Berøv ikke Landskabet dets brusende Bæk! Høistærede Vidjebusker, tillader Bækken at skumme, naar den gaaer imellem Stene.

Se flere sitater

Aftenpostens kronikk 6. mai 1952

En fantastisk arbeidskraft er vel det eneste fellestrekk som er karakteristisk for geniale mennesker. Når vi tenker på Wergelands innsats, rent som arbeidsprestasjon betraktet, er det ikke underlig at han av og til selv klager: «Utallige Poesier faae intet Tilvær. Ethvert sundt Øieblik afføder en. Men jeg maa jage Ideerne bort som Slanger, der skyde mig over Vejen, qvæle dem som Vandstraaler der springe (op?), og som dog ikke alle kunne tæmmes.» Og i et annet brev – også til Fredrika Bremer – forteller han at annet tvingende arbeid «har ogsaa kun tilladt mig i enkelte halve Søndagsmorgentimer at overlade mig til den behageligste af alle Nydelser, at forsøge Gjengivelsen af en vakt Skjønhedsfølelse.» 
    Wergelands to medisinerår – fra høstsemestret 1834 til vårsemestret 1836 – representerer intet brudd i hans rastløse aktivitet på andre felter. Flere av farsene er fra denne tid, sørgespillet «Barnemordersken» likeså. Både Dæmrings-striden og hans overtagelse av redaksjonen av Statsborgeren faller innenfor denne periode. Det samme gjelder hans store tale i Det Norske Studentersamfund og prekener i Vår Frelsers kirke og Garnisonskirken. 
    Allikevel har han, som påvist i forrige artikkel, samtidig drevet regelmessige medisinske studier, ikke bare av teoretiske fag. Han har også fulgt de kliniske forelesninger og deltatt i det praktiske arbeid med pasientene på Rikshospitalets avdelinger. 
    Selv skriver han til Ridderstad i mars 1835: «mit nye Studium gjør Beslag paa min allermeste Tid.» Og hans bokkjøp (hos Cappelen) og lån av medisinske bøker på Universitetsbiblioteket vitner også om at han har tatt studiet alvorlig. Alt i alt mener jeg at vi – etter det som nu foreligger – har rett til å gå ut fra at han har skaffet seg et ganske godt innblikk i legekunsten på dens daværende trinn.
Det neste spørsmål blir så: Hvilke spor har disse hans medisinske studier etterlatt seg i hans senere produksjon? 
    Dette spørsmål kunne fortjene en nærmere undersøkelse. Vi har før nevnt «Pigen paa Anatomikammeret». Her skal vi ellers bare minne om hans to medisinersanger: «Medecinerens Troesbekjendelse» og «Medecinerens Kjæreste», den siste skrevet for «det Medecinske Øvelsesselskabs Lag 12te Decbr. 1835». 
    Den første av disse sanger åpner med det freidige:
Vil du være fro og fri,
bliv en Medeciner!
Ingen mørk Theologi
da din Hjerne piner.
I Naturens Barm du kan
dig fortrolig hvile,
fryde dig ved din Forstand
uden at fortvivle.
Mot den bakgrunn vi har trukket opp, vil man også forstå følgende strofe:
Over Eng gaaer Præstekrop.
Græssets Død det volder.
Medecineren ta'er op
disse Guds Hærolder.
Mens i en Nedbøjets Sjel
kold Juristen skjærer,
Døden kun med sin Skalpel
hiin anatomerer.
Og i disse strofer fra «Medecinerens Kjæreste» møter vi tydelig nok gjenklangen av Wergelands egne bitre erfaringer fra Praëm-saken og Gardermo-saken:
Verden bugner af unyttigt Gods:
slemme Advocater,
voldsomme Soldater
alle Steder findes som hos os.
Men en Doctors frie Kunst ham gjør
overalt velkommen;
midt i Hedendommen
sit Paulun han frit udspile tør.
I Wergelands moderne syn på hygiene, betydningen av renslighet, av frisk luft etc. – noe han innskjerper både i dikt og prosa i sine populære opplysningsskrifter – er det rimelig å spore en påvirkning fra hans lærer, professor Holst. Både gjennom sine studiereiser og i sin produksjon la professor Fr. Holst for dagen at han tidlig hadde et åpent øye for hygienens betydning. I denne forbindelse er det også av interesse å minne om at det var Henrik Wergeland som i sin artikkel i Morgenbladet for 1835 henledet oppmerksomheten på «Sundhedskilden i Eidsvold». I 1838 ble den såkalte «Eidsvolds-brønd» åpnet der som det første tiltak av denne art i vårt land. 
    Men av de fag Wergeland studerte i sin medisinertid, er det ett som står i en særstilling, nemlig botanikken. Helt fra gymnasiedagene hadde Wergeland interessert seg for botanikk, og botanikk var jo den gang – før den fabrikkmessige fremstilling av legemidler – et meget viktig fag i medisinernes undervisning. 
    Den rolle blomstene spiller i Wergelands liv og diktning trenger ingen kommentar. Men det er meget interessant at hans så betagende samføling med Floras barn var forankret i en meget solid – på et virkelig studium basert – faglig viten. Dette verset fra «Medecinerens Troesbekjendelse» passer iallfall på ham selv:
Blomsten groer paa skjulte Bred.
Ingen vil den kjende.
Men en Medeciner veed,
den er Stjernens Frænde.
Han forstar dens Mening kun.
Han et Navn den giver.
Dens Myster paa tause Mund
i sin Sjel han skriver.
Wergeland var selv venn av de botaniske professorer M. N. Blytt og F. C. Schübeler. Schübeler var medisisk kandidat og Wergelands samtidige som medisinsk student. Professor Nordhagen betegner Wergelands botaniske kunnskaper som imponerende, ikke minst på grunn av hans vitens internasjonale tilsnitt. I motsetning til hva det gjelder så mang en annen poet, kniper man ham aldri i botaniske bommerter. 
    «Han et navn den giver –»: Fra Wergelands hånd foreligger en latinsk avhandling om en reform av de latinske plantenavn: «De rectiore plantarum appellatione» – Om riktigere navn på plantene –, tilegnet professor Blytt. Grunnloven bør, sier han, være den at plantene får navn etter de mest karakteristiske bygningstrekk, noe han belyser ved en rekke eksempler. Hvor originalt dette arbeid er, savner jeg forutsetninger for å bedømme. Man antar at denne lille avhandling er fra 1834, altså fra hans medisinerår. 
    Også «Dødningskallen (Sujet for Versemagere)», bærer, så vidt jeg kan se, tydelige spor av Wergelands medisinske studier. Det ytre legeme er for ham bare «Skjønhedens Tapeter». «Men Beenraden dens Tempelbygnings Colonner og herlige Buer, endnu efter Aarhundreder skinnende som Alabaster eller blegguul Jaspis.» «Besyng Tindingernes Elfenbeensdiadem, Pandehvælvet liig en huul Stjernes Skal, Ribbenenes Tvillingharper, Hoftebladenes endnu fuldkomnere Harmoni end Sommerfuglens udslagne Vingers, Reisningens yndige Dristighed, det hele Skelets herlige Konstruction af Skjønhedslinier, som have faaet Marmorets Evighed!» – En så detaljert lovprisning av skjelettets enkelte bygningstrekk må ha sitt utspring i virkelig personlig kjennskap til bensystemets anatomiske struktur. 
    Dette var noen eksempler på hva de medisinske studier kan ha betydd for Wergeland selv. Men, – vil man spørre: Har han ikke, han som var så aktiv, også satt spor etter seg på det hospital hvor han altså har virket blant de syke? 
    Jo, iallfall ett. I 1835, altså under sitt medisinske studium samlet han inn bøker og opprettet den første boksamling for Rikshospitalets pasienter, et ekte Wergelands trekk, typisk for hans så fruktbare og positive natur.

