Onde Tanker banke altid paa. Luk til, saa maae de gaae.

Se flere sitater

Aftenpostens kronikk 3. mai 1952

Henrik Wergeland ble teologisk kandidat i 1829, 22 år gammel. Praktisk teologisk eksamen – Practicum – tok han først fire år etter. Sitt avgangsvitnesbyrd, Testimonium publicum, fikk han av Det akademiske kollegium i august 1833, og allerede samme måned søker han for første gang presteembete, Nesodden sognekall, «et av de ringeste Embeder i Riget» som det heter i den ansøkning han sender til Kongen. 
    Denne søknad innleder den patetiske serie av ganske forgjeves forsøk på å oppnå, selv det beskjedneste prestekall: Stadig på nytt en inntrengende appell til Carl Johan, stadig nye eklatante forbigåelser så han til slutt – som vi husker – må henlegge sitt håp til høyere sfærer, – «blandt Skyer gyldne og purpurmalte»; «i hine svømmende skjønne Lande, / først der, kan hænde, sit Vuggeløfte vil Skjebnen sande, / at jeg, din Elsker, skal blive Præst». 
    Det var to hovedårsaker til dette. 
    For det første hadde Wergeland i april 1831 under fullt navn – i farten, på en gjennomreise – innrykket en «Bekjendtgjørelse» i Morgenbladet om Procurator Praëms «skurkemæssige Fremfærd mod mig», – «ved min Hjemkomst skal denne Forbryder mod Stat og Menneskehed stemples som fortjent». Mindre kunne ikke gjøre det! 
    Og dernest inneholdt hans – ellers rosende – latinske testimonium publicum en kritisk bemerkning fra Kollegiets side, en forventning om at han ville komme over, legge bak seg sitt «ungdommelige lettsinn». – I avgangsvitnesbyrdet pleide Kollegiet den gang å gi en karakteristikk av vedkommende kandidat. 
    Prokurator, senere foged Jens Obel Praëm, hadde i den såkalte Gardermo-sak, en prosess Wergeland alt som ung student hadde pådradd seg, ikke lagt fingrene imellom. Prosessen var en følge av Wergelands bekjente sammenstøt med krigsmakten til lands. 
    I et skriftlig innlegg i denne sak uttalte Praëm bl.a.: «Derfor henregner jeg det til en hellig Borgerplikt at fremstille hr. Wergeland i sit sande Lys for at hindre hans skadelige Indflydelse paa Medborgeres Tænke- og Handlemaade». Wergelands kommentar til dette lyder: «Oprindeligt – hvad tydeligt staaer at læse – har Mennesket (!) skrevet. «Derfor henregner jeg det til en hellig Borgerpligt, at gjøre Alt forat tillintetgjøre enhver Muelighed for Henrich Wergeland til nogensinde, idetmindste ikke forinden flere Aar have godtgjort hans totale Forbedring, at komme i en saadan Stilling, at han kan have den mindste Indflydelse paa Medborgeres Tænke- og Handlemaade osv.»1
    Under den nye prosess som prompte ble følgen av Wergelands «Bekjendtgjørelse», nedla Praëm påstand både om tukthus og slaveri, og saken strakte seg over hele tolv år. Den forbitret hele Wergelands senere liv, den «har berøvet ham hans Formue og nedstemt hans brusende Livsfrohed» som han selv skriver. Man kan jo skjønne hvordan det måtte gå når han skulle prøve rettslig å dokumentere at hans motpart var «en Forbryder mod Stat og Menneskehed»! 
    Hva Kollegiets reservasjon angår, så hadde lignende bemerkninger i andre kandidaters akademiske rulleblad ikke vært til hinder for at vedkommende senere fikk geistlig embete. Men for Wergeland syntes meget snart utsiktene å være håpløse. Stadig understreker han i sine søknader at injurieprosessen ikke må komme til å skade ham som søker så lenge det ikke er falt dom i saken. Det ville være en grusom, en helt uforholdsmessig forhåndsstraff. Stadig kommer han tilbake til begrepet «ungdommelig lettsinn», det han søker å gi en mildnende fortolkning. Og flere av hans ansøkninger munner ut i en direkte appell til Kongens nåde: «Lad, naadigste Konge, ikke mig være den eneste i Norge, hvem ikke alene Brødet, men selve Retten til at ansøge derom, skal negtes!» 
