at de alle bærer i seg Guds bilde som arv. Han forklarer at samme ånd bor i alle hjerter, og vekker den til sannhet, frihet og kjærlighet. Makten og bedraget (dvs. tronenes og altrenes representanter) sammensverger seg mot ham da det går opp for dem at han er i ferd med å undergrave fundamentet for deres makt. Hvis alle har samme guddommelige verd, da finnes det ikke grunnlag for å utøve makt og bedrag. Følgelig må Jesus korsfestes! I det siste store opptrinnet er menneskeslekten samlet utenfor Jesu grav. Mørkets og lysets krefter, som har kjempet gjennom hele verket, brytes en siste gang; men denne gangen er lysets krefter sterkere enn mørkets. Jesus oppstår igjen og taler til hele menneskeheten fra gravklippen, før hans ånd endelig tar plass mellom de himmelske. Til slutt jubler den samlede menneskehet:
"Hver sin Thronehimmel i egen Pande har;
Hver i eget Hjerte har Altar og Offerkar:
Drot er hver for Jorden, Præst er hver for Gud!"
Tilegnelsessiden til Skabelsen, Mennesket og Messias, utgitt 1830Tilegnelsessiden. Fra Samlede Skrifter, utg. av H. Jæger og D.A. Seip 1918–40. Eier: Nasjonalbiblioteket

Et epos for og om menneskeheten
Et godt stykke på vei er Skabelsen, Mennesket og Messias et bibeldikt. Men mens Bibelen først og fremst forteller jødefolkets historie, vil Wergeland fortelle menneskehetens. Sjangermessig er verket et livs- og verdensforklarende visjonsdikt med dype religiøse, filosofiske og politiske perspektiver. Dikteren omtalte det selv som "Menneskehedens Epos" og "Republikanerens Bibel". Men kjernen i det er hans åndelære, den han selv med rette karakteriserte som "mystisk-philosophisk". Særlig skapelsesdelen og første del av "Mennesket" kjennetegnes ved stor poetisk rikdom. Skabelsen, Mennesket og Messias var fullført 17. mai 1830 og utkom 6. juli samme år. Mellom de to datoene hadde dikteren rukket å fylle 22 år.

"Jesu aandige Opstandelse"
På sykeleiet 14 år senere omarbeidet Henrik Wergeland sitt ungdomsverk i håp om å bli bedre forstått. Han foretok blant annet forenklinger og omdiktninger i skapelsesdelen, gav opptrinnet ved Jesu grav en annen avrunding, og diktet til en serie med profetier som han kalte "Jesu aandige Opstandelse". "Aandig" oppstandelse innebærer at Jesus erkjennes så dypt at han oppstår i det enkelte menneskets sinn. Dikteren ser visjonært hvordan kristendommen, i betydningen kjærlighetens og åndslysets religion, en gang skal erobre verden 1000 år fram i tid regnet fra dikterens siste leveår. Den omarbeidede versjonen kom ut i slutten av januar 1845 under tittelen Mennesket. Strukturen som ligger til grunn er stort sett den samme i de to versjonene, men de tre delene heter nå "Skabelsen", "Forvildelsen" og "Frelsen". Sett under ett supplerer de to utformingene hverandre.

Wergeland benyttet en korrekturutgave av Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1829 da han omarbeidet verket til Mennesket (utg. 1845)Mennesket, tittelsiden (utg. 1845). Wergeland benyttet en korrekturutgave fra 1829 av Skabelsen, Mennesket og Messias da han omarbeidet verket
Wergeland benyttet et eksemplar av Skabelsen, Mennesket og Messias (utgitt 1830) da han omarbeidet verket. Mennesket kom ut i 1845.
En stjerneplass i Wergelands diktningSkabelsen, Mennesket og Messias (1830)og Mennesket (1845)kan sies å romme essensen i Wergelands livsverk. Svært mange av de ideer han skulle komme til å arbeide videre med som dikter og samfunnsmenneske, er på en eller annen måte berørt i verdensdiktet og får sin fulle mening i lys av dette. Han gav det selv status som sitt hovedverk. Da det var offentliggjort i første versjon, uttalte han at det avspeilet hans Indre i dets "Heelhed", og at hans høyeste ambisjon var å omsette diktets ideer i praktisk arbeid.


Dagne Groven Myhren er dr.philos. fra 1988 på avhandlingen
Kjærlighet og Logos. En undersøkelse og en sammenlikning av Henrik Wergeland: "Skabelsen Mennesket og Messias" (1830) og "Mennesket" (1845). Hun har undervist i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo 1972–2003, og er nå statsstipendiat med professortittel.

Dagne Groven Myhren, 22. januar 2008 | Skriv ut siden