*

Vi har i det foregående søkt å samle det vi nu vet om Wergeland som medisiner. Som et tillegg har jeg lyst til å ta med en omtale av noen Wergelandiana fra hans eget sykeleie, som jeg forleden fikk se hos fru Evelyn Kierulf, f. Hassel. 
    Fru Kierulfs oldefar, dr. J. A. Lie, var Wergelands lege under hans siste sykdom og død. Wergeland brukte også professor Conradi. Men han betegner selv i et brev til faren dr. Lie som «medicus meus proprius», sin egen, sin spesielle lege. Han forteller også at det var dr. Lie som tok initiativet til og som bekostet Chr. Olsens bilde av ham selv på sykeleiet. 
    Det første fru Kierulf viste meg, var en liten, rørende Wergeland-relikvie. I en oval sølvramme var innrammet et stykke papir hvor det med blyant var skrevet:
Erindring efter Henrik Wergeland modtaget av ham selv paa hans sidste Sygeleie.

F. B.


Og nedad til venstre er festet en presset blomst med litt grønt. 
    F. B. var dr. Lies den gang 12-årige datter Frederikke, senere fru Frederikke Balle. Hun fulgte sin far på sykebesøk til Wergeland, og blomsten hadde han etter fru Kierulfs opplysning tatt av sin gyldenlakk og gitt den lille småpike som altså pietetsfullt tok vare på den. 
    Fru Kierulf som selv var en beundrer av Wergeland, fikk den som ung av sin bestemor, fru Balle. Dessuten fikk hun også flere førsteutgaver av Wergelands bøker som hadde tilhørt dr. Lie. Blant dem har to: «Jan van Huysums Blomsterstykke» og «Den engelske Lods» følgende, likelydende tilegnelse: 
    Til min Ven 
        John Lie! 
            Henrik Wergeland.
Dr. Lie var en av de få Wergeland i sitt testamente nevner han ønsker skal «følge mig til Jorden». Og som et siste minne fikk han – som en blant elleve – etter Wergelands død hans «Hassel-Nødder» tilsendt med den dedikasjon Wergeland selv skrev ned for sin Amalie natten før sin død, og som han daterte «Hjerterum 11. juli 1845, Kl. 4 Morgen». 
    «Hassel-Nødder», Wergelands siste bok, utkom jo først kort etter hans død. – Det vakte underlige følelser å sitte med dette lille bindet og lese denne posthume tilegnelse til hans lege og venn:
Til 
    Herr Doctor Lie 
    Paa min salig Henriks Vegne og 
    Forlangende en Erindring fra 
    ham. 
                            Hans Enke.
<<Forrige kronikk

professor. dr. med. Otto Lous Mohr (1886–1967), 26. mai 2008 | Skriv ut siden