    Men, som sagt, situasjonen syntes håpløs. Og så er det da at han – 26 år gammel, som femårs kandidat – ser seg tvunget til å begynne helt forfra og ta fatt på et nytt studium. Valget falt, som bekjent, på det medisinske. 
    Alt i januar 1834 antyder han dette i et brev til Ridderstad, og kort etter møter vi hans – for en teologisk kandidat temmelig originale – forberedelser til de anatomiske studier. I et brev fra Eidsvoll til hans venn Ludv. Daa heter det: «Kom snart! Tag med dig hvem du vil – helst en Medeciner & Botanicus. Kan du skaffe den anorganiske Chemi fra en af de stortalende Doctorer? Forleden stjal jeg et Liig fra en Grav, slog op Kisten iskjul; men alt var Sort, Olje, Orme, Mask og Raadenhed. Jeg maatte slæbe det ned igjen». 
    I «Inscriptionsprotocol over medicinske Studerende ved det Kongelige Frederiks Universitet» finner vi Wergeland «indskreven som medicinsk Studerende den 7. oktober 1834, og kort etter skriver han til sin far: «Jeg driver med Klem paa Botaniken og lærer intet andet end hvad der anrører Medecinen, mit Nødanker som jeg faaer kaste ud om slemt Veir tiltager». 
    Han fortsetter imidlertid med å sende Kongen sine søknader om prestekall og påberoper seg nu også at han har gitt seg i kast med «et nyt, den Geistlige gavnligt, Studium, nemlig det medecinske ...» «At jeg ... med Opoffrelse har givet mig ind paa et nyt og langvarigt Studium, reducerende en Candidat, hvis Jevnaldrende og yngre Colleger forlængst ere ansatte, atter til Student, kan formeentlig ikke andet end vidne mig til Fordeel, saamegetmere som jeg under disse aftvungne Anstrengelser har vundet Vidnesbyrd om mine Læreres Bifald.» En annen søknad hvor han også fremhever at han har påbegynt «Medecinens vidtløftige, fra mit forrige aldeles heterogene Studium», slutter slik: «saa tør jeg ogsaa underdanigst haabe at mine Aars stigende Krav paa en Virksomhed, større end Studentens kummerlige Erhvervs, og «Formuløshedens Trang og Lyst til i Ansigtets Sved at vinde Brødet ikke heller ganske vil være uden Indflydelse paa Deres Majestæts følsomme Naadesind». 
    – Jeg har tidligere trodd at disse Henrik Wergelands medisinske studier hadde vært temmelig overfladiske, at han nærmest hadde gitt gjesteroller ved førsteavdeling, bl.a. på disseksjonsstuen, noe hans vidunderlig skjønne «Pigen paa Anatomikammeret» bærer et uforgjengelig vitnesbyrd om. Men så blir jeg oppmerksom på at han 18. juli 1836 skriftlig har anmodet Kollegiet om å innhente Det medisinske fakultets uttalelser om hans forhold som medisinsk student til bruk som bilag ved senere søknader. Hensikten var om mulig «at svække den indtil nu fortsatte fatale Indflydelse hiin terminus (om ungdommelig lettsinn) har havt». 
    Og ved min undersøkelse har det vist seg at originaldokumentet, samtlige hans medisinske læreres uttalelser om hans forhold, fremdeles foreligger i Det medisinske fakultets arkiv. Dette hittil ukjente dokument gir et, så vidt jeg kan se, helt nytt bilde av omfanget av Henrik Wergelands medisinske studier.
Neste kronikk >>

professor. dr. med. Otto Lous Mohr (1886–1967), 26. mai 2008 | Skriv ut siden